Tre nye ting på ønskelista. Jeg har lenge vært på utkikk etter en veske, men har liksom aldri tatt meg råd til å kjøpe en. Nå er det på tide, så nå leter jeg rundt for å finne en jeg liker skikkelig godt. Jeg liker tydeligvis det enkle. Ei svart eller brun skinnveske, og jeg er fornøyd. Haha! Og den rosa lommeboka falt jeg bare pladask for! Synd den er litt for dyr. Jeg får lete etter en som ligner! Hugs.
A Photograph
Det er tidligmorgen, og jeg har allerede vært våken alt for lenge. Og jeg fikk ikke sove på en liten evighet da jeg la meg heller, så nå liggsitter (som altså er mellomtingen mellom å ligge og å sitte) jeg i senga og fikler med litt bilder av meg selv og min nye look i Photoshop. Det er helt klart morsommere å ta bilder av seg selv med kort hår, og enda morsommere nå når jeg har en frisyre som skiller seg litt ut. Det gjør seg på bilder! Nå skal jeg høre på rolig musikk og fikse litt fler bilder frem til jeg kjenner at jeg kan få sove igjen. Kram.
Ruby Rose Hair
I dag var jeg hårmodell hos Benjamin Leistad på Blow Hairdressing i Trondheim. Han hadde så lyst til å klippe en Ruby Rose-klipp, og jeg – som er dritfan av dama fra før – var ikke akkurat vond å be. Og nedenfor kan dere altså se resultatet. Jeg er dritfornøyd selv! Hva syns dere? Liker dere det? Det er lov å si nei, for om andre liker det eller ikke, driter jeg egentlig i. Haha! Godnatt!
Blomsterpigen
Litt fler bilder fra den impulsive, lille fotograferingsstunden jeg og Frida hadde her om dagen. Personlig liker jeg de andre vi tok (som jeg har posta tidligere) bedre. Disse bildene er absolutt ikke perfekte sånn fotografisk sett, men det gjør ingenting. Jeg og Frida koste oss, og hun er dessuten smashing gorgeous, for å si det på godt norsk. Jeg gleder meg til jeg skal ha en ordentlig shoot med henne. Med et tema, med planlegging, med styling og make up. Det har jeg stor tro på at kan bli skikkelig bra. Hugs.
Baseball inspired
Meg i dag. Jeg krølla håret litt, og digger looken! Så neste gang jeg skal på fest, skal jeg definitivt gå for krøller, og da skal det gjøres litt mer nøye enn her. Men jeg fikk da tatt noen bilder i dag og. Blogginga har blitt en sånn daglig motivasjon til å faktisk gjøre noe. Den gir meg et spark bak, rett og slett. I alle fall litt. I blant. Men nå skal ikke jeg drepe dere med (fler) ord, for det har dere vel kanskje fått litt nok av for en liten stund. Eller..? Jeg har jo et par innlegg med endel tekst liggende klar, så… Nei, nå skulle jeg jo holde kjeft. Så. Ciao!
When you say nothing at all
Jeg går til badet, og fikler samtidig med mobilen for å få slått på spillelista «Rolig» på Spotify, slik jeg gjør hver kveld. Å høre rolig musikk før jeg sovner har blitt et rituale jeg tror hjelper meg med å sovne. Jeg slår av alle lysene i leiligheta, og bruker mobilen som lommelykt for å finne frem til senga uten å sparke tåa i en dørkarm eller stange hofta borti sengekanten. Jeg finner den, og kler av meg. (Er det forresten derfor man sier «nå skal jeg finne senga»? For at det som regel er mørkt på soverommet og ikke like lett å vite akkurat hvor den står? Bare en tanke.) Klærne faller i en haug på gulvet. Det er da jeg kommer på låten When you say nothing at all av Ronan Keating. Jeg kryper under dyna, søker samtidig opp låten i Spotify og trykker play.
Gamle minner hopper over meg som det svære, blå monsteret i filmen Monsterbedriften. Minnene er ikke skumle. De skremmer meg ikke, men de… Overrasker meg. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tenke om dem. Først og fremst går det i nostalgi. Jeg husker så inderlig godt hvor utrolig stort det var å være en del av den stappfulle ungdomsklubben på Frøya. For alle dro dit. Alle. Og jeg, som var ei lyslugga, lita jente på 11-12, hadde selvfølgelig en hel håndfull gutter jeg kaaaaanskje kunne være litt forelska i. Det var det som var så spennende! Å ikke helt vite hvem av dem man kunne være kjæreste med allerede samme kveld.
Å vente på dansekonkurransen inne på diskoteket var også en del av den greia. Det var alltid to raske låter som man kunne danse til akkurat som man ville (som i mitt tilfelle var å hoppe rundt som en gærning uten verken takt eller rytme), og til slutt, som en slags stor finale, var det én rolig låt hvor man danset gutt og jente, klistret sammen som med tyggegummi, med guttens hender på jentas rumpe.
