fridasolprincess1

To bilder av Frida, tatt kjapt før vi satte i gang festen på lørdag. Det er alltid morsomt å ta bilder av henne! Og jeg er veldig, veldig glad i a og! Selv om hun må tåle mye av meg, så er hun der. Og hun blir ikke sinna, og hun dømmer ikke. Sånne mennesker finnes det ikke mange av. Så selv om disse bildene er litt «Ice princess», så er Frida alt annet enn akkurat det! Hugs.

Her kommer en del til fra årets innleggelse. Disse delene kommer i hytt og pine, uten rett rekkefølge. Men det spiller egentlig ingen rolle. Del 1 finner du her, del 2 finner du her, del 3 finner du her, del 4 finner du her, og del 5 finner du her.

Rullestolløp

Det er helg igjen. Det er svært stille på huset, siden de fleste av pasientene er hjemme på perm. Eller hvor enn de er, det vet jo ikke jeg noe om. Borte på perm er de i alle fall. Det er lørdag, og jeg er ikke kun deprimert lenger, slik jeg tidligere har vært. Nå er jeg både deprimert og hypoman på samme tid, så jeg har masse energi og ingen lyst til å sitte her inne uten å finne på noe. Ute pøsregner det, i strømmer man ikke kunne tenke seg var mulig i juni måned. Av den grunn frister det ikke særlig å stikke ut heller.
Jeg og Frida sitter – som så ofte – på stua i hver vår stol. TV-en står på, men programmet er uinteressant.

− Enn at du er hun jenta jeg kalte anoreksijenta i notatene mine fra min første innleggelse, da!, sier jeg til Frida.

− Haha, ja! Og enn at jeg dansa soldans!

− Den var dritbra, sier jeg og ler.

− Haha, dust, svarer Frida.

Vi har blitt utrolig godt kjent denne gangen. Hun har jo vært her de fleste andre gangene jeg har vært her, men da har jeg aldri vært sosial nok til å bli kjent med så noen omtrent. Denne innleggelsen er litt annerledes. Som jeg sa, så er jeg hypoman – som vil si at jeg er i overkant energisk, pratsom, sosial og… Kanskje litt likegyldig. Og jeg tar til tider litt stor plass. Og jeg har mange «gode» ideer.

− Se da!, sier jeg plutselig, og peker mot kantina.

Frida snur seg, og ser på de ansatte som sitter samlet i kantina, hvor den ene av dem sitter i rullestolen som bruker å stå ute ved inngangsdøra. Den vi tidligere har brukt. Jeg har foreslått rullestolløp til Frida tidligere, og planen vår var å ta det under vaktskiftet, så ingen av de ansatte skulle se oss. Vi har bare glemt det bort.

− Vi spør om de blir med på rullestolløp, da!, sier jeg.

− Haha, ja, skal vi det? Okei!

Så da går vi bort, og foreslår rullestolløp. Vi ser nervøst på hverandre, og er redd for at forslaget vårt skal bli forkastet, kanskje spesielt av dama som nå sitter i rullestolen. Hun er nemlig litt streng til tider. Hun er ikke redd for å si hva hun mener, og hun er ikke redd for å sette oss litt på plass når det trengs.

− Rullestolløp? Ja, hvor skal vi kjøre fra og til, da?, spør de.

Jeg og Frida peker og foreslår. Og så blir det rullestolløp. En av de ansatte først. Hun sliter litt, og krasjer nesten inn i bokhylla som skjermer stua. Å snu for å komme tilbake ser ut til å være enda vanskeligere. Vi ler og heier, og jeg tar tida.

− 32,3 sekunder, sier jeg da hun til slutt fant veien tilbake til mål.

Det blir min tur. Jeg har aldri kjørt noe særlig med rullestol før (jeg har jo aldri hatt bruk for en), men fyker ut med den største iver. Jeg hater å tape. Det vet alle. Alle her vet at jeg virkelig gjør alt for å vinne, og at jeg er en skikkelig dårlig taper.

− 18,9 sekunder og seier, roper Frida i det jeg fyker i mål.

Jeg ler og jubler.

Plutselig kommer en av de andre yngre pasientene og spør hva som foregår. Vi forteller om løpet, og hun slår tilbake med at hun har tatt et 6-ukerskurs i rullestolkjøring. Jaha, tenker jeg. Nå er ikke seieren i boks enda allikevel…

16,6 sekunder får hun. Og seier. Jeg blir imponert, men samtidig jævla snurt. Jeg blir nesten litt irritert. Man kan da ikke komme her med et rullestolkurs og vinne den teite konkurransen vår! Jeg mener… Det var jo bare for gøy. Og ja. Jeg ser ironien i tankegangen…

Jeg slår irritasjonen vekk ganske fort, og ler fremdeles av at dette faktisk skjedde. Rullestolløp på Orkanger DPS, dere. Og jeg fikk da i det minste pallplass…

**********

dreafest2 horizontal dreafest4 dreafest3

Lørdagens antrekk. Kjolen kjøpte jeg på salg på H&M, og jeg syns så absolutt den var verdt de hundreogfemti kronene. Don´t you agree? Det var Frida som tok disse bildene, og Frida – du var ikke særlig flink til å få med hele meg, midt i bildet! Hahaha. Enten så var det halve meg oppover, eller så var det halve meg på sida. Fnis. Jaja. Bilder fikk dere i alle fall! Tok selvfølgelig litt bilder av vakre Frida også, som kommer senere. Nå er det senga på meg. Hugs.

