Siri Nilsen – Stille Vann
Jeg har fått dilla på denne låten av Siri Nilsen. Den er så utrolig nydelig, og teksten er helt fantastisk. Den går på repeat, og gir meg frysninger og den der følelsen i kroppen som bare musikk kan gi. Du vet – sånn at man bare… flyter med musikken. Om du er lidenskapelig interessert i musikk som jeg er, så er det mulig du skjønner hva jeg mener. Uansett; Lytt og enjoy. Hugs.
Bloggen min er aldri så mye lest som når jeg skriver lange, seriøse innlegg om meg selv og livet generelt. Tanker og følelser er visst populært, og ærlighet har vel kanskje heller aldri før vært i like stor grad i vinden som nå, etter Fotballfrues uærlighet og en hel haug med glamorøse bloggerliv som rosamaler alt de kommer over rundt omkring. Noen har derfor måttet stille opp og fortalt om depresjon, selvskading, selvmordsforsøk, ensomhet, angst, skam og misunnelse.
Jeg er jo en av dem. Hvorfor? Det vet jeg egentlig ikke. Kanskje for at jeg liker å være ærlig. Kanskje for at jeg ikke ønsker at andre har forventninger til meg som jeg ikke kan leve opp til. Kanskje for at jeg mener man burde kunne prate om vanskelige ting og – i større grad enn jeg mener samfunnet godtar i dag. Kanskje vil jeg ha en stemme som en gang i blant kommer med noe fornuftig, og ikke bare blir hengt opp i store diskusjoner om hvorvidt jeg er et godt forbilde for unge jenter eller ei, med restylaneleppene mine og treningsblogginga.
Poenget er; Jeg har vært ærlig. Dønn ærlig. I det siste har jeg tenkt på hvor smart det egentlig har vært. Jeg har jo følt det har vært riktig, og det har også gjort godt å høre at andre mener jeg er tøff som er åpen og ærlig om ting ikke alle prater høyt om. Men om så mange mener jeg er tøff som skriver som jeg gjør, og til og med mener det er viktig – hvorfor gjør de ikke noe selv? Legger vi oss selv laglig til for hogg, mens andre forteller oss hvor tøffe vi er – uten å bli særlig motiverte til å stille i hæren med oss? Sender vi oss selv alene ut i krig med et tastatur som våpen – og ingenting å gjemme oss bak? Hvor nyttig er egentlig det – både for oss selv og kampen vi kjemper?
Så. Spørsmålet er da; Er man tøff eller dum? Eller er man tøff for at det er dumt å være tøff? Og er man egentlig da… Tøffdum? Modig, men så latterlig korttenkt og uten noen som helst form for innsikt i hva som er best for en selv i det store og hele?
Meg og en kattepus. Random og helt ut av kontekst til teksten, men katten er søt, da.
Motivasjonsbilder fra i fjorsommer.
Å ha motivasjonsbilder når man har kommet i gang med trening og sunt kosthold igjen er jo ikke særlig uvanlig. Fitspo og thinspo og hva faen det er man kaller det. Da er det vanlig å samle inn masse bilder av halvnakne, slanke, trente damer man ikke aner hvem er, og bruke det som mål.
Jeg tar en litt annen vri. En kropp er ikke bare en kropp. Det er store forskjeller. Jeg for eksempel – jeg har bred og tung beinbygning. Jeg har hofter og stor rumpe. Da er det ikke særlig produktivt for meg å henge opp et bilde av ei jente med en helt annen kroppsfassong på kjøleskapet og jobbe mot å bli akkurat som henne. Det er en meningsløs og skadelig kamp, mener jeg. Derfor bruker jeg meg selv som motivasjon. Rimelig fine greier, for da har man realistiske mål og forventninger til hvordan man kan se ut om to-tre måneder. Jeg har jo vært der – og da er det ikke noe problem å komme dit igjen.
To bøker og ei flaske med Bonaqua mango-guava. Ikke nødvendigvis for at den smaker himmelsk, men for at den minner meg om en veldig fin sommerferie i Danmark for mange år siden. Jeg tror smaken ligner litt på lukten av solkremen jeg brukte da. Eller deodoranten. Jeg husker ikke helt. Ikke er det så nøye heller. Poenget er at den får meg til å smile, og gode assosiasjoner og minner er ikke feil nå. Det er forresten aldri feil, men akkurat nå er det enda viktigere – om du skjønner hva jeg mener.
