God morgen! Jeg har i den siste tiden begynt å skrive to do-lister som det første jeg gjør når jeg står opp – før frokost, før jobbing, før… nei, okeida. Ikke før facebook. Det må jeg nesten bare innrømme. Men uansett – jeg har begynt å skrive opp hva jeg skal gjøre i løpet av dagen, og når jeg skal gjøre det. Det er jo en kjent sak at barn liker å vite hva som skal skje til enhver tid, og sånn er visst jeg også. Jeg liker å vite hva jeg skal gjøre og når jeg skal gjøre det. Da blir det gjort, og jeg slipper å tenke mer på det. Så, i dag skal jeg først kose meg med frokost og en halv episode av Grey´s som jeg ikke fikk sett i går, deretter skal jeg rydde og vaske hele leiligheta grundig (som du kan se på kjøkkenet så trengs det – real bad), og deretter skal jeg lage ferdig et sldieshow før jeg stikker og henter Vilja i barnehagen litt tidligere enn vanlig, slik at vi skal rekke å komme oss ned til dugnad i studio til fem. Også ja, innimellom der skal jeg skrive et innlegg om Breivikrettsaken også – for der har jeg mange ord som bare er nødt til å slippes løs. Så der har du min dag. Sikkert superinteressant for deg å vite. All informasjon er god informasjon – er det ikke litt sånn? Desto mer man vet, jo mer vet man, liksom. (Ja, du skal få lov til å quote meg på den der…) Ha en fin dag, allesammen!
Edru på nattbussen, del 1.
Å ta nattbussen hjem klokka tre på natta i edru tilstand kan ikke anbefales. Jeg har prøvd, og det hele fortjener faktisk et eget blogginnlegg. Så her kommer det.
Det hele starter jo allerede på bussholdeplassen, hvor femti fulle mennesker står* med alkoholånder fra helvete og røyker så mye at busskuret minner mer om et røykerom på gamlehjemmet** enn et busskur. (*»Står» er selvfølgelig feilinformasjon. De sjangler, faller, gynger og henger. **Gamlehjem for at gamle mennesker som røyker virkelig er hardcore-røykere av verste sort.) De dulter borti deg uten å si beklager, og søler halve halvliteren sin på buksa di uten å merke at noe i det hele tatt har forsvunnet. De roper og vræler og krangler. Gud, som de krangler. Jenter griner og sutrer over guttetrøbbel, og spør fortvilte venninna si om hva de skal skrive på melding nummer syv til denne teite gutten de så absolutt hater, siden han ikke har svart på de seks første. Noen hikker. Noen spyr. Andre søler. Det er kaos, og tanken på at alt dette kaoset skal skvises sammen på en og samme trange, klamme buss skremmer deg mer enn Hufsa i Mummitrollet gjorde da du var seks. Og det beste av alt; turen har ikke engang begynt.
Bussen kommer omsider, og alle samler seg sammen i ei klynge rundt deg så tett at du egentlig bare kan løfte føttene opp fra bakken uten å falle. Plutselig kjenner du ei hånd på den ene rumpeballen din, og du vrir deg rundt så godt du klarer for å se hvem den skyldige er. Der står det en storkjefta tjueåring (som ser ut som en fjortis) og gliser bredt, og hadde det ikke vært for at ånden hans som slår over deg er i ferd med å skyte promillen din opp i hundre, så hadde du antagelig kommet med en genial slengkommentar som hadde fjernet gliset fra trynet hans på flekken. Men, siden du ikke er klar for å dø av alkoholforgiftning helt enda, så sender du bare et raskt forbanna blikk mens du vrir deg tilbake i utgangsposisjon. Blikket er festet på målet. Delmål nummer én. Bussen. Du nærmer deg sakte, men sikkert. Eyes on the price.
Du «dutter» med busskortet ditt, men «ingen reisepass gyldige» kommer opp på skjermen sykronisert med en ekstremt plagsom pipelyd. Bussjåføren ser oppgitt på deg – han tror du er full. Han tror du er en av dem.