Jeg står og venter på bussen nede i byen. Ryggen er våt av kaldsvette under Under Armour-genseren min, pulsen er høy og jeg skulle ønske jeg var usynlig. Sosial angst på sitt beste; Det er verre når jeg besvimer. Jeg tenker på livet. På hvorfor jeg ikke er fornøyd. Hvorfor jeg aldri er fornøyd. Jeg begynner å tenke på en videosnutt fra da Vilja var rundt tre år, og jeg spør henne hva kjærlighet er.

– Hmmm, svarer Vilja.

– Vet du ikke hva kjærlighet er?, spør jeg.

– Jo, sier hun bestemt.

– Hva er det, da?, spør jeg igjen.

– Kjøttbolla, sier Vilja enkelt.

– Kjøttbolla? Er kjøttbolla kjærlighet?

– Mm, sier hun og ler.

Jeg tenker på den filmsnutten, og en tanke slår meg. Hadde jeg spurt meg selv om hva kjærlighet er, hadde ikke svaret vært kjøttboller. Det hadde heller ikke vært noe i nærheten. Det hadde vært storslagent, ekstremt og… Ambisiøst. Overambisiøst.  Kanskje hadde Vilja et godt poeng. Ikke det at kjærlighet nødvendigvis er akkurat kjøttboller, men… At ting faktisk kan være så enkelt. Kanskje er kjærlighet kjøttboller for noen. Eller en is på en varm sommerdag. Eller en latter med gode venner. Små enkle ting man egentlig tar for gitt.

Kanskje er meningen med livet så simpel også. Kanskje burde jeg ikke være så opptatt av å ha en mening med alt. Kanskje burde jeg ikke være så fokusert på å hele tiden ha noe stort og ekstremt i livet mitt. Eller, jeg trenger ikke skrive kanskje. Jeg vet at jeg ikke burde alt det her. Jeg vet at jeg burde klare å være fornøyd med livet mitt, med  hverdagsgleder og med kjøttboller. Jeg vet jeg burde ha et litt mer barnlig syn på verden, slik som Vilja har. Det er rart det der, og egentlig ganske ironisk, at når man virkelig skal begynne å leve og stå på egne bein, så kommer det å bli voksen i veien. Man mister det enkle, fantastiske, barnlige synet på ting, som antagelig hadde gjort det å bli voksen så utrolig mye enklere. Jeg syns det er så synd.

Eller kanskje det bare er meg. Kanskje er det bare jeg som sliter med å være fornøyd. Som sliter med å føle at noe betyr noe som helst. At jeg ikke hører til i noen som helst rolle, og at jeg ikke er flink nok til å leve i øyeblikket. Jeg er fullt klar over det, og jeg har jobbet mye for å prøve å forandre det, men jeg har ikke funnet noen god løsning. Jeg syns det er synd at jeg har mistet den evnen. Evnen til å glede meg over små, hverdagslige ting. Små hendelser, en smak, en lukt, en latter, en følelse eller kjøttboller. Ett eller annet som kanskje er lite, men som faktisk også kan kalles kjærlighet og/eller meninga med livet.

capsdrea1 _MG_6464-as-Smart-Object-2 _MG_6492-as-Smart-Object-1

Det er sykt hvor stor diskusjon det ble da jeg la ut bilder av den nye frisyren min på Facebook, og en mann kommenterte at det kun var jenter som hadde kommet med positive tilbakemeldinger, og at han kunne snakke for menn og si at det ikke var pent med en så maskulin klipp. Det tok av, og ting ble vridd og vendt i så mange retninger som mulig, så til slutt vet jeg egentlig ikke hva diskusjonen handla om lenger. Men jeg er fremdeles like fornøyd med klippen min, og føler meg absolutt ikke maskulin. I am a badass chick!

blomstersko2 double12 treedreagå

Jeg gikk fra Solsiden til Ila her om dagen, og det slo meg hvor fint det er i Trondheim. Jeg hadde med kamera og tok litt bilder. Hugs.

hmhm2

Gårsdagens antrekk. Enkelt, og med blomsterskoene jeg er så glad i. First at love sight, holdt jeg på å skrive, men mente jo selvfølgelig love at first  sight! Jeg gjør det der i blant. Bytter ord. Husker jeg sa «brille kula!» til ei venninne om solbrillene hennes en gang. Etter det ble det et fast uttrykk mellom oss to. Ingen andre skjønte noe som helst, selvfølgelig, men det spilte ingen rolle.

