Jeg prøver ikke å fremstille livet mitt som perfekt på bloggen. (Sa hun ut av intet…)
Æsj, det går ikke an å skrive dette innlegget uten at det blir feil. Helt feil. Jeg mener… jeg vet ikke helt hva jeg skal si til kommentarer som inneholder ordene «liv» og «perfekt». Det er to ord som ikke går i samme setning etter min mening. Et perfekt liv finnes nok ikke. Ikke se på andre og tro at de lever det perfekte liv. Ikke se på andre og hele tiden tro at de setter opp en fasade så du skal tro det heller. Det er ikke alltid slik. Jeg lever ikke et perfekt liv, og jeg setter aldeles ikke opp en fasade for at du skal tro det.
Ikke misforstå meg. Jeg har et veldig godt liv, og jeg trives med hvem jeg er, hva jeg har og det meste rundt meg. Ikke nødvendigvis for at alt alltid er supert, men for at jeg går inn for å se positivt på ting. Jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg vet hvor viktig det er å føle seg vel med seg selv hver dag. Jeg ser ikke på andre og tror at de har det perfekt. Jeg leser ingens blogg, og tenker: «Wow. Så perfekt hun/han må ha det! Tenk å leve sånn. Hvorfor har ikke jeg det der?». Jeg fokuserer heller på å se positivt på mitt eget liv. Fokuserer på alt det gode jeg har. Jeg tror ikke automatisk at alt er mye bedre på den andre sida av gjerdet. Dermed klarer jeg å leve godt. Jeg er virkelig fornøyd med livet mitt, og det skinner vel kanskje rett gjennom hele meg. Kanskje så mye at noen misforstår, og kommenterer livet mitt som «perfekt».
Dette ble meningsfylt sludder. Om du skjønner hva jeg mener. Men, som i enhver god britisk dramakomedie har jeg et poeng. Se på alt det du har og vær fornøyd med det. Ikke lev et helt liv hvor du står med hodet over hekken til naboen og snuser. Ikke studer naboens gress for å se om det er grønnere enn det på din side. Se heller på ditt eget gress, og se hvor fantastisk det faktisk er.
Eller du kan selvfølgelig la være. Det er ikke sikkert jeg aner hva jeg snakker om.>