«Hva? Funker ikke kortet på nattbussen?» sier du.
«Nei, det må man ha eget busskort for. Du må betale.»
«Jeg har ikke cash. Jeg har bare bankkort.» Du begynner å bli litt redd for at du ikke skal få være med hjem. Du har jo tross alt allerede gått gjennom mer enn du trodde du skulle overleve, og nekter å la det være forgjeves. Tanken på det får deg nesten ned i knestående med follede hender. Bussmannen spør om du ikke har en eller annen på bussen du kjenner som du kan låne penger av. Du forklarer at du har vært på jobb. Han ser ut til å tro deg, og gir deg et sint blikk før han mumler at du bare skal gå og sette deg. Hurra! Du får være med og du slapp å stå med knærne ned på det skitne bussgulvet som antagelig allerede nå har blitt like klissete som dansegulvet på Downtown. Du skynder deg vekk fra bussmannen før han ombestemmer seg, og lykkefølelsen som oppstod i et lite milisekund forsvinner raskere enn bakrusen kommer hos disse fulle menneskene dagen derpå i det du innser at du er pent nødt til å sitte vedsiden av en av dem. Du speider etter den som ser minst bortevekk ut, og setter deg ned. Det tar ikke mange minuttene før du innser at du valgte helt feil. Dama som tilsynelatende så minst full ut lurte deg godt. Hun er dritings. Hun er fjern. Hun er helt i sin egen verden, og du vil ikke engang vite hva som foregår under jakka hun har slengt over seg selv som et pledd. Enten så gjør dama… private saker under der, eller så klør hun noe jævlig. Du driter egentlig i det; det gjør deg like ukomfortabel uansett. Du ser på klokka. Fem over tre. Du har overlevd fem minutter av turen. Kudos! Bare tredve til og du er fri. Tredve. Minutter. Svettedråpene triller med ett nedover panna di. Pulsen øker. Hendene blir klamme. Angst.
Æoutfit!
Se, jeg rosablogger! Ihk. Dette er altså hvordan jeg så ut like før jeg gikk ut av døra i går. Mulig jeg så litt verre ut når jeg kom frem, for det blåste og regnet endel. På tide å farge ettervekst/hår igjen også ser jeg. Jaja. Det får bli… en dag. Nå er jeg straks klar for å dra på Barnefest på Familien! Vilja kommer også, så det blir nok gøy. Jeg har gledet meg lenge! Hugs.
The Voice!
Her er noen bilder fra da jeg var på besøk hos Dan på The Voice! Som dere kanskje kan se så hadde vi det rimelig gøy, vi! Jeg koste meg i alle fall. Flo Rida stakk også innom, og han var like laid back som han ser ut til å være. «You know». (Hører jeg mannen si det én gang til så tror jeg det seriøst klikker for meg.) Skal ikke se bort i fra at jeg stikker innom der fler ganger. Det er ingen hemmelighet at jeg fyker til Oslo så fort jeg finner en unnskyldning for å gjøre det, så. Jeje. Men nå er det på tide å jobbe litt igjen, så spise litt middag, deretter fyker jeg på bursdagsfeiring til brosjan og dama (det er hun som har hatt bursdag) og ikveld/natt blir det jobbing på Familien. Så der har du lørdagskvelden min. I morgen er det Barnas Dag på Familien, og dit skal jeg selvfølgelig! Vilja, Kaj og Ingunn tar turen de også, så det blir gøy. Om du er i Trondheim og har barn (eller bare har et stort behov for å få utløp for dine barnslige sider) så syns jeg du også skal stikke innom. Det blir gøygøygøy!
Bill. merket… vennskap!?
(For lat til å retusjere brilleglasset.)