Anyways. Det er lørdag, og jeg skal på fest for første gang på veldig lenge! Jeg drar til Frida på Orkanger, vi tar et rolig vors sammen, før vi stikker på Strandafestivalen. Satser på at det blir en finfin kveld! Det fortjener vi, nemlig. Hugs.

nordøst5 nordøst nordøst4 nordøst3use

I dag var jeg på lunsj med beste Espen! Vi testa ut det nye stedet på Solsiden, som heter NordØst. Jeg syns det var så fint der! De oransje trærne var skikkelig fine, og jeg fikk lyst til å røske opp ett av dem og løpe hjem til Byåsen med det. Haha! Jeg lot det bli med tanken, og bestemte meg for å teste en pannekakerett med sprøstekt and. Hæ?! Joda. Det stemmer det. Pannekaker og and! Det var dødsgodt! Seriøst. Kjempegodt! Jeg skal absolutt ta turen tilbake til NordØst for å teste fler spennende retter, for sure. Anbefales! Det var dessuten en kjempehyggelig lunsj og, med en utrolig hyggelig fyr!

Nå skal jeg sette meg ned med mine (for tiden) tre avhengigheter; Nattpatruljen, nutrilett og saft! Haha. Ha en fin fredagskveld!

_MG_6187-as-Smart-Object-1

Jeg er generelt ikke glad i lister, men en sånn «10 ting du kanskje ikke visste om meg»-greie syns jeg faktisk er litt morsom. Så here it goes!

1. Ofte når jeg går forbi en sølepytt, eller vanndam om du vil, så bøyer jeg meg frem og ser ned for å se om jeg ser Mufasa. Haha, det er en greie jeg gjorde da jeg var yngre og storfan av Løvenes Konge. Jeg har visst aldri slutta å være fan.

2. Jeg lager nesten kun middag når jeg har Vilja. Ellers går det aller helst i en Nutrilett-bar, rugsprø med tunfisk eller… Nei, kom ikke på mer. Det går i det der. Eller, jo. En sjelden gang i blant slår jeg til med kyllingwok, men som oftest er risen hard og kyllingen rå i midten…

3. Jeg syns det verste med å ikke sovne når jeg legger meg, er at jeg blir så jævla sulten! Da sovner jeg i alle fall ikke, så da må jeg hoppe opp av senga og finne noe å spise, da. Og det er jo ikke særlig sunt.

4. Jeg hadde aldri strøket på noe som helst før jeg strøk på oppkjøringa. Jeg startet timen med å bryte vikeplikten, og derfra gikk det bare nedover. Den største grunnen til at det ble sånn, var for at jeg i utgangspunktet var ganske så deprimert, ble utrolig stressa og fikk jævla angst der jeg satt ved siden av en skummel mann som noterte noe som kunne se ut som en hel roman i blokka si. Ææææh, får vondt i magen bare av å tenke på det.

5. Jeg har vært i 13 land. Det er Norge, Danmark, Sverige, Irland, Tyskland, Polen, Frankrike, Spania, Hellas, Kroatia, Kypros, Bosnia og USA, hvor jeg har vært i LA og Las Vegas.

6. Jeg har visstnok en særegen latter når jeg selv syns jeg er morsom. (Jeg er selvfølgelig ikke enig i at jeg har en sånn latter…)

7. Jeg tok hull i ørene da jeg var 7 år, og hadde de helt til jeg var typ… 22-ish. Da plutselig, sånn helt uten videre, grodde de igjen og etterlot seg ingen spor. Spøkelseshull! Meeeeerkelig.

8. Jeg er ikke særlig lettrørt, men det er to – og kun to – filmer som har fått meg til å gråte. Det er Løvenes Konge (ikke overraskende, kanskje…) og Requiem for a Dream.

9. Jeg har alltid en eller annen avhengighet. Det kan være Sugarfree Redbull, Funlight-gele eller te. Eller som nå; Funlight med mango og lime, en nutrilett og Nattpatruljen på tv. Helst sammen, alle tre.

10. Jeg er bifil. Her er en definisjon fra skeivungdom.no; «Person som kan bli forelsket i og/eller bli seksuelt tiltrukket av en person uavhengig av om denne er mann eller kvinne. En bifil identitet kan se svært forskjellig ut fra person til person.» Så. Da er jeg bifil da, selv om jeg aldri har vært kjæreste med en jente. Men hvem veit, kanskje det blir en gang.

Så. Det var 10 kjappe om meg. Var det noe der du ikke visste om fra før? Noe du syns var morsomt? Og ikke minst; har du noen sære/spesielle greier folk ikke veit om deg? Do tell! Hugs.