De vanskelige tingene må nevnes de óg.

«Jeg vil til pappaaaaa!» Hun gråter, og vil ikke bli med inn. I stedet står hun ute. I plaskregnet. Jeg står på trappa med en handlepose i den ene hånda, kanin, ryggsekk og vogna i den andre. Vi har nettopp kommet oss hjem fra den daglige stressløpeturen fra bussen til barnehage og fra barnehagen til bussen igjen. Vi må løpe for å rekke den tilbake til Heimdal, for neste buss går jo ikke akkurat innen kort tid. Jeg dytter vogna inn i gangen, og setter fra meg alt jeg har i hendene. «Kom da, Vilja! Kom så skal vi gå inn og lage middag! Tomatsuppe og egg, akkurat som du ville ha i dag. Og etterpå skal vi synge og kose oss i sofaen!» Responsen er heller dårlig. Ikke engang det å få velge middag i dag hjelper. Ikke lovnad om sang og kos i sofaen heller. Hun hikster, og gjentar seg selv. «Jeg vil til pappaen min og Ingunn!»

Photobucket

Det gjør vondt. Jeg skjønner selvfølgelig at jenta er glad i meg og hun ikke har det fælt når hun er hos meg, men det gjør allikevel vondt. Vondt for at jeg har valgt noe som ikke er til hennes beste. Vondt for at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Vondt for at jeg ser at det går negativt uttover Vilja å ha to hjem hun blir delt likt mellom. Vondt for at jeg må løpe med henne til barnehagen. Vondt for at jeg må jobbe mye. Vondt for at jeg av og til spør om noen kan sitte barnevakt, så jeg kan jobbe enda mer. Vondt for at jeg er alene med henne, og derfor ikke får gjort like mye som jeg kunne ha fått om vi hadde vært to – sammen. Vondt for at samvittigheten svir så jævlig. Vondt for at det kanskje – naturlig nok – er  litt mer stressende å være hos meg, enn å være hos Kaj og Ingunn som er to. Som har bil. Og Kaj som har fri fra jobb hele den uka han har Vilja. Vondt for at jeg gjør så godt jeg kan, uten at det er bra nok.

Photobucket

Jeg leser artikkel på artikkel om hvor usunt 50/50-deling er for små barn, og blir bare mer og mer redd for at det stemmer. Hva skal man gjøre? Jeg elsker å være med Vilja. Vi har det kjempegøy når vi er sammen, og jeg føler jeg gjør en god foreldrejobb. Men etter at jeg slutta å flytte ut og inn av leiligheten på Heimdal annahver uke, og Vilja har begynt å flytte mellom de to hjemmene, så har ting forandret seg. Det er ikke like lett lenger. Det kan ikke være lett for en treåring å plutselig ha to hjem. Og plutselig ha nye personer inn i livet sitt, uten helt å forstå sammenhengen. Det er klart det blir komplisert. Jeg skjønner det så godt. Allikevel er det ekstremt vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Hvordan skal vi løse det så Vilja får det best mulig? Det er så vanskelig. Det er faktisk så vanskelig at jeg griner bare jeg skriver om det. Seriøst. Jeg føler det er en tap-tap sak. Conclusion: samlivsbrudd anbefales ikke om man har barn. It sucks.

Photobucket

Lukestar – Flying Canoes.

Del

53 Kommentarer

  1. november 21, 2011 / 23:50

    Jeg vet akkurat hvordan du har det.. Nå er Vilja og Saga hos Roy bare en dag i uka + annenhver helg da, men jeg kjenner følelsene du beskriver. Det er noe forbanna dritt, rett og slett!

  2. november 21, 2011 / 23:51

    Huff :(
    Dette var så ærlig at jeg fikk klump i magen, men du får det virkelig sagt..

