>
Nå skal jeg se om rekene, som jeg egentlig skulle spise til lunsj, har tint. Jeg har ventet, ventet, ventet og ventet i mange timer nå. Nå er jeg sulten på reker, loff og majones. Jeg klarer rett og slett ikke skrive mer nå. Jeg klarer ingenting uten mat. Ciao!
>
Rommet fylles av «When you say nothing at all» av Ronan Keating. Jeg går plutselig i femte klasse, og venninna mi beveger seg som avtalt mot gutten i åttende. Den kjekke gutten. Gutten som snart får spørsmålet. Jeg gjemmer meg bak et hjørne, men spionerer nysgjerrig forbi kanten. Han må ikke se meg. Jeg ser venninna mi ler. Hun kaster på håret, ser ned på føttene sine og smiler pent, nesten flørtende. Gutten ser rimelig utilpass ut, men likevel lytter han til hva hun har å si. De ser mot hjørnet mitt, og jeg er rask med å gjemme meg bak veggen. Det tar minst tjue sekunder før jeg tørr å se igjen, og da kan jeg se venninna mi komme glisende mot meg med raske, bestemte skritt. Glade skritt. Nå har jeg fått meg kjæreste, tenker jeg optimistisk. Han sa ja. «Sa han ja?» spør jeg entusiastisk, selvsikkert, nesten fryktløs. Jeg spør for å få det bekreftet. Pulsen stiger. Raskt. Gliset hennes falmer litt. «Nei, desverre…» Gliset er med ett tilbake. «men, han spurte om jeg ville være kjæresten hans! Er det ikke fantastisk?» Selvsikkerheten min er borte. Jeg er absolutt ikke fryktløs lenger. Gutten kommer mot oss, peker på meg og sier: «Jeg liker ikke deg!» Han gjør en grimase som er vanskelig å fordøye. Jeg snur hodet mitt mot venninna mi, men hun står ikke lenger ved siden av meg. Jeg ser opp. Der er hun. Hun flyr. >