Et lite hallo fra Pstereo! Jeg er på plass på ny festival, og kameraet er selvfølgelig med det også. Så i morgen kommer det sikkert litt fler bilder. Jeg kan i alle fall si at det er fint vær, god stemning, god øl (her også) og masse, masse mennesker. Topp stemning! Men nå skal jeg stikke på jobb på Fame i noen timer. Utrolig hva jeg klarer, altså! Høhø. Ciao!
Wehey!
Tjohei! Jeg har vært litt fraværende i det siste (men det ser jo ikke akkurat ut til å bry noen noe særlig, heldigvis), men det er bare for at jeg plutselig har gått fra å være mamma i fulltidsjobb til studentmamma i fulltidsjobb. Så der har du forklaringen. Og jeg har meldt meg inn på Kaliber, så nå kan treningen starte på ordentlig også! For real, med litt personal trainer og hele pakka. Ja, klart jeg har blitt inspirert av BestisNora! Ble dessverre ei litt kort (men hard) treningsøkt i dag. Fikk plutselig skyer og fargeklatter foran øynene, og det er som regel et sikkert tegn på at migrene er på vei. Og jeg får bare migrene etter hard trening. Så jeg løp hjem og kastet i meg en proteinshake, og tror jammen jeg klarte å stoppe driten. Jeg har ikke fått vondt enda i alle fall… Fingers crossed!
Og, ja. Jeg skulle jo vel egentlig vært full og fin på fadderuke as we speak, men istedet stikker jeg til fineste Marte. Jeg skal overnatte der siden jeg for øyeblikket er husløs (takk, skjønne!), og skal bruke kvelden på jobb. Så kan jeg kanskje kose meg på Pstereo med god samvittighet på fredag og lørdag. Høres ut som en god plan, ikke sant? Det er i alle fall det jeg overbeviser meg selv om, så jeg slipper å innse det faktum at jeg er festbrems uten like. For en gangs skyld.
Antiklimaks.
Noen ting trenger man bare ikke finne ut av. Noen ting kan bare få være med tanken, fantasien eller ideen, uten at man faller for fristelsen og finner ut at det man så lenge har sett for seg så perfekt viser seg å være… Vel, heller skuffende. Hvorfor ikke bare la visse ting skape en oppbyggende spenning som aldri frigjøres? Hvorfor ødelegge en fantasi med en dårlig virkelighet man gjerne kunne vært foruten? Skjønner du ikke helt hvor jeg vil hen, sier du? Vel, jeg skal forklare.
Du har helt sikkert hørt ordtaket «Det man ikke vet, har man ikke vondt av» (et ordtak som forøvrig heller burde het «Det man ikke vet, vet man ikke at man har vondt av», men det er en helt annen diskusjon). Det ordtaket burde egentlig være en regel i visse tilfeller. Jeg mener… Om du (mot all formodning) møtte Brad Pitt på byen en kveld, og han prøvde seg på akkurat deg – hva er da sjansen for at du hadde sagt nei takk? Ikke sant. Ikke så veldig stor. For et øyeblikk! Dette har du jo sett for deg og drømt om siden du satt på jenterommet tretten år gammel med ørti Brad Pitt´er smilende mot deg fra alle rommets vegger. Aldri trodde du at det skulle gå i oppfyllelse! Du lar Pitt spandere på deg to-tre halvlitere, et par glass vin og kanskje også en liten drink eller to. Du smiler. Du ler. Du er enig med ham i det meste, ler av vitser du egentlig syns er dritteite og du lar deg sjarmere av alt og ingenting. Han ler av deg også. Han sjarmeres av deg, det er du sikker på. Du er i form. Du blir med han hjem, og dere kommer godt i gang. Åh, alt går jo helt etter drømmen! Brad (for nå er dere på fornavn) er akkurat like fantastisk som alle tror, jo! Han er amaziiiing, og det er en helt spesiell kjemi mellom dere. Alt er perfekt. Helt til… oh noes. Brad Pitt har fyrstikkpenis.
Moment spoiled. Et helt livs fantasi i vasken. Skylt ned i dass. Ødelagt. Alle kommende filmer med Pitt i (dere er tilbake på etternavn) – ødelagt. En hel tenåringsforelskelse, år med dagdrømming og fantasering, et rom så fylt av plakater at man bare såvidt kunne skimte hvilken farge veggene egentlig hadde – alt ødelagt. Snakk om antiklimaks. Alt man sitter igjen med er at man kan skryte av å ha pult Brad Pitt, og med tanke på at fyren har fyrstikkpenis så virker det veldig bittersøtt. Erase and rewind. Du vil tilbake til da du levde i troen. Du vil tilbake til da du ikke visste, men levde godt av å kunne dagdrømme på kjedelige bussturer. Til da du kunne sitte i sofaen sammen med jentegjengen, spise popcorn, fnise og rødme bare han så mot «deg» fra tv´en. Du ønsker, uansett hvor sinnsykt det høres ut, at han aldri valgte deg.