    Sender gode tanker til deg :(

  3. november 21, 2011 / 23:54

    <3 Vet nøyaktig hva du snakker om, forstår smerten SÅ godt, og føler med deg når dagene er slik. It really does suck… Hva skal man si i slike situasjoner som kan være oppmuntrende? Det blir bedre? Du ER en fantastisk mamma og jeg vet av erfaring at du er flink med barn. Du gjør det beste du kan og hun setter pris på det selv om hun ikke er istand til å sette ord på følelser på den måten enda. Vær stolt av det du oppnår Drea, du er flink :)

  4. november 21, 2011 / 23:55

    Du er så tøff, DU er tøff. Jeg leser og gråter litt inni meg for deg og at du føler det slik som du gjør. Jeg holder fast ved troen på at det beste for et barn er lykkelige foreldre – og da innebærer det for noen å ta et valg slik som du og dere har gjort, om å ikke være et par lenger. Det er ingenting en bloggleser kan si for å døyve samvittigheten din, men herregud så tøff jeg syns du er. Både som gjør alt du gjør i hverdagen og som tør å poste et innlegg som dette. Og til slutt – en gigantisk klem fra meg

  5. Gry
    november 21, 2011 / 23:56

    Vet det er liten trøst, men vet AKKURAT hvordan du har det! Kosemoseklem til deg fra meg <3

  6. Elena
    november 22, 2011 / 00:00

    Det er med sjeldenhet at jeg kommenterer på blogger, men akkurat nå fikk du meg til å få tårer i øynene, og da synes jeg det er på sin plass.

    Jeg har lest bloggen din siden før du ble gravid, og har bestandig vært veldig imponert over hvor godt du balanserer Vilja, jobb, skole, liv osv. Selvfølgelig, vi som bare leser bloggen din vet jo veldig lite om hvordan ting er bak skjermen, men sånn som det virker for meg så gjør du det beste for ditt barn. Og nei, samlivsbrudd er langt i fra optimalt. Men jeg tror nesten det er bedre når barnet er såpass lite, enn hvis barnet er 7 – 8 – 9.

    Vilja kommer nokk snart krypende opp i armkroken din, og er veldig glad for å være hjemme til deg igjen.

    Stå på! Og fortsett med slike innlegg og en gang i mella. Er herlig å se at det ikke bare er oss på denne siden av skjermen som sliter litt inni mellom.

  7. Jeanette
    november 22, 2011 / 00:02

    Så utrolig bra at du skriver om dette! Jeg tror det er mange foreldre som sitter igjen med akkurat den samme følelsen, men tør ikke snakke høyt om det.
    Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og jeg vet jo at hun har det bra hos meg, men det stikker skikkelig i hjertet når hun gråter og vil til pappa og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

  8. november 22, 2011 / 00:07

    Jeg bodde 50/50 hos mine foreldre fra jeg var fem til jeg var sytten, og jeg er SJELEGLAD for det.

    Det var perioder jeg følte for å være mer hos den ene og da fikk jeg lov til det.

    For meg virker det i hvert fall riktig at et barn skal få se begge foreldrene sine like mye :) Flytting annenhver uke kan være stress til tider, men det er en vanesak.

    Du gjør så godt du kan og ingen kan kreve mer enn det :)

  9. november 22, 2011 / 00:15

    Jeg vet hvordan det er, jeg vokste opp slik selv. Og vet du hva? Det har fått meg til å forstå at foreldrene mine elsker meg like mye, og jeg vet at de kun vil det beste for meg. Selvfølgelig er det fryktelig slitsomt å alltid være på farten, å ha to hjem som begge er dine hjem, men aldri ha tingene samlet. Jeg flyttet ut som 17-åring, og er sjeleglad for det, men samtidig ville jeg ikke hatt det annerledes når ting ble som de ble :) Det viktigste er å gjøre det lettest mulig for barnet. Mamma og pappa bor i samme by, så om jeg glemte noe gikk det bra. Begge jobbet mye, men hadde vel litt ekstra fri når jeg var der, ellers var jeg mye på SFO.

    Jeg er sikker på at det går bra med Vilja :) Og jeg skjønner det gjør vondt når hun vil til Kaj. Men hun skjønner at dere er like glad i henne, og det vil hun alltid vite :)

    Noe av det vondeste jeg opplevde, var når en av foreldrene mine fikk nye kjærester, og jeg ble kjent med deres barn. Jeg er enebarn. Når det plutselig var slutt med kjæresten, så jeg aldri disse barna igjen, plutselig var de bare borte… Det er det vondeste, jeg føler meg aldri trygg på at folk i livet mitt er her for å bli.

  10. november 22, 2011 / 00:18

    Så tøff du er som skriver om dette.