Jeg tvinger meg selv til å leve i en boble om dagen. Trening, spise sunt, lese bøker, høre musikk og skrive bok er det jeg skal fokusere på. Jeg har tatt en liten «ferie» på Orkanger for å få hodet på rett plass, og kommer derfor til å være noe mindre aktiv både på blogg og Facebook. Internett er ikke med i bobleplanen min, nemlig. Men jeg kommer til å stikke innom i blant allikevel – rett og slett for at bloggen også er noe positivt for meg. Så. Nå skal jeg begynne å lese, og forhåpentligvis blir jeg motivert til å skrive litt igjen selv og. Jeg skal jo gi ut bok en dag. Basta.
Dagens trening ble unnagjort på Orkanger i dag – i trappene på Knyken skisenter. To turer opp den største bakken, og en halv på den nest største – og jeg skalv i føttene lenge etterpå. Utrolig hvor effektivt det der er. Utrolig hvor pyton det er, og… Haha! Blir nok flere trappetrening-turer på meg fremover. Nå skal jeg få kondisjon også! Spreke-Drea, here I come! Hugs.
Nå har det gått altfor lang tid etter kneoperasjonen uten regelmessig og god trening. Og godt kosthold. Etter operasjonen, så glemte jeg visst bort alt som heter trening og sunt kosthold. Det har jo ført med seg en del endringer. Bare se her. Dette var meg i høst:
Og dette… Det er meg nå:
Man trenger virkelig ikke briller eller et fantastisk godt syn for å se at det har skjedd noe – i feil retning… Selv om rumpa fremdeles er stor og fast, da! Men nå! NÅ! Nå er det virkelig nok. I dag har jeg spist sunt (og ført opp hva jeg har spist), og jeg har endelig kommet meg på trening igjen. Styrketrening ble en stor favoritthobby i fjor, og nå skal jeg tilbake til det. I dag var det til å dø av, men jeg vet jo at om kun ei lita uke, så er jeg tilbake til å være den gymaddicten jeg var før jul. Nå skal jeg bli slank og sterk igjen! Healthy life – here I come!
Mitt liv fremover. Trening og sunt kosthold.
Jeg fikk disse to søte glassene fra søstersen, og jeg tror de blir perfekte til sommeren! Iskald iste med isbiter, lissom. Eller smoothie! Åh, som jeg elsker smoothie. Det fikk jeg skikkelig lyst på nå. I morgen må jeg kjøpe inn frosne bær, yoghurt og juice, så blir det smooooth! Anyways, disse glassene kosta 10 svenske kroner per stykk. Absolutt et kupp! Supersøte, syns jeg.
Men nå – nå skal jeg stikke og trene. Mer om det i neste bloggpost! Hugs.
Diverse bilder fra her og der.
Jeg har tenkt en hel masse på hva jeg vil gjøre. Hva jeg vil jobbe med, og hvordan jeg skal komme meg dit. April er jo måneden for søknadsfrister nå det kommer til utdanning, så i dag slengte jeg liksågodt inn et par søknader her og der. Fotofagskolen har jo stått øverst på lista i flere år, og jeg kom jo også inn i 2010, men lot være å ta plassen av diverse grunner. Nå søker jeg igjen. Kanskje blir det i år? Jeg søkte også på film på Norges Kreative Høgskole, og nå sitter jeg og titter litt på eventplanlegging og management, noe jeg også tror hadde passet meg utmerket. Om det blir noe av dette overhodet, det aner jeg virkelig ikke, men nå har jeg i alle fall søkt – just in case. Det er bedre enn å sitte her uten valg når høsten plutselig er her. For en ting er i alle fall sikkert; Jeg kan ikke bare bruke dagene på trening og internett. Noe MÅ jeg gjøre. Hvis ikke blir jeg sprø(ere)… (See what I did there? #smil!)