Jeg husker de gangene man faktisk fikk danse roligdansen med en av dem man kaaaaaanskje kunne være litt forelska i. Så fort man stod der med en av dem, sammenklistra og med hendene hans på rumpa ens, var det med ett ingen andre alternativer til den derre forelskelsen lenger. Med ett var det bare han, og dansen – som i virkeligheten kun varte i tre-fire minutter – føltes som evigheten selv. Kjærleik inn i evigheten, lissom. Jeg tror kanskje jeg var en god del mer romantisk som tolvåring enn jeg er i dag… Men ja, tilbake til greia. Om man var ekstra heldig, så endte klinedansen (som det faktisk kaltes, selv om det aldri var noe klining mens selve dansen foregikk) med en tur til klinekroa. Og om man var i klinekroa – ja, da var man skikkelig kjærester. Da var man det, lissom. Da trengte ikke den ene spørre den andre, eller den andre spørre den ene. Da var man kjærestepar på «ånkli».
Om man var ekstra uheldig derimot, som jo også gikk an, så endte klinedansen med at gutten løp tilbake til kompisgjengen sin raskere enn Bolt på hundremeteren, med et kroppsspråk som ikke gjorde det særlig vanskelig å skjønne at han kanskje ikke var helt fornøyd med dansepartneren sin, og man stod igjen der på dansegulvet, alene, med knust hjerte og null tro på kjærligheten.
Det skjedde med meg. Altså, begge deler skjedde meg. Det hendte jeg fikk kjærester og, men i dag vil jeg fortelle om den gangen jeg ikke fikk det. Jeg fikk en dans og ble forelska. Just like that. Sånn kjempeforelska av typen man kun kan bli etter en roligdans på ungdomskkubben som tolvåring. Jeg ble visstnok ikke «dumpa» rett etter dansen, men for å gjøre en lang historie kort; Ei venninne fortalte denne gutten at jeg var forelska i ham (kun for at hun var forelska i ham selv), og dermed kom han bort til meg i et friminutt på skolen, pekte på meg foran vennene mine, og sa «Æ like IKKE dæ!». Så gikk han. Jeg husker det så godt. Den følelsen. Hadde vi hatt Twitter på den tida, hadde jeg antagelig twittra noe som «Hjerteknus! #denfølelsen» eller «Kjærlighet er noe herk! #aldrimer».
Kanskje var det da jeg ble kynisk når det kommer til kjærleiken. Kanskje var det da jeg begynte å si «Jeg elsker deig (deg)! Bolledeig!» og lo rått. Kanskje var det derfor jeg nå nettopp sammenlignet de gamle minnene med et blått monster som hopper frem og sier «bø». Ikke veit jeg. Poenget er i alle fall at det er utrolig hvor mange minner som er lagret langt bak i hjernen. Minner hvor alle slags sanser fremdeles er i bruk. Lukten, synet, hørselen, følelsene, hjerteknuset. Men nå skal jeg høre When you say nothing at all èn gang til, mimre tilbake til klininga i klinekroken og forhåpentligvis sovne mens jeg tenker på ekte kjærlighet…
…. På pinne, selvfølgelig. Jeg har da ikke blitt helt soft. Hva tar du meg for..?
Frida
Jeg måtte bare publisere disse bildene i dag, jeg, for jeg syns Frida er så sykt vakker! Se, ligner hun ikke veldig på Angelina Jolie her?! Det syns jeg. Og det er vel ikke en dårlig kompliment, akkurat. Men anyways, jeg møtte Frida på City Lade for å drikke brus og prate sjit (som vi dannede trøndere så fint sier), og jeg hadde slengt kameraet i veska før jeg dro. Så da dro vi til Ringve og tok noen bilder utenfor der. Ganske så impulsiv, random shoot med andre ord, men jeg syns resultatet ble bra allikevel! Så nå skal jeg sette meg ned med den andre «serien» vi tok. Det vil si; Den andre locationen, som var tjue meter unna denne… Haha! Hva syns dere om disse?
Dark and edgy
Mandag. Igjen. Jeg våkner tidlig, og tusler ut på badet. Tisser, før jeg vasker hendene og ser meg selv i speilet. Håret står til alle kanter, jeg er sminkeløs og lett rød i kinnene. HerregudI dag kommer jeg ikke til å gå ut døra her, ass. Ikke i dag heller. Men nå er det blitt litt senere på dagen, jeg har fått på klær, og et tryne man faktisk kan vise seg i offentligheten i, og er klar for å ikke bare sitte her og sutre. Nå stikker jeg for å møte Frida! Jeg tar dessuten med kameraet, for å ha en liten shoot med Frida. About time! Hugs.