  11. Ragnhild
    november 22, 2011 / 00:25

    Har lest bloggen din lenge, men aldri kommentert før. Nå ville jeg det, for jeg føler meg så godt igjen i det du skriver her. Mammahjertet mitt blør også når jeg må bære en rasende lillebror inn i bilen, han vil ikke til mamma nå han, han vil ha pappauke mye lengre… Som du skriver, så vet jeg at han har det toppers hjemme hos meg også, men det gjør likevel vondt. Men er pappa helten, så er pappa helten..

    jeg og ex’n har 50/50, hva som er best kan man jo ikke være helt sikker på, men det funker så bra det kan for oss(selv om hente/bringe-situasjonene kan være litt vanskelig for lillebror. Storesøster takler dette superbra)

    Bra skrevet om noe som er vanskelig :)

    (Så deg og Vilja på skolen din for en stund siden. Jeg er sisteårsstundet)

  12. Marion
    november 22, 2011 / 00:26

    Huff, så vondt å lese. 50/50-deling er nok vanskelig for en treåring ja, kanskje dere skulle prøvd at du har henne mer? :) Tror det kunne vært bedre for Vilja, og heller vært med pappaen fks annenhver helg (torsdag – søndag)..
    Skjønne lille jenta de blir nok forstår nok ikke, og blir fortvilt..

  13. november 22, 2011 / 00:27

    Utrolig sterkt og «rett fra levra» innlegg!
    Synes du er utrolig tøff jeg, som tørr å skrive om dette. Utrolig tøff fordi du klarer det så bra! Jeg kjenner jo ikke deg, men ut i fra bloggen så er du en fantastisk mor som gjør hva som helst for barnet sitt, en mor som bryr seg.
    Synes du er utrolig tøff som tørr å «komme ut av skapet». Det er mange som sitter med denne følelsen, men som ikke klarer å komme noen vei med det. Alle disse artikklene om 50/50 fordeling av barn er skremmende, men for mange er det bare slik.. *utrolig rotette kommentar fra meg, men det går fort i svingene*

  14. november 22, 2011 / 00:36

    Du er den tøffeste jenta jeg vet om. Er så utrolig imponert over alt du klarer. Jeg var imponert over deg når du var sammen med Kaj også, men at du får til alt du vil nå som du er alene med Vilja, er helt amazing i mine øyne.
    Hva som er riktig å gjøre i en slik situasjon er umulig å si, men uansett hvordan dere løser det så er kjærligheten deres til Vilja det viktigste. Og den er det tydeligvis massevis av:)
    Jeg skulle ønske jeg var like tøff som deg<3

  15. Heidi Strand
    november 22, 2011 / 00:43

    Takk for sterkt innlegg jeg vil tro at
    de fleste med samlivsbrudd kjenner seg meget godt igjen i! Har selv 50/50, hatt det i 3 1/2 år no, men meget usikker på om det e så sunt for barn å ha det slik!

  16. november 22, 2011 / 00:52

    Signerer kommentarene over her; du er kjempetøff, virkelig et forbilde er du. Har lest bloggen din i flere år, og er mektig imponert over hva du får til, sterke kvinnemenneske. Jeg har ingen erfaring med barn, og har antakelig ingen kloke ord å komme med, men jeg sier bare; stå på! Håper du finner løsningen..

  17. Bjørg
    november 22, 2011 / 01:07

    Det kan jo hende hun gråter etter mammaen sin når hun er hos pappaen, også :-)
    Unger har lett for å gråte etter den som ikke er der, når de er slitne eller litt sutrete. Men jeg forstår alle tankene dine omkring dette, og jeg skjønner også at det kan bli en slitsom hverdag når du skal rekke over alt alene. Ikke for det, slik har vi følt det vi som var to om oppgaven også :-)
    Opp med hodet, Drea!

