Requiem for a dream.>

I dag fikk jeg denne filmen i posten. Yndlingsfilmen min. Tror jeg. Den er i alle fall utrolig fæl, skremmende, ekkel, trist, virkelighetsnær og bra på samme tid. Jeg gråter sjeldent av filmer (det er jo bare på film), men da jeg så denne for første gang kunne jeg ikke noe for det. Tårene trillet. Den er så fæl. Jeg grugleder meg til å se den igjen. Da skal Kaj holde rundt meg, tørke tårene mine og forsikre meg om at dette også er, tross alt, bare en film. Selv om det antagelig hender slike ting i virkeligheten også. Fælt å tenke på. Grøss. Om du ikke har sett denne filmen så anbefaler jeg deg å se den. Den er sterk.

Det gikk forresten veldig greit på jobb i går. Jeg savnet Vilja utrolig mye, men da var det jo bare veldig godt å komme hjem igjen også. Det var lite mennesker som tok seg turen til bassenget i går, så jeg satt i grunnen bare å så på de hårete leggene mine. Eller… de er faktisk ikke så veldig hårete, på tross av at det er…jeg tenker… utrolig lenge siden jeg barberte dem sist. Jeg har rett og slett sluttet å barbere leggene på vinterstid, jeg. Hva er poenget? Hadde jeg hatt meterslange og mørke hår hadde jeg nok gjort det, men siden jeg har lyse, korte og tynne hår som verken stikker hull på dynetrekket eller skraper opp leggene til Kaj, så lar jeg det bare være. Kall meg urkvinne om du vil, I don't care. Lenge leve ytringsfrihet… Eller noe.

>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.