Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. «Relativt» usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.
Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?
At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?
Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?