Jeg har forstått hvor lett det er å bli syk. Jeg har forstått hvor tilfeldig det er hvem som blir syk. Jeg har forstått at det ikke er svakhet som er rota til anoreksi, bullimi, overspising eller annen form for spiseforstyrrelser.
Det er skremmende. Det er deprimerende. Det er fælt hvordan det utvikler seg, og jeg kan rett og slett ikke la være å tenke på hvor dette skal ende. Hvor skal det bli av oss, jenter?
Det virker som vi forskynder hele prossessen vi mennesker går gjennom når vi er døde. Det er da kjøttet på kroppen vår skal forsvinne. Det er da vi bare skal ligge igjen som skjeletter uten både fett, muskler og kjøtt. Det er absolutt ikke i ungdomstiden dette skal skje. Det er slik vi skal bli som døde mennesker, og absolutt ikke slik vi skal bli som ungdommer med hele livet foran oss. Det er helt feil. Skremmende feil.
Heldigvis ser jeg på dette programmet og spiser samtidig. Heldigvis er jeg ikke syk, men jeg veit at jeg lett kunne ha blitt det. Jeg veit at vi alle lett kan bli det. Til og med du. Kanskje har vi faktisk vært nærmere sykdommen enn vi tror.
Hva kan vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre med spiseforstyrrelser?
Er det mulig å få et normalt forhold til mat etter en spiseforstyrrelse? Jeg tror desverre ikke det. At en slik sykdom varer livet ut er jeg faktisk ikke i tvil om. Man kan aldri bli helt frisk, men man kan holde det i sjakk. Hvor trist er ikke det? Kanskje må man leve et helt liv med sykdom og usunn fokusering på mat på grunn av en ussel kommentar eller et usselt lite blikk i en tenåringstid fyllt av usikkerhet. Hvorfor kan det ikke bare være lett å like kroppen sin som den er? Hvorfor skal så mange slite med det hver dag? Hvorfor vil vi alltid være en annen enn oss selv? Når gikk det så langt at sykdom ble vakkert? Når ble sykdom nødvendig? Hvem sin feil er det?
>
