>

Måtte bare kjøpe disse søte ballongene. Man blir glad av slike ballonger!

I dag har det vært hektisk. Dagen begynte med urinjakt. Ja, jeg veit det høres rart ut, men så rart er det egentlig ikke. Jeg skulle bare ta urinprøve av Sala, for det sa dyrlegen at vi skulle ha med. Sala mister så mye pels, skjønner du, og dessuten har hun slanket seg litt i det siste. Og hun trengte vaksine. Vel, tilbake til urinprøven. Det er absolutt ikke lett å ta urinprøve av en hund. Jeg løp etter Sala som en gærning, og Sala ble selvfølgelig stresset og nektet å tisse. Det hele endte med at hun løp frusrert inn og la seg på teppet sitt, på tross av at hun ikke hadde vært på do helt siden i gårkveld. Det ordnet seg heldigvis da vi kom til dyrlegen, for da fant hun ut at hun faktisk måtte tisse. Nå er vi (jeg, Sala og Rufus) hjemme igjen, og Rufus er blitt to baller fattigere. Muhahaha. Nå ligger han på badet som et slakt, og begynner vel å sjangle rundt omkring på jakt etter mat snart. Jeg får gå og sjekke hvordan han har det nå. Sala var forresten helt frisk, men har fått ny mat nå. Håper det setter en stopper for det enorme håravfallet.

Forresten. Vi fikk badekar i går. Dessverre var det helt feil badekar, så nå har vi sendt det tilbake. Irriterende! Jeg som har så lyst til å ta meg et bad. Vel, det er ikke vits å sutre over slike feil. Det hjelper absolutt ikke. Så nå håper jeg bare badekaret vårt kommer snart også. Jeg vil baaade.

>

Jeg er så glad, så glad, så glaaad! Rufus er nemlig hjem igjen. Han fant selvfølgelig ikke veien hjem selv, for så smart er han riktignok ikke. De siste par dagene har vi snakket med noen som hadde sett en svart katt i nabolaget sitt som de ikke hadde sett før, og både de og vi tenkte selvfølgelig at dette kunne være Rufus. I går kveld klokka halv tolv ringte telefonen min. Jeg tok den, og fikk høre at den svarte katten satt på trappa til ei dame ikke så veldig langt unna nabolaget vårt. Jeg og Kaj nølte ikke med å starte bilen, og kjørte i vei for å finne Rufus. Vi fant frem til huset, og dama åpnet døra. Der stod det en liten, svart kattepus på gulvet, og jeg sa: «Nei, det er ikke han!». Jeg ble så skuffet. «Den der er jo for liten…er den ikke?» Så ble jeg usikker. Jeg kjente faktisk ikke igjen min egen pus med det samme, men det kan være påvirket av trøtthet. Pusen ble løftet opp, og selv om at jeg var overbevist om at han var mye lettere nå enn før, så skjønte jeg at det virkelig var Rufus. Så nå er pusetassen endelig hjemme igjen. Hurra, hurra, hurra! Han er heldigvis ikke fornærmet for at jeg ikke kjente ham igjen med det samme (jeg er fremdeles litt flau over den biten), for han har vært enormt glad og kosete. Dessuten var han veldig glad for å se igjen Sala. Åh, jeg er så glad. Faktisk så glad at vi har fått time hos dyrlegen i morgen, og da skal Rufus kastreres. Hihi, stakkars.>

Rufus, som ikke har vært hjemme siden onsdag, og dama med verdens rareste tommel.

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har blitt en skrekkelig kjedelig person. Man blir kjedelig av å gjøre mindre enn ingenting, og jeg gjør faktisk mindre enn mindre enn ingenting. Det gjør meg utenkelig kjedelig, og det fører selvfølgelig til at bloggen har falt minst hundre trappetrinn og ser for tiden verre ut enn stakkars Arne som alle vet går mot døra. Dermed bør jeg vel finne på noe. Gjøre noe som kan inspirere meg til å bli et mindre kjedelig menneske. Finne noe som kan fungere som viskelær, så jeg får visket bort bokstavene som står skrevet i panna mi. T-A-P-E-R. Nei, okei. Nå er jeg litt vel hard mot meg selv, men jeg mener det. Jeg må finne på noe snart, og jeg sikter (dessverre) verken til klesvask, oppvask, mopping eller annet husmorsarbeid jeg kanskje burde gjøre nå som jeg er hjemme omtrent twentyfourseven. Jeg sa inspirerende, ikke de…et eller annet som ikke er særlig bra. Destruktivt er vel ordet jeg leter etter. Tips?