Hvordan skal man leve livet sitt om man ikke tror man noen gang kommer til å bli lykkelig og fornøyd? Jeg er tilbake dit. Dit hvor store spørsmål om livet og meningen med det, styrer nittiåtte prosent av hjernekapasiteten, døgnet rundt. Søvn er omtrent ikke-eksisterende. Hjernen tar aldri pause. Jeg har kommet frem til at jeg er av typen menneske som det ikke er mulig å tilfredsstille. Jeg går rundt og venter på de spesielle øyeblikkene i livet som plutselig hender en sjelden gang i blant, i stedet for å klare å leve i dag og være fonøyd med det. Jeg ser enten tilbake eller fremover, med savn, nostalgi, motløshet og utålmodighet. Kan ikke noe spennende skje meg nå snart, lissom?
En god venn har spurt meg om jeg ikke forventer for mye av livet. Kanskje gjør jeg det. Kanskje håper jeg på store, urealistiske ting konstant. Kanskje drømmer jeg om å være noe mer enn jeg er eller kan bli. Eller kanskje føler jeg bare at jeg ikke har eller er hva jeg syns jeg fortjener. At jeg ikke bruker mitt potensiale til å være den jeg vil være. Hvem vet? Det er egentlig ikke viktig. Poenget er det samme. Jeg er ikke god på å leve glad og fornøyd i hverdagen. Jeg velger kortsiktig moro fremfor langvarig stabilitet ved hver eneste mulighet jeg får, og ender opp med å ha kortvarig moro som skaper minner jeg lengter tilbake til når jeg egentlig skal leve det virkelige livet.
Det slår meg hvor selvbevisst jeg egentlig er. Hvor klar jeg er over mine feil, mangler og dårlige valg, men uten evne til å forandre på det til neste gang. Forventer jeg virkelig for mye av livet? Er det ikke mulig å leve et liv med en hverdag med fler av de store, spennende øyeblikkene jeg lengter så fælt etter? Skal jeg bruke hele livet mitt som jeg gjør nå – i ingenmannsland uten noe å gjøre, uten en plan og uten noen muligheter til å følge drømmer? Skal jeg være låst i en hverdag hvor jeg går rundt og ønsker meg enten frem eller tilbake i tid? Jeg vet jeg kan få til mye. Jeg vet jeg duger til noe. Jeg vet at jeg kan få en meningsfull hverdag om jeg bare fikk muligheten til å vise hva jeg er god for. Det er bare veien dit som er så jævla uklar og diffus.
Jeg tror ikke på mirakler. Jeg tror ikke på at ting faller ned i fanget på en uten at man løfter en finger. Jeg har alltid tatt initiativ. Jeg gir aldri opp. Å få et nei gjør ikke annet enn å ikke forandre det man allerede har. Nå vet jeg bare ikke hvor jeg skal spørre eller hva jeg skal spørre om. Jeg har et ønske om hva jeg vil gjøre, men det er ikke bare-bare å få det til. Det er ikke bare-bare å kreve en plass i et miljø man ikke har annen kompetanse å komme med enn arbeidserfaring. Det er ikke lett å overbevise en arbeidsgiver om at man faktisk har det som trengs på tross av manglende utdanning via noen ord på et papir. Faen, jeg vil jobbe! Jeg vil vise verden (og meg selv) at jeg kan få til noe! At jeg duger. At jeg kan bidra. At jeg kan være meningsfull. Jaja… Vi får se, vi får se. Det skal nok ordne seg. Skal det ikke..? Nå får jeg komme meg i seng. Morgendagen blir i alle fall ikke særlig meningsfull uten søvn. Hugs.
Klokke fra Pilgrim og armbånd fra Dyrberg Kern.
Hvorfor tar vi selfies? Jeg aner ikke. Hvorfor tar jeg selfies? Fordi jeg elsker å ta bilder, og er verdensmester i å bytte profilbilde på Facebook. Og ja, jeg er helt sikkert overfladisk og egosentrisk også, uten andre verdier i livet enn å vise kinnebina mine fra min beste side mot kameraet. Eller trutmunnen. Jeg er helt sikkert dum som et brød og ønsker meg speil til både bursdags-og julegave. Sånn. Men det er altså mest for at jeg elsker å ta bilder at jeg gidder å bruke en halvtime på å ta bilder av meg selv på en fredagsformiddag. Jeg syns det ble kult i alle fall. Så får alle andre mene akkurat hva de vil. Ha en fin fredagskveld, alle! Hugs.