Jeg er en scam
Jeg blar nedover bloggen, og leser fine kommentarer på disse utdragene i serien jeg valgte å kalle «Psykehus». Utdrag jeg ikke klarte å dele der og da, selv om jeg egentlig ville, men som jeg nå tør å ta frem. De er ærlige, men allikevel så skjuler de en hel del. Det er mye jeg ikke forteller og. Som hvor forferdelig et menneske jeg er i mani/hypomani. Hvor ondskapsfull jeg kan være i likegyldighet. Hvordan jeg har en tendens til å alltid ønske noe annet enn det jeg har. At jeg aldri klarer å være i et forhold og oppføre meg som man skal gjøre. At jeg aldri klarer å holde på noe over tid. At stabilitet er et fremmedord, og at jeg må starte på nytt med alt – gang på gang. At jeg ikke evner å leve et A4-liv, og heller drømmer om et usannsynlig liv som høyst sannsynlig aldri kommer til å bli til virkelighet.
Det er så trist at du som er ei så vakker og flott jente skal slite så mye, får man ofte høre. Det tar jeg selvfølgelig som en kompliment. Hei, vakker og flott er jo nevnt, og det er aldri feil. Men er det ikke like trist om man ikke er vakker eller flott? Er det ikke alle triste skjebner like… Triste? Eller er det ekstra trist når man er vakker og flott, som altså da hadde et bedre utgangspunkt? Og… Hvorfor mener du jeg er vakker og flott? Du aner ikke hvor feil du tar.
Jeg er sikker på at du er like vakker på innsiden som du er på utsiden, får jeg også høre i blant. Dere skulle bare visst. Jeg er ikke vakker på innsiden. På utsiden kan jeg til tider føle meg litt vakker. Men slettes ikke alltid. Oftere føler jeg meg ikke vakker i det hele tatt. Men på innsiden? Der er det enda sjeldnere jeg føler det. Jeg skulle ønske det var sant. Jeg skulle ønske jeg klarte å være så vakker som jeg vil være. Men det er et prosjekt jeg nå har gitt opp. Jeg har mistet håpet om å klare å være et menneske jeg selv kan være stolt av over tid, og ikke bare en gang i blant.
Hvorfor? Jeg har nevnt en del av hvorfor ovenfor. Det ligger i min natur å aldri være fornøyd. Jeg ser alltid etter det ekstreme. Jeg søker det sjeldne. Jeg passer ikke inn i et A4-liv, uansett hvor mye jeg prøver eller vil. Jeg ser ikke på meg selv som en god mor. Jeg er ingen god datter, søster, venn eller kjæreste. Jeg forsvinner til tider, og blir borte i måneder. Vennskap forsvinner. Familie er redde for hva jeg skal finne på. Søsken må tåle å se meg stirre dem rett inn i øynene å si at det ikke er deres business om jeg vil dø, og at om jeg vil dø – ja, så klarer jeg det. De må tåle å høre at det er ingenting de kan si eller gjøre. De må tåle at jeg likegyldig ler dem rett opp i trynet, som om det var et valg av sokker det var snakk om, og allikevel tilgi. Og de tilgir. Gang etter gang. Hvem fortjener slik tilgivelse?
Jeg blar nedover bloggen igjen. Leser ordene som står der nøye. Jeg finner frem chatsamtalene på Facebook som kommer fra fremmede som forteller meg at de setter pris på meg. At de setter pris på ordene jeg rabler ned på bloggen. Det gjør meg selvfølgelig glad, men samtidig får jeg lyst til å svare dønn ærlig og si at jeg er en scam. Jeg forteller ikke hele sannheten. Jeg deler ikke alle sidene. De verste holder jeg for meg selv. Tidligere gjemte jeg dem i håp om at de en dag skulle forsvinne. At jeg skulle forandres. Nå gjemmer jeg dem bare av skam.
Reunion
Her kommer en drøss med bilder fra da jeg dro til Frøya for å være med på reunion! I år er det 10 år siden denne gjengen (og alle de som ikke møtte opp) gikk ut fra ungdomsskolen. Jeg valgte å være edru, siden 16.mai-festen ikke gikk så bra for min del. Det var en megahyggelig kveld (i alle fall til alle andre utenom meg ble drita), og det var skikkelig godt å dra hjem til mamma og slappe av når det ble for mye fyll og tull. På vei hjem ble jeg stoppa av politiet, da. Ikke at det var så farlig, for jeg hadde ikke kjørt for fort, og ikke kjørte jeg i fylla heller – som antagelig var det de ville sjekke in the first place. Fyllekjøring er ikke akkurat uvanlig på Frøya, nemlig.
Men nok om det. Det var en kjempehyggelig kveld med masse gode historier fra ungdomsskolen. Tenk at det er 10 år siden vi ble ferdige der, da! Sykt. Og tenk at de aller fleste av oss var oss selv lik. Det var ikke som på film, hvor man ikke kjenner igjen hverandre overhodet. Det er sikkert på grunn av sosiale medier, tenker du, men det er ikke det. Folk er virkelig seg selv lik. Både utseendemessig og måten å være på. Noen erfaringer og opplevelser rikere, selvfølgelig, kanskje et barn eller to, kanskje et ekteskap, men allikevel… Så er vi oss selv lik. Enten vi vil innrømme det eller ei.