  18. Hei
    november 22, 2011 / 04:18

    Hei. Jeg har vokst opp med skilte foreldre. Det har ikke påvirket meg i hele tatt. Foreldrene mine er lykkeligst på hver sin kant, og dette er noe jeg er vant med. Jeg tenker ikke over det en gang. Livet mitt har blitt like fint som alle andres, og jeg har hatt like gode utgangspunkt for å lykkes i livet som alle andre. Foreldrene mine har alltid vært utrolig flinke til å vise at de er glade i meg, på hver sin måte. Og det er dette jeg tror er viktigst. Jeg har alltid følt meg elsket og ivaretatt. Du må ikke føle det slik som du gjør, for den jobben du gjør er ganske utrolig! Jeg beundrer for deg fordi du er så sterk og varm. Vilja er nok storfornøyd i dag, og kommer til å vokse opp fornøyd med sin egen livssituasjonen og viktigst – seg selv. Du er så flink! Klem <3

  19. M
    november 22, 2011 / 09:42

    Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde skilt seg mens jeg enda bodde hjemme, men også at de skal skille seg nå. De bryter hverandre ned og har det ikke noe bra sammen. Og da klarer de ikke være de foreldrene jeg trenger. Jeg tror det er bedre jeg. Med en mor som funker og en far som funker enn foreldre som ikke funker.

  20. november 22, 2011 / 09:49

    Skjønner godt dine tanker og at du er frustrert. Det der kan ikke være en enkel situasjon. Du får bare stå på å tenke at du gjør det beste du kan å mer får du ikke gjort, sant?

  21. november 22, 2011 / 10:11

    Du skal se det ordner seg og vær sjeleglad for at det er nå og ikke når Vilja er 6 år… Hun trenger å føle litt på sitasjonen og det kommer gode og dårlige dager, men hedligvis tar de gode over etterhvert. 50/50 er den beste løsningen man kan ha. Barna har tross alt 2 foreldre og med mindre pappa har gjort noe galt eller ikke vil ha barnet må mange mødre innse at deres følelser ikke har noe med saken å gjøre. Jeg har hatt 50% siden guttene mine var 2 og nyfødt og de kan fortsatt nevne at det er gøyere hos pappa etter 5 år, men du skjønner fort når det går over i at de er smarte ;D Så lenge du gjør så godt du kan er det godt nok. Jeg jobber 07-24 i studio de ukene jeg ikke har guttene og det kan vel også sies å være en av fordelene. Så må man være flinke å legge mesteparten av jobben i «fri» ukene og ta det litt roligere i de med barnet slik at de får den oppfølgingen de trenger….. Går så fint atte ;D

  22. november 22, 2011 / 10:16

    utruleg godt skrevet, sterkt av deg å sette ord på, og dele, tankar og følelser rundt det. <3

  23. november 22, 2011 / 11:14

    Du er flink! Flink som skriver om de vanskelige tingene, flink som jobber hardt og flink som verdens beste Vilja-mamma <3

  24. Johanna
    november 22, 2011 / 11:37

    Vil heller ha et samlivsbrudd enn å vokse opp med to foreldre som ikke kan forda hverandre.

    Hørte omet par som byttet hus annen hver uke, i stedet for at barnet skulle bytte ut alt.

  25. november 22, 2011 / 12:23

    Du er virkelig ei sterk dame! Du viser alle her at du ønsker å gjøre livet til Vilja så bra som mulig. Vet ikke om dette hjelper, men min historie er jo ganske li denne. Mine foreldre skilte seg også da jeg var 3 år. Den dag i dag husker jeg ingenting av det, og kan ikke forestille meg hvordan det er å ha foreldre som er sammen. Selvfølgelig er det koselig når jeg en sjelden gang får samlet dem, men ellers har ikke bruddet mellom dem påvirket meg på noen måte. Det eneste jeg synes er viktig når dett kommer til brudd er å få nye partnere igjen. Jeg har ei stemor som jeg virkelig ikke kommer overens med, men det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det som skjer er at jeg sklir vekk fra min lillebror og pappa pga. hennes oppførsel og slik jeg føler meg når jeg er rundt henne. Så vær så snill, hold ut og vær sterk. En dag kommer jenta di til å se deg inn i øynene og takke deg for at du har vært sterk for henne. Hun kommer til å fortså :)

  26. november 22, 2011 / 12:34

    Utilstrækkelighed er forældres lod i livet, uanset om du er single eller i par, Andrea. Du vil stå i utallige situationer som denne du beskriver, og du vil have det helt rædselsfuldt hver eneste gang. Det er tilladt at være ked af det. Det er tilladt at græde. Det er tilladt at være frustreret. At være forælder byder på så meget uro, angst og skepsis. Men det byder også på utroligt meget varme og kærlighed. Og heldigvis er der flere situationer med sidstnævnte, end med det første. Tag vare på de følelser mere end de andre. Vilja er glad for sin mor, ubetinget. <3

  27. november 22, 2011 / 14:15

    Jeg elsker de ærlige innleggene du har publisert i det siste.

