Giving birth.>

Da tenker jeg det er på tide med litt skremmeprat. Fødsel. Neida. Jeg skal ikke skremme noen, jeg. Men jeg skal fortelle litt om hvordan det var, og hvordan alt opplevdes for meg. Det er jo en stor opplevelse, og jeg føler jeg vil dele litt av det. Litt. Det er vanskelig å forklare en fødsel, men jeg kan i alle fall prøve å få frem noe som kan være interessant å lese. Jeg har egentlig veldig lyst til å få frem noen av de fantastiske følelsene jeg fikk av hele opplevelsen, men jeg tror det kan bli veldig vanskelig. Så flink er jeg ikke til å skrive. Så flink er ikke noen til å skrive. Men, here it goes.

Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!

På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.

Jordmor undersøkte meg, og utbrøt «oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!» Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte «JA!», og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde…) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.

De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg «hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?», men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥>

Del

Kommentarer

  1. Sunniva
    juli 5, 2009 / 23:10

    Jeg er bare 15 år, men har ekstremt lyst på baby. Det føles helt feil, men når du forklarer måten hvordan du ga et nytt liv, så blir jeg mer tent på ideen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.