Men det gjorde han, og nå er du der. Naken. Du føler deg ikke lenger like høy i hatten som du gjorde da alle jentene rundt deg og Brad på festen ga deg blikk som tydelig viste at de kunne ha drept for å bytte plass med deg. Du gjennomfører, og tusler hjem med trusa i lomma. Du gleder deg til du skal sove, så kanskje du får noen få timers fred fra ordet som nå hjemsøker deg verre enn Anne Boleyn på en god dag. Verdighet, verdighet, verdighet. Du får ikke fred. Men, du kan jo i det minste skryte av at du har pult Brad Pitt. Du klamrer deg til det, og velger å glemme resten. For fucks sake – du har pult Brad Pitt.
Pjuk. Er det verdt det? Er det verdt å miste all verdighet og samtidig oppdage at Brad Pitt har fyrstikkpenis, at Janove Ottesen sleiker deg helt opp til panna når han kliner med deg, at Simon Cowell liker å bli revet i håret mens du må rope «daddy, daddy» eller at Gordon Ramsey liker å slikke på tær – bare for å ha en kjendis på lista å skryte av? Av og til er det nok rett og slett bedre å være lykkelig uvitende, og bare leve med fantasien, drømmen og håpet. Men det er et valg. Det må velges, og noe sier meg at det er et valg som bør være tatt før man sitter der med kortkjolen og starstruckgliset på. Takk gud for at jeg aldri har møtt Brad Pitt på bar…
Mamma/mormor-date.
I dag møtte jeg og Vilja mamma/mormor nede i byen, deretter dro vi til Solsiden og passet William. Vi fire har selvfølgelig hatt det kjempegøy, men nå er jeg rimelig kaputt kjenner jeg. Energien har helt klart blitt brukt opp i dag, så nå skal jeg ikke gjøre stort mer enn å ta en dusj før jeg lager meg litt kveldsmat og dumper ned i sofaen med en film og en kopp te. I kveld skal jeg slappe av totalt, uten å i det hele tatt tenke på noe som så mye som minner om stress. Det er mulig det der hørtes veldig overbevisende ut, men det er sikkert bare for at jeg prøver å overbevise meg selv i samme slengen. Jeg klarer aldri å holde meg helt unna jobben i løpet av en kveld hjemme. Aldri. Ha en fin kveld, alle!
Kaizerskonsert på stua.
Kaizers @ Øyafestivalen, sendt på p3.no.
I går inviterte jeg Øyafestivalen og Kaizers Orchestra inn i stua mi, samtidig som jeg prøvde å jobbe litt ved siden av. (Nerd, jeg?!) Men, som du kanskje skjønner så er det vanskelig å være på konsert og jobbe samtidig, så for å være ærlig så ble det mest konsert og (falsk) synging fra sofaen. Siden jeg ikke kunne komme til Øya, så måtte Øya komme til meg. Det er jo faktisk nødvendig med tanke på hvor få Kaizerskonserter jeg, en Kaizersfan av dimensjoner, har vært på i år. To… Snufs. Jaja, jeg fikk i alle fall hørt alle de nye låtene (som kommer på plate i november), og jeg har til og med sett gjennom konserten på nytt i dag også. Nye låter må jo likes og læres så raskt som mulig! Jeg skal ikke være idioten på første rad som med gullfisklignende bevegelser skviser ut ord fra munnen som overhodet ikke stemmer med teksten (eller en gang eksisterer), for å si det sånn. For det er teit, og jeg ler høyt hver gang jeg ser en slik. Muhahaha. Rock on.
Ripped.
Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg.
Dead Can Dance – Don`t fade Away.
Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.
Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.
Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.
Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.
Frøyafestival.
Litt minglebilder fra helgen, bare for at vi rocker. Håvard (nest siste bilde) har nesten gjort det til en tradisjon å stikke hodet så langt oppi kameraet som mulig, og han ser like full og blid ut hver gang. Morsomt! Som dere kan se så var det ei helg med god stemning, godt humør og fint vær. Akkurat slik en festivalhelg skal være. Musikken? Ehm. Jeg er altfor opptatt med å være blid og sosial til å få med meg så altfor mye av musikken, men jeg hørte Åge Aleksandersen og The Spirit of Pink Floyd. Og det jeg fikk med meg var i alle fall bra! Nå er sommeren offisielt snart over. Litt trist, men hey. Da kan jeg se frem til vinter, hyttetur og slalom! Ikke så altfor ille det heller. Hugs!
Søndag.
Bare for at hun er verdens beste. Og for at jeg savner henne.
Golf.
Tina in action! Okei, hun bare poser. Det ser man jo på teknikken.
I går prøvde jeg golf for første gang! Vi stod bare og slo på Driving Range´en (som det så fint heter), men det var knallgøy! Selv om jeg raskt fikk lyst til å prøve golf på ordentlig. På bane. Føles litt meningsløst å bare stå å slå også. Det er litt for lite konkurranse i det, liksom. Det holder ikke for konkurransemennesker som meg! Jeg vil konkurrere. Godte meg når jeg vinner. For det skulle jeg jo ha gjort, selvfølgelig. Vunnet altså. Anyways, igår dro jeg til Frøya, så i helga blir det liv på Frøyafestivalen. Det er jo sånne ting man bare er nødt til å dra hjem for å være med på. Når det først skjer noe her ute, og alle folk samles – da vil selvfølgelig jeg også være med! Skal prøve å ta litt minglebilder, så får dere et lite inntrykk av hvordan det er å være på Frøyafestival. So long!