  28. november 22, 2011 / 14:21

    Utrolig bra skrevet <3
    Eneste jeg kommer på er jo å bo så nært hverandre at hun bare kan gå rett til pappan sin på et par hundre meter ..
    Men jeg skjønner hvor vondt det må føles, man prøver å gjøre sitt beste, men bare failer i alt, men som liten unge så skjønner man ikke akkurat det så lett. Det skal nok gå bra !

    – L

  29. november 22, 2011 / 16:21

    du er hvertfall klar over hvordan situasjonen er, og det er bra i seg selv. du gjør en god jobb. klem til deg!

  30. Ida Karoline
    november 22, 2011 / 16:26

    Å, Andrea! Føler med deg! Håper det vil bli bedre med tiden, både for deg og Vilja :)

  31. november 22, 2011 / 17:18

    For et ydmykt og rørende innlegg! Synes det er flott at du ikke bare skriver om livet som en dans på roser, for slik er jo egentlig ingens liv.

    & ikke minst er det nok mange andre forledre der ute som sitter igjen med akkuratt samme følelsen. Men tror det er viktig også å tenke på at barn ikke alltid vet hva dem sier eller sier ting for å såre.

    Tror nok Vilja er utrolig glad og stolt av mamma’n sin. Og ikke minst takknemlig for at du gjør alt du kan for at henne skal få et godt liv!

    Vi som leser bloggen ser jo også hvor oppslukt og utrolig glad du er i det barnet og da er det jo ingen tvil om at du er en god mor!

  32. november 22, 2011 / 18:50

    Føler med deg! Vondt og trist.

    Eldste mi er skikkelig pappajente, men pappa bor i Hamar. Hun er ikke der så ofte som Vilja er hos sin, men hun er der en gang i mnd i en halv uke. Hun vil helst ikke hjem og kan komme med å si at hun trenger ikke mamma, for hun har pappa.

    Han har MASSE tid. Han er alene og har fri og utnytter de 4 dagene til det fulle. (såklart!)
    Her blir hverdagen noe helt annet, og hverfall etter nummer to kom for min del.

    Vi er to voksne her også , men tiden i en vanlig hverdag blir altfor knapt og stressende.

    Desuten er pappa mye kulere for dem har tid til å dra på ting som bading og masse «familieting» , mens vi har verken tid eller råd til å gjøre masse sånne ting.

    Men vi får bare huske det at vi er de beste mødrene vi kan, og at de faktisk etter en stund hos pappa savner mamma alikevel. Og mamma, det er som regel det beste man kan ha!:)
    Noen vanskelig perioder oppover årene kommer det til å være, og ekstra hardt for den som må sende barnet frem og tilbake.

    Sender deg en klem!

  33. november 22, 2011 / 19:07

    Sjeldan eg óg kommenterer, men dette var eit så ærleg og ope innlegg at eg føler eg må skrive nokre ord. Det er vel lite som kan lette samvittigheita di, men som så mange andre har skrevet; du er tøff, og det er óg Vilja! Det er nok ikkje berre lett for nokon av dykk, men det funkar. Og ho skjønar det nok når ho blir eldre at det var til det beste.
    Eg har fulgt bloggen din i fleire år (frå før Vilja kom – herregud som tida flyr!) og alltid sett på deg som ei tøff og sterk jente, og imponert over korleis du klarar og rekk alt. Stor klem til deg, og Vilja!

  34. november 22, 2011 / 19:08

    dette var trist og vondt å lese. men vet du hva, jeg er helt sikker på at slik dere deler på samværet er det beste. nå var jeg ikke et lite barn da mammaen min flytta, jeg var tolv, så jeg fikk velge selv hvor jeg ville være når. jeg valgte ei uke her, ei uke der. fin løsning. følte meg like hjemme begge steder. og som unger ofte gjør, sutrer hun nok like mye etter deg når hun er hos pappaen sin ;) uansett hva du tenker om deg selv akkurat nå, så skal du vite at du er det tøffeste kvinnfolket jeg vet om.

