Vi skulle vært i Bergen nå, men slik ville ikke SAS det. Flyet skal akkurat til å taxe da det plutselig ropes opp fra høytalerne: «Dessverre kan vi ikke fly med dette flyet, da strømforsyningen ikke er tilstrekkelig. Dere må desverre forlate flyet.» Javel? Vi forlot flyet, og prøvde å se det positive i det; om vi hadde flydd hadde vi antagelig ikke kommet lenger enn til…jeg vet ikke. Ikke til Bergen, det er i alle fall sikkert.

Vi fikk beskjed om at vi kunne ta et senere fly til Oslo, for deretter å fly videre til Bergen. Vi kunne kanskje så akkurat rekke konserten om alt gikk i rute, men det orket vi rett og slett ikke. Jeg var ikke i superform, så dermed er vi fremdeles i Trondheim. Og vet du hva? Det gjør ikke så mye. Det at jeg går glipp av Dave Grohl og resten av Foo Fighters er selvfølgelig trist, men jeg fikk den ultimate trøst. Jeg har fått verdens søteste kattepus.
Jeg har nettopp vært og hentet denne skjønnheten. En liten guttekattepus på åtte-ni uker, og han er helt fantastisk søt. Den er helt sort, og pelsen er skikkelig fluffy. Han er fantastisk. Det er bare ett lite problem, og om du er observant nok har du antagelig lagt merke til at jeg bare kaller den «den». Den har ikke fått navn enda, og jeg sliter. Det er vanskelig å komme på et passende navn som både jeg og Kaj blir fornøyde med. Navnet må passe til pusen. Alle kattenavn mottas med takk. Det trengs. Jeg trenger dere. Kom igjen, gi oss forslag. Hvem vil vel at katten skal hete «Den» for resten av livet?

Beklager dårligere bildekvalitet enn vanlig. Mobilkamera.
Hva skal kattebabyen hete?>

Nå har jeg vært og sett Sex and the City med mine røde sko, min gule veske og min utrolig snille kjæreste. Jeg blir ikke superoverrasket om han ble bittelitt skremt da vi satte føttene våre inn i kinosalen. Fnisende, forventningsfulle jenter i alle aldre var å se overalt. Guttene var helt klart i fåtall (selvfølgelig ikke overraskende), men vi kunne kanskje skimte ett par gutter blant mylderet av alle disse jentene. Om det var en gjeng med ganske så tvilsomme gutter, er jeg rimelig overbevist om. Heldigvis kunne vi etter hvert telle opptil flere heterofile gutter også, så slapp Kaj å være den eneste.

Så, over til filmen. Filmen var kanskje litt skuffende, men likevel nok underholdning for en tirsdagskveld. Det må sies at jeg hadde skyhøye forventninger, så det skulle kanskje litt vel mye til for at jeg skulle bli i ekstase. Likevel var det utrolig hyggelig å se igjen den velkjente vennegjengen, og det ga faktisk en veldig god følelse. Akkurat som om det var mine venner som jeg ikke har møtt på veldig lenge. Rart. Jeg måtte også ta meg i å føle meg litt Carrieaktig på vei mot bilen etter filmen. Jeg løp i mine røde pumps mot bilen mens regnet styrtet ned verre enn på lenge. Det var koselig. Jeg var in the city, på alle mulige måter.

>

…Er kanskje ikke helt på topp. Jeg er ikke så stø på handa. Alt trenger vel ikke være perfekt, vel?

>

Jeg skjønner ikke hvordan Norge klarer å ha så dårlig helsetilbud som det faktisk har. Hvorfor blir vi ikke behandlet slik vi fortjener? Hvorfor måtte jeg vente over ett år før jeg fikk operert kneet mitt som både trengte meniskoperasjon og korsbåndsoperasjon. Hvorfor skjer slike ting med så mange? Hvorfor er Norge reine helvete å bo i?

Jeg er selfølgelig ironisk. Jeg har fått litt av en tankevekker i form av filmatisering av USAs helsetilbud. Jeg snakker om «Sicko», en dokumentarfilm jeg endelig har klart å somle meg til å se, av selveste Michael Moore. Jeg har absolutt ingen forståelse for hvordan noen mennesker klarer å være så onde som de er. Jeg fatter det ikke. Om du ikke skjønner hva jeg prater om; se filmen. Utrolig bra, og den vekker i alle fall følelser i meg. Norge er ikke et helvete å bo i. Jeg har aldri trodd det heller, men jeg føler at vi bruker for mye av tiden vår på å klage. Vi klager på alt, og egentlig har vi ingen grunn overhodet til å gjøre det. Norge er Utopia i forhold til USA.

