Her kommer noen bilder av konfirmanten Thea! Kjempevakker jente som likte seg godt foran kamera, og da blir det jo ekstra gøy for oss begge. Jeg syns konfirmantene nå til dags (ja, nå høres jeg jo eldgammel ut, men da jeg plutselig oppdaget at det er SYV år siden jeg var konfirmant så… ja.) virker så mye eldre enn det jeg gjorde da jeg var fjorten-femten år. Alle konfirmantene jeg har tatt bilder av i år er jo superpene, superkjekke modeller! Jeg var en grå mus uten sminke og fashionsense what so ever. Tidene forandrer seg!
Takketale til folket.
Det er på tide å komme med et takkeinnlegg her på bloggen. Et takkeinnlegg til alle rundt meg som inspirerer meg til å gjøre verden bedre. Til å være ordentlig, snill, tro og ydmyk. Til å bry meg om de viktige tingene her i livet. Til å skrive gode blogginnlegg som forandrer folks liv, og ikke minst til å fortsette å skrive mange interessante innlegg om meg selv – bare for å mate verdens befolkning med det de absolutt både trenger og vil ha. Jeg vil takke alle mine medbloggere som gir oss bloggere et så godt og sunt rykte, og som viser hva ordet blogger egentlig står for. Jeg vil takke politikerne; vårt lands «foreldre» som er like flinke på oppdragelse som Angelina og Brad sannsynligvis trenger å være, og jeg vil takke norske charterturister som alltid bestiller femten tequilashots for mange for å vise respekt til landet de er i, og som spiser kjøttboller på «Tut og Kjør» for å vise verden hvor god mat Norge har i forhold til… ja, alle andre. Jeg vil også takke norsk ungdom som er så vennlige at de kjører hjem bilen til mor og far etter at de så omtenksomt har spydd ut kveldens alkoholinntak i nærmeste håndveske, og jeg vil takke alle fjortenårige jenter som slenger seg med i bilen for å vise verden at jenter så absolutt ikke er pyser.
Jeg vil også takke realitykjendiser som viser hvordan man kan bli et kjent fjes på den desidert mest verdige måten, og jeg vil takke staten som gir en god del penger til stakkarslige ungdommer som på en eller annen måte ikke er kapable til å jobbe med noesomhelst, men som heller kan bidra med eksosutslipp som forhåpentligvis ødelegger ozonlaget vårt (så kanskje vi får se sola til neste sommer?), meterslange bremsespor (så kanskje staten fikser veiene snart?) og dundrende musikk fra en rusten Volvo midt på natta (som sparer batteriet på iPhone´n min ved at jeg slipper å bruke alarmklokka). Jeg vil også takke skilte foreldre, som ved å slenge litt dritt frem og tilbake om hverandre via barna, gjør førskolelærerens og lærerens jobb litt vanskeligere, så kanskje de faktisk snart gjør seg fortjent til i alle fall halve av lønna de får. Jeg vil takke alle som plaffer ned og dreper såkalte «uskyldige» mennesker på åpen gate – har de ikke gjort noe galt til nå så kommer de jo helt sikkert til å gjøre det i løpet av livet uansett. Ikke minst så vil jeg takke for at verden er så god at jeg ikke engang kommer på alt jeg vil takke for, og helt til slutt så vil jeg takke alle og enhver, inkludert meg selv, som er så glade og takknemlige for å leve så fantastiske liv i en så fantastisk fin verden. Er det ikke vakkert?
En helg i Hudiksvall.
Jeg famlet rundt i stummende mørke, men det var lyst ute. Inne også. Jeg famlet meg ned trappa, men bomma litt på et av de siste trinna, og falt langflat ned på gulvet med haka først. Typisk. Jeg kom meg opp, tok et par hodepinetabletter mot hodepina (som kjentes jævlig godt på tross av høy promille), gikk inn i festlokalet og så vann dryppe ned fra taket. I første etasje. Da jeg forundret og oppspilt utbrøt at det regnet inne fikk jeg gode råd om å gå og legge meg. Når man tror det regner inn gjennom to etasjer, så er det på tide å innse at man ikke lenger har så mye godt å bidra med i det gode selskap. Og det forstod jeg heldigvis. Jeg tuslet opp på rommet i andre etasje, fant overkøyen i køysenga, klatret opp (det er fremdeles en gåte hvordan jeg kom meg helberga opp) og la frem klær til neste dag i sengenden. Det er imponerende av ei som nettopp falt ned trappa og trodde det regnet fra taket. Så sovnet jeg.
Så sånn kan det altså gå når man feirer midtsommeraftan og bryllup i Sverige. Jeg kunne selvfølgelig fortalt alle de gode historiene vi sitter igjen med etter ei bryllupshelg i Hudiksvall, men jeg føler det får være vår greie. Vi som var der. Du vet – what happens in Hudik, stays in Hudik og den greia der. Det er når man har minst tjue forskjellige historier å le av i ettertid at man vet at det har vært en bra fest. Eller rettere sagt; fester. I flertall. Man vet at dette er en helg som huskes i lang tid fremover når man allerede starter mimringa i bilen på vei hjem, blandet med allsang og latter. Historiene har allerede blitt gjenfortalt uendelig mange ganger, og noe sier meg at vi kommer til å prate om dem uendelig mange ganger til. Og vi kommer til å le like godt hver gang også. Episk.