  35. november 22, 2011 / 19:25

    Kjære, vakre fine Andrea min!

    Jeg skjønner deg godt. Jeg ville nok følt nøyaktig det samme som deg. Og jeg aner ikke hva jeg skal si, anna enn at jeg tror og håper at det bare er akkurat nå hun er sånn, og at hun skjønner så inderlig at du elsker henne like mye som Kaj :) Dere er bare forskjellige, og det skjønner hun. Om ikke akkurat nå, så kommer hun til å skjønne det. Jeg tror ikke hun har noe skade av det. Jeg tror hun bare lærer seg at mamma og pappa er like viktige.

    <3

  36. november 22, 2011 / 20:58

    Dette var trist å lese, men også veldig fint. Jeg har ofte lest på bloggen din og tenkt at det umulig kan være så enkelt å ha barn som du får det til å virke, og syns det er tøft at du deler de vanskelige sidene ved det også.

    Jeg henger meg på de ovenstående kommentarene som sier at hun nok også savner deg like mye når hun er hos faren sin, og at hun vil bli flinkere til å vise at hun er like glad i deg også når hun blir litt eldre. Jeg ble selv skilsmissebarn som elleveåring, og selv om det var tungt akkurat da det skjedde har jeg aldri hatt det vondt med det i etterkant. Mye takket være foreldre som tross alt alltid har vært like gode venner.

    Stå på, jeg som min navnesøster over her syns du virker fantastisk tøff!

  37. november 22, 2011 / 22:13

    Sårt, ærlig og nyttig blogpost.
    Forstår at dette er tøft for både foreldre og barn (er selv skilsmissebarn), men det vil gå i bølgedaler slik som følelser generelt. Mye trolig hun vil til deg når ho er hos pappaen også. Savn er vondt å kjenne på, særlig når man er liten.

    Tid og kjærlighet er det viktigeste dere begge kan gi henne, uavhengig av om dere er foreldre sammen eller ei.
    *klem*

  38. Linni
    november 23, 2011 / 14:13

    Huff:( Det stikker inni meg. Jeg har flytta fra pappaen til sønnen min sammen med sønnen vår som er 2 år i januar. Vi prøvde og prøvde, men det funka ikke. Det var helt j»’ å ta den avgjørelsen om å flytte med sønnen vår. Jeg gruer meg til den dagen han blir så stor og skjønner at han har to hjem. Han skjønner det på en måte nå også, men ikke på DEN måten. Samlivsbrudd suger ja, når man har barn. Men det er søren ikke lett å vite da? Jeg tenker som så at: Et barn er lykkelig om foreldrene er lykkelige. Men om ikke foreldrene er lykkelige så kan ikke barnet heller være det. Er foreldrene mer lykkelige hver for seg så tenker jeg at det kan være til det beste. Ihvertfall hvis det er mye krangling og ikke foreldrene klarer å vise hverandre kjærlighet forran barnet engang.

    Jeg synes dette skrittet var vanskelig å ta, og jeg veet det blir enda verre i fremtiden. Når pappaen finner seg en ny, og sønnen min skal forholde seg til henne. Det blir beintøft. Følte bare for å kommentere, siden jeg er midt i et samlivsbrudd som det ikke er noen vei tilbake i heller.

  39. november 23, 2011 / 14:49

    Drea, du er sterk, tøff og flink! Det er så utrolig beundringsverdig at du får lagt ord på det – og at du deler det. Situasjonen er absolutt ikke optimal, men du kommer ut av det som en helt – og jeg beundrer deg så ufattelig mye for alt du gjør. Jeg sender alle klemmer og varme tanker jeg bare kan – og vil du skal vite hvor fantastisk sterk og tøff du er! Stor klem! <3

  40. november 23, 2011 / 20:26

    Off, det er en tøff situasjon du er i, men du vil klare det, finne en løsning på det – og Vilja vil nok vokse opp og bli en sterk og flott kvinne, slik som sin mor! Selv har jeg vokst opp med to «skilte» foreldre, og det har vært litt vondt, men også veldig fint. I min situasjon sitter jeg igjen med erfaringer om at barna har det bedre med at foreldrene kanskje ikke bor sammen, men heller har et fint venneforhold, og er lykkelige på hver sin kant :)

  41. Stine
    november 23, 2011 / 22:33

    Det står respekt av deg som tør å dele dette. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen.