Det finnes utallige datingnettsider der ute. Jeg mener… Det kryr av dem. Og selv om jeg personlig ikke hadde tatt turen innom noen av dem om jeg så hadde fått penger for det, så er det allikevel sosialt godkjent. I alle fall mer enn tidligere. Om man som et par sier at man møttes på Match.com, Sukker.no, Deiligst.no eller hva det nå er alt heter, så er det ikke mange som får skrekkslagne øyne og hakeslep lenger. Det har blitt normalt. Det har blitt et kjent fenomen. Det sjokkerer ikke lenger. Det er ikke lavstatus. Man dømmes ikke lenger som person av den grunn. Det har blitt sosialt godkjent. Men, det komiske med det hele er at om man switcher bittelitt på settinga, så forandrer alt seg. Om noe så mye som minner om en kontaktannonse etter vennskap så hagler latterbrølene veggimellom før man i det hele tatt rekker å si «hei». Pang! og man er stemplet som «ensom taper» lenge før forsvarsmekanismen rekker å slå inn. En venneløs, ensom taper. Tre ord som antagelig er nok til at både du og jeg skaper oss et visuelt bilde av hvordan vedkommende ser ut. Hvordan vedkommende er. Jeg spør meg selv; siden når ble det å være ensom synonymt med å være en venneløs taper? Og kanskje enda viktigere; har såkalte «tapere» et lettgjenkjennelig utseende og en spesifikk måte å være på, siden vi kun trenger tre ord for å se for oss et helt menneskeliv..? Bare en tanke.
Konsertbilder – igjen.
Timbuktu @Rockefeller, 23.11.11.
Jack Dalton, oppvarming før Danko Jones 24.11.11 @Byscenen.
Danko Jones @Byscenen 24.11.11.
Slenger ut noen konsertbilder fra de siste dagene, jeg – før jeg stikker ned til studio for å ta litt bilder. Øverst er Timbuktu, så kommer et av Jack Dalton og til slutt noen av Danko Jones. Har ikke rukket å sett på så mange av bildene fra noen av konsertene enda, men det blir vel etterhvert. Tror det blir en veldig rolig jobbehelg på meg denne helga. Bare sitte hjemme med tekoppen min, iMac, spotify og photoshop. Det føles helt greit i grunn. Da kan jeg slappe av. For sånn er jeg. Jeg slapper av når jeg har god tid til å jobbe. Haha! Men nå er jeg derimot nødt til å stresse ned til bussen, så jeg ikke blir sein. Ciao!
Flo Rida!
Bare en liten sniktitt på et bilde av Flo Rida som jeg tok i går. For øyeblikket sitter jeg på Gardemoen og venter på et litt forsinka fly til Trondheim, og bruker selvfølgelig da tiden på noe fornuftig – som blogging og bilderedigering. Når jeg kommer hjem skal jeg fikse fler bilder, og ikveld er det tid for ny konsert på Byscenen igjen. I går var jeg på Timbuktu på Rockefeller og Adam Cohen på John Dee, så det er da nok moro å være med på! Det har mildt sagt vært en konsertrik høst. Men nå er det boarding på flyet! Yay! Blir godt å komme hjem også, selv om jeg trives (litt for) godt i Oslo. Sukk. Og ja – tusen takk til fineste Jannicke for at jeg fikk sove over! Det var veldig godt å se deg igjen. Ciao!
The Hate Colony.
The Hate Colony.
Her kommer tre bilder av The Hate Colony, et band jeg tok bilder av… for en stund siden. Husker jo aldri dager lenger. Jeg tror alltid det er mandag når det er tirsdag, søndag når det er mandag og fredag når det er lørdag. Sjekk ut musikken deres!
Men anyways, jeg er bare pent nødt til å takke for alle fine kommentarer på forrige innlegg! Og ikke minst alle de hyggelige mailene jeg har fått. Vet du – jeg ble så glad! Hver eneste kommentar og mail var med på å gi meg ny energi til å bare gjøre noe med det, i stedet for å være deppa. Så i dag har jeg ignorert alle rop etter pappa, og bare tullet og lekt enda mer. Det har resultert i en bedre dag enn på lenge! Det er rart med det. Å bli trist tar mye energi, og da blir det vel en ond sirkel. Det er vanskelig å være den beste mammaen man kan være når man er trist og lei. Så, takket være gode ord og oppmuntring har jeg fått ny energi og en ny (mer positiv) holdning, og nå er jeg sikker på at hun snart slutter å rope etter pappa når hun er hos meg. Det skal jeg sørge for, nemlig. Så, igjen; takk! Jeg setter enormt pris på det.
