Jeg åpner gardinene for å få inn lys nok til å kunne sminke meg uten å ende opp med mascara på nesen eller lipgloss like langt utenfor leppene som man ser femåringer gjør, som oftest med knallrød lebestift. Jeg ser ut. Sola er på plass. Det er vindstille, og fuglene kvitrer. Jeg smiler, og småløper bort til skapet. Tar ut skjørtet, og tar det på. Ikke for å være fin. Ikke for å gå ut i det. Ikke for å bli lagt merke til. Men for meg selv. Kun for meg selv. Jeg setter på musikk og danser rundt i rommet. Ikke faen om jeg skal være trist på en så fin mandag.

Blinded by love skriver jeg, men jeg er ikke særlig blind. Ikke av kjærlighet, i alle fall. Det er rart. Å få meg forelska er ingen enkel sak. Det sies jo at vi jenter/kvinner/kjerringer/bitches/whatever du vil kalle oss, er ganske så vanskelige å gjøre til lags. At vi krever veldig mye av en mann. Om det er sant eller ikke, aner jeg ikke, men jeg kan snakke for meg selv; En mann trenger ikke være supermann. Kanskje er det det han ikke trenger å være. En supermann prøver for mye, nemlig. Jeg leter ikke etter en rørlegger, en mekaniker, en elektriker, en gentleman, en hva-det-nå-er-vi-kvinner-så-påståelig-ønsker-av-en-mann. Jeg er rett og slett bare på utkikk etter en som får meg til å le, som jeg har god kommunikasjon med og som jeg finner tiltrekkende. Så enkelt. Men uansett hvor enkelt det er, så er jeg singel. Kanskje er det ikke vi jenter som har for store krav allikevel. Kanskje er det bare menn som rett og slett prøver for hardt.

Forresten. Fotograferingslysten er tilbake for fullt. Om noen i Trondheim er gira på å være modell, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg er klar for å finne på gøyale ting, fortenk! Om du har lyst og i tillegg har noen ideer, så ikke vær redd for å gi et lite pip! Det er forresten litt rart å tenke på hvordan ting henger sammen. Hadde ikke pappa dødd da jeg var 14, er det ikke sikkert at jeg hadde blitt mor så tidlig i livet, og da hadde ikke Vilja eksistert. Og hadde det ikke vært for at Vilja ble til, så er det ikke sikkert jeg hadde funnet gleden ved å fotografere heller. Men sånn ble og er det altså. Og det er jeg – på tross av det negative – veldig taknemlig for.

I det siste har det vært større fokus på voldtekt, og for en stund siden skreiv jeg dette blogginnlegget om min egen erfaring med voldtekt. I går ble jeg intervjuet av P4 om temaet (har dessverre ikke funnet intervjuet på podcast enda), og etterhvert kommer det en sak hos Kvinneguiden også. Jeg syns det er kjempebra at det fokuseres på voldtekt om dagen, og da spesielt vennevoldtekt på fest. Hvem skulle tro at de fleste voldtekter som skjer, faktisk er voldtekter på fest hvor offeret kjenner gjerningspersonen? Det er sjukt.

Jeg blir så sint. Jeg blir sint av at det finnes mennesker som gjør sånt. Og jeg blir sint av at det finnes mennesker som forsvarer det. Og jeg blir sint av at man skylder på offeret. Joda, jenter kan tenke seg litt om og være fornuftige, men uansett hva ei jente gjør, så er det aldri en invitasjon til voldtekt – som er en handling uten begge parters samtykke! Det må det prates om. Jeg tror at det å prate om det, kan øke anmeldelsesstatistikken. I dag anmeldes kun 1 av 10 voldtekter. Det er altfor få. Det må endres! STOPP VOLDTEKT.