  42. Marthe
    november 24, 2011 / 00:05

    Huff, nå føler jeg at jeg må kommentere! jeg har lest bloggen din siden før du ble gravid med Vilja og jeg må bare si at jeg synes du virker som en flott person! Nå går vi faktisk på samme skole også, er litt rart å se deg, for jeg føler liksom at jeg «kjenner» deg, hehe!
    Uansett! jeg tipper hun gråter etter mamma når hun er hos pappan også, det er typisk, iallefall om hun er sliten eller ikke får viljen sin.. Jeg synes iallefall du er en fantastisk mamma, som ikke trenger å ha dårlig samvittighet i det heletatt. Det er jo så utrolig mange som gjennomgår samlivsbrudd i disse dager, det er ikke noe man kan noe for.. Av og til funker det bare ikke!
    Huff, årets melding!
    Vilja elsker deg, ingen tvil om det.

  43. november 24, 2011 / 01:30

    Vet ikke om jeg er veldig sentimental av meg, men jeg kjente tårene presse på da jeg leste. Det gjorde vondt i hjertet mitt. Kan ikke se for meg hvordan det må føles for deg å høre datteren si hun heller vil til pappaen sin og den nye dama.
    Sender en god klem!

  44. november 25, 2011 / 12:12

    Er skilsmissebarn selv, og vet hvor vanskelig det er å ha to hjem. Mine foreldre flytta fra hverandre da jeg var 12, så jeg aner ikke hvordan det er for en treåring, men det kan ikke være lett. Ikke for noen av dere… Tøft av deg å dele følelsene dine rundt dette temaet!

  45. Voila
    november 25, 2011 / 12:39

    Jeg ville bare nevne at foreldrene mine skilte lag da jeg var yngre. Og ja, jeg savna pappa nå og da. Men det har på ingen måte skadet meg. Tror man vokser på det og enda mer pris på tiden man får være sammen. Når hun blir større forstår hun jo at det var til det beste, det er bedre sann enn at et barn for ta del i et usunt forhold. Du tok en tøff beslutning, og det burde du være stolt av. Det er jo en supermamma!

  46. november 25, 2011 / 16:13

    – ♥ –

    i really do know the feeling..
    it sucks..

    …but be proud of what you do.. never forget to forget the bad conscience…
    we can never do more then our best…

    Fantastiske fine bilder.. i love them…
    – veronica –

  47. Eva
    november 25, 2011 / 22:41

    Et sterkt og følelsesladet innlegg fra en reflektert og hjertekjær mamma. Vit at det vises at du gjør ditt beste og at dårlig samvittighet er veldig lite konstruktivt. Dette er et vondt tema og mange tabuer henger igjen om mødre som lever med barna sine på deltid. Kudos for at du tør å sette ord på det, det trengs!

    Du skal være stolt over at du har tatt et ansvarsfullt, voksent og fornuftig valg på sikt – det er ikke riktig å være i et forhold kun for barnas skyld.

  48. november 26, 2011 / 17:09

    Jeg ble veldig rørt av dette innlegget og kjenner meg dessverre godt igjen, siden jeg har vært i den situasjonen en gang før. Det var ikke lett, på ingen måte egentlig. Man skal være glad man har samvittighet, men noen ganger suger det maks. Det finnes ikke noen perfect solution. Man må bare se og tolke signalene som best man kan og gjøre det beste av situasjonen man befinner seg i og så håpe man kommer best mulig ut av det. Synes du er flink og svært devoted til det du foretar deg og til Vilja. Kudos.

  49. november 26, 2011 / 23:14

    Veldig ærlig og fint skrevet. Vanskelig situasjon! Får håpe det går seg til – det gjør det nok helt sikkert :)

  50. november 29, 2011 / 13:34

    Jeg gruer meg til mi snuppe blir så stor at hun kan ytre disse følelsene med ord.

    Stor klem. Vet hvordan disse tankene er!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.