De vanskelige tingene må nevnes de óg.
«Jeg vil til pappaaaaa!» Hun gråter, og vil ikke bli med inn. I stedet står hun ute. I plaskregnet. Jeg står på trappa med en handlepose i den ene hånda, kanin, ryggsekk og vogna i den andre. Vi har nettopp kommet oss hjem fra den daglige stressløpeturen fra bussen til barnehage og fra barnehagen til bussen igjen. Vi må løpe for å rekke den tilbake til Heimdal, for neste buss går jo ikke akkurat innen kort tid. Jeg dytter vogna inn i gangen, og setter fra meg alt jeg har i hendene. «Kom da, Vilja! Kom så skal vi gå inn og lage middag! Tomatsuppe og egg, akkurat som du ville ha i dag. Og etterpå skal vi synge og kose oss i sofaen!» Responsen er heller dårlig. Ikke engang det å få velge middag i dag hjelper. Ikke lovnad om sang og kos i sofaen heller. Hun hikster, og gjentar seg selv. «Jeg vil til pappaen min og Ingunn!»
Det gjør vondt. Jeg skjønner selvfølgelig at jenta er glad i meg og hun ikke har det fælt når hun er hos meg, men det gjør allikevel vondt. Vondt for at jeg har valgt noe som ikke er til hennes beste. Vondt for at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Vondt for at jeg ser at det går negativt uttover Vilja å ha to hjem hun blir delt likt mellom. Vondt for at jeg må løpe med henne til barnehagen. Vondt for at jeg må jobbe mye. Vondt for at jeg av og til spør om noen kan sitte barnevakt, så jeg kan jobbe enda mer. Vondt for at jeg er alene med henne, og derfor ikke får gjort like mye som jeg kunne ha fått om vi hadde vært to – sammen. Vondt for at samvittigheten svir så jævlig. Vondt for at det kanskje – naturlig nok – er litt mer stressende å være hos meg, enn å være hos Kaj og Ingunn som er to. Som har bil. Og Kaj som har fri fra jobb hele den uka han har Vilja. Vondt for at jeg gjør så godt jeg kan, uten at det er bra nok.
Jeg leser artikkel på artikkel om hvor usunt 50/50-deling er for små barn, og blir bare mer og mer redd for at det stemmer. Hva skal man gjøre? Jeg elsker å være med Vilja. Vi har det kjempegøy når vi er sammen, og jeg føler jeg gjør en god foreldrejobb. Men etter at jeg slutta å flytte ut og inn av leiligheten på Heimdal annahver uke, og Vilja har begynt å flytte mellom de to hjemmene, så har ting forandret seg. Det er ikke like lett lenger. Det kan ikke være lett for en treåring å plutselig ha to hjem. Og plutselig ha nye personer inn i livet sitt, uten helt å forstå sammenhengen. Det er klart det blir komplisert. Jeg skjønner det så godt. Allikevel er det ekstremt vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Hvordan skal vi løse det så Vilja får det best mulig? Det er så vanskelig. Det er faktisk så vanskelig at jeg griner bare jeg skriver om det. Seriøst. Jeg føler det er en tap-tap sak. Conclusion: samlivsbrudd anbefales ikke om man har barn. It sucks.
Lukestar – Flying Canoes.
Tattoo is not fashion, but passion.
Noen bilder fra Trondheim Tattoo Convention som jeg var på for… lenge siden. Ting tar tid! Men det passet bra å poste dem nå, for jeg har fått ny tatoveringstime. 16. desember ligger jeg nok en gang under nåla. Ihi. Gleder meg! Dere skal selvfølgelig få se bilder av hvordan den blir. Den skal være på skuldra, og jeg tror den blir knalltøff. Jeg gleder meg!
- 1
- 2
- 3
- Eldre innlegg