Freckle face.

Photobucket

Melissa Horn – Låt du henne komma närmre


Jeg elsker fregner. Og i år har jeg visst fått en god del selv også, så i sommer blir det ikke snakk om å bruke foundation altså. Bare frem til jeg får kjøpt meg en god concealer. Anyways, er det mulig å starte et blogginnlegg kjedeligere enn hva jeg nettopp gjorde? Tror ikke det. Så derfor hopper vi elegant over til noe annet – nemlig questions. Lurer du på noe? Da er det bare å spørre, så svarer jeg på det som måtte komme. Ja, jeg kjører en god, gammeldags spørsmålsrunde. Det er jo so last year, og siden jeg bare er rebell og kul så må jeg jo bare gjøre det når noen nevnte det i en kommentar. Og om det er bare denne ene personen som lurer på noe så… ja, da får hun i alle fall svar! Hugs.

«Gla i dæ, Vilja.»

William og Nelly Linea.

Photobucket
Photobucket
Photobucket
Photobucket
Tjohei! Her kommer noen bilder av William og Nelly Linea, et søskenpar jeg tok litt bilder av for en stund siden. Nelly Linea er faktisk omtrent like gammel som Vilja, så det var gjennom et babyforum jeg «ble kjent med» mammaen hennes! Derfor var det jo litt ekstra gøy å møte dem begge. Og selvfølgelig pappaen og lillebror William (6 måneder gammel) også. :)

Lille kommandør Vilja.

Photobucket

Jeg oppdaget plutselig at bloggen min har vært litt tom for meg i det siste. I alle fall bilder av meg, så derfor tok jeg frem kameraet idag og snudde det feil vei. Tenkte derfor jeg skulle slenge inn et par bilder av meg selv, men så finner jeg ikke usb-kabelen, og da blir det vanskelig. Så da får det bli i morgen isteet. I dag poster jeg bare et bilde av Vilja. Hun har feber igjen, så i dag har vi ikke gjort stort mer enn å slenge på sofaen. Jeg fikk lurt henne til å sove i en times tid så jeg fikk trent litt, men bortsett fra det har hun hengt fast rundt halsen min med et godt grep. De eneste gangene jeg har fått litt pusterom er når hun har kommendert meg til kjøkkenet for å hente saft, kjeks eller sjokolade. «MÅ ha sjokokjeks», som hun sier. MÅ HA.

Konsentrasjonsproblemer.

Photobucket
Jeg har for tiden veldig dårlig for å konsentrere meg, og bildet over er et bevis på akkurat det. Jeg så ti minutter av filmen før jeg ga opp. Kanskje var det ikke konsentrasjonen som var det største problemet, men den enorme kjempeblekkspruten som kom med tentaklene sine ut av den tykke tåka. Sånt blir for teit. Altfor, altfor teit. Men uansett – jeg har litt konsentrasjonsproblemer for tiden allikevel. Jeg begynner liksom på alt mulig, men blir aldri helt ferdig med noe. Også roter jeg fælt – på 16.mai tok jeg meg en tur på fest, og det endte med at jeg ikke fant verken mobil, nøkler eller bankkort etterpå. Alt er funnet nå igjen altså, men du skal tro jeg følte meg lost uten tre av de viktigste tingene man alltid har med seg. Iiik. Heldigvis fant jeg alt i god behold på Crash (som forøvrig er et latterlig navn på et utested. Det er dømt til å gå en vei om man stikker innom der, liksom), og jeg har dessuten lært at tre-fire shots med tequila faktisk gjør meg like full som alle andre. Jaja… Jeg har lært – for en stund!

Åpningsfest for Trondheim Ta2!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Et LITE utdrag fra kvelden i går.

I går var jeg på åpningsfest for Trondheims nye (og helt klart fineste!) tattoostudio, Trondheim Ta2, som åpner i Carl Johans gate (vedsiden av Vista) 19.mai. Først og fremst; wow. Det er umulig å beskrive hvor fint det er der! Og second; det er absolutt dit man må gå om man pønsker på å skaffe seg en tatovering. Det var forøvrig en knallbra åpningsfest også. Dritbra! Mariann Thomassen, Eileen og Petter var der blant annet også. Terje Leistad Heggvik (avbildet på bilde nummer to) er mannen bak denne flotte tattoosjappa, og om du er keen på en tatovering bør du sjekke ut arbeidet hans her. Do it! Denne mannen vet hva han holder på med. Sjekk ut Facebooksiden til Trondheim Ta2 her. Jeg gleder meg veldig til jeg har en ny tattis på kroppen i alle fall! Liiiker det.

SommerVilja.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Litt bilder fra min og Viljas hjemmedag for et par dager siden. I går var det plutselig blitt onsdag igjen, og da var det plutselig Kaj sin tur til å ha Vilja. Snufs. Derfor dro jeg rett til Frøya, og i dag har jeg hatt skolefotografering. Det blir det imorgen også, før jeg fyker til Trondheim for å ta bilder på en åpningsfest. Så blir det Fame på lørdag, etterfulgt av en egen fotografering. Også blir det en fotografering på søndag også. Det blir med andre ord en travel og morsom jobbhelg på meg!

Ja, forresten! Jeg har begynt å ta bilder med mitt fine, rosa kamera nå – endelig! Det tok litt tid, men nå har jeg altså husket å bruke det litt. Det ble jo bare glemt i en eske under flyttinga, men jeg håper jeg husker å bruke det litt mer fremover! Veldig uvant å ikke kunne se bildene man tar, men utrolig spennende også. Hugs.

Manneideal og monogami.

Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. «Relativt» usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?

Princess.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Vilja i dag.

Reprise.

Photobucket

Et gammelt bilde bare for å få litt vårfølelse på tross av at vi har vært inne i hele dag.

Vi skulle jo på tivoli i dag. Godt over tjue varmegrader på gradestokken var jo et veldig godt utgangspunkt for en fin dag med Vilja, men helt sånn ble det ikke. Tidlig i dag fortalte Vilja meg at hun hadde vondt i magen, og i titida kom hun bort til meg i sofaen og sa at hun var syk. Så spydde hun. Tre timer senere var det ikke bare spy, men det var et vulkanutbrudd av spy som selvfølgelig havnet over hele Vilja og hele meg. Æsj kan man vel trygt si. Så det ble en enormt kjedelig (og varm) innedag på oss i dag. Og morgendagen blir antagelig ikke så veldig annerledes, om vi ser bort fra en liten tur på butikken. Jaja. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper sykdommen og for at Vilja snart er tilbake til sitt vanlige jeg igjen. Hugs.

Photobucket