Lise Marie og Erik.
Roadtrip.
Ja, da var vi pltuselig kommet frem til Sverige. I gårkveld stakk Jørgen og Benjamin på fest, mens jeg ble igjen helt alene på gården vi overnatter på. Langt oppi skauen. Langt øde. Og de sier det spøker her. Heldigvis tror ikke jeg på sånt, for da hadde jeg vel ikke turt å sitte her alene. For en gangs skyld var det en stor fordel å være så ateist som jeg er, for jeg koste meg veldig! Først tok jeg en joggetur, deretter krøp jeg nydusja opp i en stol med macen på fanget, skreiv tale til søstersen (som gifter seg i morgen, iiik!), hørte musikk og drakk te. Så jobba jeg litt. En effektiv kveld med andre ord! Jeg la meg glad og fornøyd, men ikke lenge etterpå ble jeg vekt av to fylliker. The return of Jørgen og Benjamin… Jeg våknet til, og var fint nødt til å hoppe ned fra køysenga, ta en ny kopp te og vente på at hjernen skulle forstå at kroppen ikke hadde fått nok søvn etter en knapp time.
Nå er det på tide å ta seg en dusj, og deretter starter sankthansfeiringen i Sverige. Det tar visst litt av her, så jeg regner med det blir gøy! Jeg skal selvfølgelig knipse mange bilder (og ikke bare mobilbilder som dere får i dette innlegget), og så satser jeg på at jeg får blogga i løpet av kvelden/morgendagen. Om mobilnettet mitt tillater meg det, that is. Og pengboka. Det er visst bittelitt dyrt å bruke mobilnettet her i Sverige… Ehe. Ciao!
Dreamworld.
- Robin Thicke – Dreamworld
Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier «mammaaaa…» fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke så ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige «næhehehehe». Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet «pappa da…» og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.
Marita og Vidar – Del 1.
I dag hadde jeg en finfin dag på kontoret, og ovenfor kan du se noe av det jeg jobbet med. Marita og Vidar giftet seg på Frøya i helgen, og jeg fikk knipse bildene av dem. Kjempemorsomt! Mer av dette fine brudeparet kommer selvfølgelig etterhvert som jeg rekker å jobbe med fler av bildene. Det blir, det blir! Håper ikke dere har noe imot å se litt «jobb-bilder» fremover. Da får dere i alle fall bare rope ut om dere blir leie. Hugs!
Konfirmantfotografering på Frøya – Ole.
Dette er Ole, en konfirmant jeg fotograferte for ei stund siden. Kjempemorsom fotografering, og da det plutselig begynte å hølje ned, tordne og lyne så ble det fart på oss. Da løp vi hit og dit, knipset raskt og effektivt, og da vi avsluttet var vi alle gjennomvåte. Jeg mener… gjennomvåte. Sånt regn har jeg ikke sett på flere år omtrent. Gøy var det allikevel! Ciao.
Meg. I går.
Meg. Glad. I går. Kjøpte nye tøysko, og siden det er det første jeg har shoppet på en evighet så derfor ble jeg ganske så rusa på shopping. Skal ikke mye til når man har vært avholds lenge, vet du… Men jeg klarer nok å holde litt tilbake, selv om jeg bare er helt nødt til å kjøpe en ny kjole til neste helg. For neste helg skal jeg i bryllup i Sverige fortenk, og da er det ikke hvemsomhelst som gifter seg. Da skal søstersen bli kone (muhahaha), og jeg er forlover! Gleder meg! Kanskje på tide å skrive en morsom tale også. Iiik. Men ikke nå. Nå er det Kaizers fra machøytalerne og Viljakos. Hugs.
Mr. Canon og hans konstanse.
Meg og Mr. Canon – på tide at vi avbildes sammen igjen, siden vi henger sammen så og si hele tiden. Spesielt nå i det siste. Jeg har endelig fått en god del fotograferinger igjen, og jeg storkoser meg! Jobb gjør meg virkelig lykkelig – sånn helt på ordentlig! Om dere vil se litt smakebiter av jobbene jeg har, så er det bare å like siden min på Facebook. Der poster jeg som regel en smakebit eller to lenge før det kommer på bloggen. Ellers kan jeg informere om at jeg offisielt har fått tilbake til min gamle treningsavhengighet. Jeg er blitt en treningsnarkoman igjen (for det må man vel kanskje få lov til å kalle seg når man ikke bare har ett, men to treningsmedlemskap?), og det er helt sikkert derfor jeg er så full av energi. Rart det der, men travle dager gir meg mye mer energi enn fridager. Det er vel med det som med søvn. Søvn aler søvn sies det. Og det stemmer forsåvidt det også.
Anyways, på tross av det overnevnte så skal jeg først slappe av litt med en kopp te og en episode av Entourage nå, og deretter skal jeg sove i noen timer. I morgen er jeg klar for bryllups- og konfirmantfotografering, og jeg avslutter helga med enda en konfirmantfotografering på søndag. For en herlig helg! Okei, nå skal jeg holde kjeft, for nå høres jeg mer gladkristen ut enn den mest troende hos Jehovas Vitner. Og alle vet at det er like irriterende som stemmen til Pernille Sørensen. Ciao.
- 1
- 2
- 3
- Eldre innlegg