Forresten så er Rufus borte. Han har ikke vært hjemme siden onsdag, og det skremmer meg. Jeg savner godklumpen, så nå bør han finne veien hjem snart. I morgen skal jeg henge opp lappe på butikken for å høre om noen har sett ham. Dessuten skal jeg gå rundt omkring i nabolaget og riste med en eske kattemat og rope «Rufus» så høyt jeg kan. Jeg kommer antagelig til å bli løpt ned av alle kattekrek som befinner seg i flere mils omkrets, men så lenge Rufus også dukker opp er jeg fornøyd. Come back to me, sugar.>

Da har vi pyntet litt til jul. Det vil si at vi har hengt opp litt julelys i vinduene. Det er alt som trengs for at jeg skal få julestemning. Lys, klementiner og pepperkaker. Men det er fremdeles ei stund til jul, så derfor dropper jeg pepperkakene i dag, og har bestemt meg for å bake brownies i stedet. Jeg føler jeg fortjener noe godt i kveld. Jeg har nesten ikke klart å rørt på meg i hele dag på grunn av bekkenløsning. Æsj, nå syter jeg fælt altså, men dere får bare holde ut. Gravide klager skjønner du. Det er bare sånn det er. Det er nå jeg virkelig har lov til å klage litt. (Har jeg hørt…)

Nå skal jeg komme meg opp av sofaen og bake brownies. Namnamnamnam.

>

«Hvordan er det egentlig å være gravid?» spør mange meg. «Var det planlagt?» «Hvorfor vil du få barn så tidlig?» «Er du ikke litt ung?» «Hvorfor kaste bort ungdomstida di?»

Jeg får mange spørsmål, og det er vel egentlig ikke så rart. Jeg er ung. Nitten år og sitter her med hus, hund, katt, stasjonsvogn, mann (ikke «mann» som i gift, men «mann» som i kjæreste) og snart barn. Jeg er jo nesten blitt ei kjerring, og det før jeg er fylt tjue. Det blir spesielt, som hu dama i den reklamen ville ha sagt. Så, hvordan er det egentlig å være gravid? For å være helt ærlig så er det alt. Det er både gøy og kjedelig på samme tid. Det er selvfølgelig mest gøy, men å si at bekkenløsning og ryggsmerter er gøy er vel kanskje å overdrive. (Jeg har forresten blitt sykmeldt til permisjonen begynner nå.) Men resten er fantastisk. Sparkene, bevegelsene, responsen vi får når vi snakker til magen. Hikkingen. (Ja, jeg kjenner faktisk at babyen hikker. Hvor gøy er ikke det?) Og selvfølgelig; den voksende magen. For meg er dette å leve. Noen foretrekker festing til langt på natt, minimalt med ansvar og annet gøy. Det er selvfølgelig ikke noe galt med det, men jeg foretrekker noe annet.  Jeg foretrekker familieliv, jeg. Sært? Tja, kanskje.

Hvorfor vil jeg bli ei ung mor? Vel, jeg ser faktisk mange fordeler med det. Tenk hvor mye jeg får oppleve av barnets liv, og kanskje til og med av barnebarns liv. Jeg vet det er langt frem i tid, og jeg har ikke tenkt mer enn overfladisk over det, men tenk hvor mye jeg får med meg da, dere! Jeg skal bare leve en gang, for jeg tror verken på himmelen eller et liv etter døden, og da føler jeg det er viktig å gå for det man vil. Det er viktig å gjøre det man føler for å gjøre, og heller satse på at det er et riktig valg. Blir det feil på noen måte, ja, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Så feil kan det da ikke bli.

Som jeg tidligere skrev; for meg er dette å leve. Mange har sine betenkeligheter, og sier «Men hva om det blir slutt mellom deg og Kaj? Dere har jo ikke vært sammen så lenge…» Skal man begrense seg til alt som er safe kommer man til å få et kjedelig liv, og jeg er ikke villig til å kaste bort livet mitt på å hele tiden tenke på hva som kan skje. Man kan aldri være sikker på at man skal kunne holde sammen med samme person i et helt liv. Mennesker osm har vært sammen i førti år går også fra hverandre. Også de splittes, så om man skal tenke slik kan man i prinsippet aldri få barn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå, men jeg får ikke formulert det på noen bedre måte. Man vet aldri hva som kan komme til å skje, og derfor bør man leve livet sitt slik man vil i dag.>

Mine tre favoritter.

Da er konkurransen om speilreflekskameraet mitt over! Jeg fikk inn elleve av tolv finalebidrag (to av bidragene kom visstnok litt i det seneste laget, og ble dermed ikke regnet med), men det gjorde antagelig hele greia mye lettere for meg. Ikke at det ble lett likevel, for jeg hadde tre favoritter det stod mellom. (Du kan se bildene deres på bildet ovenfor). Da var det altså bare å velge en av disse som vinner. Huff, det var ikke lett. Jeg vil gjerne gi alle disse tre et kamera, for de har gitt meg veldig gode bilder. Men en vinner måtte jeg jo velge, og vinneren bleee…. *trommevirvel*….

