Dagen skal vel kanskje ikke feires med fyll og fanteri som i fjor, men i år blir det heller en liten shoppingtur til Hitra med Nora. Det blir minst like gøy, det er jeg sikker på.

Bursdager er egentlig ikke like gøy som det var da jeg for eksempel fylte syv. Da var dagen preget av sjokoladekaker formet som både fotballbaner og kattepuser, og det var alltid skattejakt i hagen med spennende rebuser. «Skatten» var en svær godtepose. Alltid like forutsigbart, men alltid like spennende. Jeg savner det. Dermed skal jeg plage Kaj til å lage en rebus til meg i morgen. Jeg har kanskje blitt nitten år, men jeg vil fremdeles finne skatten. Hvem sier at bursdagen min ikke kan bli som før? Min bursdag skal bli fantastisk! Lenge leve gamle tradisjoner!>

>

Seksten uker, og ting begynner å forandre seg fra «ubeskrivelig rart» til «rart» og «virkelig». Med andre ord; det går fremover. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å aldri få barn. Ekle, plagsomme snørrunger var ikke noe for meg. Jeg likte ikke så mange av de andre barna på barneskolen. Det var alltid noe å pirke på hos dem. For eksempel jenta som helt enkelt bare var skikkelig teit. Eller jenta som ingen kunne stole på. Eller jenta som tissa på seg. Eller gutten som løp tulling etter alle og enhver, bare for å slå. Eller den feite ungen som spiste fem brødskiver med nugatti til lunsj. Eller jenta som pillet nese i hver time, og spesielt i matfriminuttene da alle burde ha matlyst. Å se snørrflak falle ned på de tørre brødskivene til denne jenta fikk oss alle til å droppe maten. Alle uten om Snørrjenta. Hun spiste maten sin, som bestod av brødskiver med lettere «delikat» pålegg, som om det var det naturligste i verden.

Ja, jeg mistet tidlig lysten på å få barn. Det fantes ikke snille barn da jeg var yngre. Hadde ikke Julenissen vært en mann av tomme trusler, så hadde han nok faktisk gitt alle barna pakker med askeklumper i. Det er jeg sikker på. Jeg var ikke et av disse barna. Jeg var vel kanskje den eneste snille. Den eneste som ingen kunne pirke på. Jeg kunne selvfølgelig satse på at mine gode gener ville redde barnet mitt fra å bli en av disse ekle drittungene, men det var like usikkert som å tippe i lotto. Mest sannsynlig kom resultatet til å bli svært uheldig, og det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta. Dermed skulle jeg bestemt ikke ha barn.

Ikeabil-reprise. (Om du ikke aner hva jeg snakker om, som du mest sannsynlig ikke gjør, trykk her. Deretter kan du lese videre.) Jeg irriterer meg fremdeles over at Ikea ikke har egne gule og blå biler som leverer varer hjem hos folk. Det er like skuffende hver gang, og spesielt skuffende i dag. I dag kom det ingen svær postbil engang. Det kom en varebil. Hvor kjedelig er ikke det? Heldigvis vinner gleden av å få Ikeavarer lett over denne tåpelige skuffelsen.

For å spole litt tilbake; i dag har jeg faktisk vært på jobb. Jeg har vært åtte timer på SFO, og det sier seg vel kanskje selv at jeg er sliten etter en slik dag. Man blir varm og slapp i kroppen av å være ute å leke i flere timer. For ikke lenge siden skulle jeg akkurat til å la sofaen vinne over iveren min til å faktisk gjøre noe, men ombestemte meg akkurat i det Kaj foreslo en spasertur. Jeg har godt av mer luft. Tro det eller ei. Jeg var kommet til første trinn ned trappa da Ikeabilen, som absolutt ikke er en Ikeabil, ringte og sa at den var på vei. (En bil som ringer! Fantastisk!) Planene om å våkne av frisk luft ble dermed spolert av intet mindre enn en falsk Ikeabil. Nå skal jeg gjøre noe som er minst like gøy. Jeg skal bygge Ikeaskap! Det er kanskje ikke så gøy å bygge dem i seg selv, på tross av at jeg er som supermann med elektronisk skrujern, men å se resultatet er alltid gøy. Nå er stua vår snart ny og forbedret. Vi har til og med fått nye gardiner! Fantastisk. >