Jeg bestemte meg nettopp for at jeg aldri skal klage på at jeg må vente i en time på legekontoret. Jeg skal aldri igjen klage på «dårlige» leger, «lang» ventetid på operasjon eller noe som helst når det kommer til helsetilbudet i Norge. Jeg skal absolutt ikke klage, selv om det norske helsetilbudet også til tider feiler. Det er noe vi må regne med av og til. Det er menneskelig å feile, men det er absolutt ikke menneskelig å feile som det gjøres i USA. Det som foregår i USA er ikke feiling i det hele tatt. Det er rein ondskap som fører til at utallige mennesker dør. Det burde ikke være slik. Jeg blir forbanna. Jeg blir også veldig glad for at jeg bor i Norge, for jeg vil så absolutt ikke leve i et land hvor jeg hadde måtte velge mellom å sy på tuppen av ringfingeren til tolv tusen dollar eller langfingertuppen til seksti tusen dollar. Det er galskap, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg har klaget på det norske helsesystemet.

Så, om du ikke har sett «Sicko» av Michael Moore, befaler jeg deg til å se den. Om du allerede har sett filmen; da håper jeg du er villig til å gi meg dine meninger om «Sicko», og selvfølgelig om USAs helsetjeneste. >

Nå har jeg hatt muntligeksamen, og jeg har nå offisielt tatt ferie. Akkurat den delen er super. Det er verre med muntligeksamen som jeg ble utrolig skuffa over. Jeg trodde jeg var smart, jeg, sånn helt egentlig. Jeg har vel alltid fått gode karakterer uansett hva jeg har gjort, så det å plutselig få en tankevekker i form av muntligeksamenskarakter føltes absolutt ikke så deilig. Egentlig var det kanskje ikke karakteren som var verst. Den kan jeg selvfølgelig leve med, for hallo. Det er ikke verdens undergang som står på spill. Jeg klarer faktisk å se ting i perspektiv. Nei, det var ikke selve karakteren. Det var kommentaren jeg fikk. Kommentaren som sa at jeg var for reproduktiv. Jeg har tydeligvis misforstått greia med muntligeksamen, og det irriterer meg. Jeg føler ikke at jeg var særlig reproduktiv. Jeg las gjennom stoffet, og skreiv stikkord etter jeg hadde lest det. Deretter lagde jeg mine egne setninger og oppfatninger av det som stod. Er ikke det poenget?

Nå sier ikke jeg at karakteren ikke var på sin plass, altså. Jeg fortjente antagelig ikke bedre, og det er akkurat det som gjør meg så skuffa. Jeg trodde jeg var flinkere til å snakke. Jeg trodde jeg hadde det under kontroll. Jeg trodde jeg skulle få fem. Jeg fikk fire, og fire er ikke et tall jeg liker særlig godt. Nå angrer jeg stort på at jeg ikke har vært like flink som jeg brukte å være når det kommer til skolearbeid.

I frykt for å høres superdeppa ut nå; JEG HAR FERIE! Dessuten skal jeg spise hjemmelaget pizza, og deretter ta en tur for å møte venner for å bade. Det blir supert, og jeg kommer tilbake med masse fine bilder senere i kveld. Jeg skal kose meg! Det må dere også gjøre.

Okei, så er jeg kanskje ikke så smart likevel. Gammelt bilde, forresten.>

Siden så mange av dere hadde lyst til å se tatoveringa mi, og i fare for å bli tatt for en av dem som legger ut dusinvis med nakenbilder av seg selv på deiligst.no; her kommer et bilde av tatoveringa. Jeg syns ikke bildet ble så ille. Mange reagerer vel raskt på «slike» bilder, men dette var da ikke ille? Viser absolutt ingenting som man ikke kan se på stranda. Dermed går det greit.
 Det er selvfølgelig redigert litt, og derfor ser tatoveringa litt ujevn ut. Den er absolutt ikke det i virkeligheten. Du kan selvfølgelig ikke se hele, da hadde jeg vært en av de som legger ut millioner av bilder på deiligst.no. (og det er jeg ikke, jeg lover. Jeg aldri har lagt ut noe der.) Resten er det bare Kaj som får se. Muhahaha.

Nå skal jeg fortsette å øve til muntlig eksamen. Jeg skal lese om Islams syn på abort og skilsmisse. Gøy, gøy, gøy, spesielt når øynene har kommet til det stadiet at skjermen vibrerer fra side til side. Den hopper ping-pong, og jeg blir bare mer og mer sliten av å se på den. Jeg hater når det skjer. Da er det kanskje på tide med en liten pc-pause. Uansett; tatoveringa mi er i hvertfall kul etter min mening Helt ærlig: hva syns du?>