>

Da har jeg trukket ut 12 finalister i konkurransen. Gud, det var absolutt ikke lett! Egentlig ville jeg ha med veldig mange fler, og jeg skulle gjerne gitt kamera til alle sammen også. Men, jeg har ikke tohundreogsyttitre speilreflekskameraer liggende å slenge, så jeg måtte nesten bare velge ut noen favoritter. Tenkte egentlig å kutte det ned til ti, men det fikk jeg ikke til. Derfor ble det tolv. Finfint tall.

Finalistene har enten fått en mail eller en kommentar på bloggen sin fra meg, og har fått beskjed om å lese dette innlegget for å få vite hva som skjer videre nå. Jeg skal gi en oppgave, og jeg vil kåre vinneren ved å legge sammen en poengsum for både det første innsendte bildet og det som tas i denne finalerunden. Det er lurt å være kreativ. Prøv å tenk ut noe som ikke er gjort hundre ganger fra før av. Jeg vil gjerne se noe nytt og spennende, og for å gjøre dette litt gøy har jeg valgt «gammel» som tema. Ironisk, hæ? Bildet finalistene skal ta skal altså hete «Gammel», men bør være så kreativt og nyskapende som mulig. Fristen for å komme opp med et bilde er på søndag klokka 18.00. La kreativiteten komme frem, og imponer meg. Lykke til!

Grunnen til at jeg ikke legger ut hvem som er finalister her er for at mange av finalistene har sendt inn bidrag på mail. De har derfor ingen blogg du kan besøke for å «snoke», og da fant jeg ut at jeg ville gjøre det likt for alle. Derfor blir ingen av finalistene røpt for resten av dere. Uansett; tusen takk for alle bidrag, dere har gjort denne konkurransen utrolig gøy! Lykke til neste  gang.

>

Kameraet mitt kom i posten i dag! Jeg er lykkelig. Jeg føler meg som et barn som endelig har fått tak i den forbudte sjokoladen; stolt og veldig, veldig, veldig fornøyd. Kameraet er fantastisk pent å se på, og det ser skikkelig ordentlig ut. Jeg har ikke fått testet det enda, for batteriet må selvfølgelig lades opp. Jeg hater å vente på at batterier til nye duppedingser skal bli fulladet. Det er like ille som det var å vente på at klokka skulle nærme seg «klokka-nå-kommer-julenissen» på juleaften for ti år siden. Men vente må man. Uansett: jeg er lykkelig! Nå skal jeg sette meg ned å lese i manualen. Tror det er litt greit å få en liten innføring, så jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg først kan bruke det. Det er stor forskjell fra 350D, så jeg må antagelig «starte litt på nytt» med hele greia. Lære på nytt. Bli vant til kameraet, og det kan ta tid. Det kan med andre ord ta ei lita stund før det blir supre bilder fra meg og mitt splitter nye Canon EOS 40D. Men det er selvfølgelig verdt å vente på. Hihi.

Må forresten takke for alle stemmer på Tordenbloggen, for jeg gikk videre. Hihi. Da sier jeg fra neste gang dere må stemme, og da må dere stemme både i pollen og i kommentarfeltet. Hvis ikke har jeg ingen sjans til å gå videre. Hihi. (Herregud, jeg må slutte å skrive «hihi» nå. Det irriterer til og med meg selv.) Nå skal det leses i manualen, så kommer jeg forhåpentligvis tilbake litt senere i dag med perfekte bilder!

Ehm… Tja, vi får vel kanskje håpe på gode bilder i stedet.

Eller kanskje vi bare skal nøye oss med å si «bilder»…?>

Jeg blir egentlig bare mer og mer fornøyd med layouten, jeg. Mange foreslår at jeg burde ha hele headeren i svart-hvitt, men det blir litt for grått og trist for min smak. Den trenger litt farge, og jeg syns faktisk det ble litt kult som det er nå, jeg. Sta og sær som jeg er velger jeg å gå etter smaken min, og beholde den akkurat som den er. Bagrunnen derimot. Den kommer jeg nok til å bytte ut etterhvert. Det tar bare litt tid, for jeg har (heldigvis) ikke tid til å ordne en bakgrunn hele dagen. Godt å vite i grunn. Hihi.

I dag har vi hatt byggedag her hjemme. Vi (eller rettere sagt Kaj, for jeg hjalp nesten ikke til med akkurat denne delen) har satt sammen et garderobeskap for å ha ytterklær i, og det ble utrolig stilig. Det er et hjørneskap, og det er faktisk så svært at man nesten kan kalle det et walk-in closet. Helt sant. Vi har også satt sammen et stellebord. Nå har vi begynt med forberedelsene, og det føles virkelig godt. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; tida går så fort for tiden, så det er greit å begynne så smått. Så slipper vi fullt kaos når det plutselig begynner å skje noe. Jeg teller ned… Men i mens (nå) skal jeg spise sjokolade (det er fremdeles helg), se tv og slappe av. Det blir veldig godt.>