Da er NM godt i gang, og jeg har det – som forventet – helt knall. Har spilt endel cashgame på nattestid, og har gått fint i pluss. Det er så gøy å spille poker, og spesielt når det går i pluss! I morgen er det ladies event, og på torsdag er det main for min del. Er skikkelig spent og gira på hvordan det kommer til å gå! Gleder meg pittelitt. Og nå skriver jeg som en femåring, så da stikker jeg og tar litt bilder eller noe istedet. Ciao!
Meg ved pokerbordet i Vegas i fjorsommer.
I dag drar jeg – som jeg har nevnt minst tre ganger – til Trondheim. En tur til brosjan først, for å få servert middag og slenge fra meg koffert. Så er det rett på Kaizerskonsert (woopwoop!), så er det rett til bror igjen for å sove i noen få timer, før jeg flyr til Dublin og poker-NM! Uka jeg har gledet meg til helt siden NM i fjor. Seriøst. Det er det gøyeste jeg vet om. Det slår Vegas. Det slår bursdag, julaften og nyttårsaften i ett. Det slår alt. Mye på grunn av folka, stemningen, pokeren og… Ja. Det må bare oppleves, egentlig. Poker. Et fantastisk kortspill. Oh, the mindgames. Det er så mye å tenke på. Det er så spennende! Jeg håper jeg spiller godt i år, så får det gå som det går. Man kan jo ikke stikke under en stol at det er flaks/uflaks involvert og. Og jeg er jo ikke akkurat den flinkeste heller. Er antagelig ikke verst heller, heldigvis. Så vi får se hur det går! Wish me luck, peeps. Så blogger jeg fra Dublin neste! Hugs.
Er det ikke typisk? De som har ansiktet – og ja, hele kroppen for den saks skyld – full av fregner, de skulle helst ønske de hadde huden til Eva Longoria eller hva det nå enn er hun dama i Frustrerte Fruer heter på ordentlig. (Jeg vet like mye om kjendiser som de antagelig vet om meg.) Brun og uten en eneste fregne. Og de som aldri får en eneste fregne? De vil ofte gjerne ha mange fregner. Du skjønner hvor dette går hen, sant? Oh yes, I did. Klisjeen over alle klisjeer; hvorfor vanner vi alltid plena til naboen? Hvorfor vil vi alltid ha det vi ikke har? Og er vi enkle eller kompliserte som er sånn?
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sier «vi». Jeg har litt fregner, jeg. Og trives med å ha litt fregner. Om jeg vil så kan jeg fremheve dem, og om jeg vil så kan jeg skjule dem. Perfekt! Og på bilder vises de veldig godt – om jeg vil. Så. Jeg er fornøyd med fregnene mine, jeg. Men okeida. Så er det kanskje ting jeg ikke har, som jeg gjerne skulle ønske jeg hadde, og vice versa. Så da blir det «vi» allikevel, da. Vi er like håpløse, alle som en. Mye er aldri nok og lite er aldri for lite, om du skjønner hva jeg mener. Og det som er mest frustrerende med det er at jeg er klar over at jeg og er sånn. Og allikevel får jeg ikke gjort noe med det. Det bare…. Er sånn. Før trodde jeg at jeg kanskje var smartere enn mange andre. At jeg ikke var som alle andre. At jeg var mye mer observant. At jeg så ting fra vinkler ingen andre hadde evnen til å se. Jada, det er sant. Jeg trodde så høyt om meg selv. Men sannheten har jo blitt klar for meg. Jeg er en av sauene i flokken jeg og, på lik linje med alle andre. Å være fornøyd over tid er antagelig den vanskeligste jobben i hele verden. Ohwell. Det kommer vel med litt tid. Innen jeg er seksti skal jeg være glad og fornøyd med det aller meste. Det er et løfte. Hvis ikke, så hopper jeg i fallskjerm og «glemmer» å dra ut strikken. Må være den ultimate måte å dø på, om man først har planer om det. Jeg skal selvfølgelig gjøre det med så mye humor at jeg hører på Nelly Furtado – I´m like a bird mens jeg flyr nedover mot bakken. Gud, det må filmes. YouTube-hit in the making. (Dont hold your breath.)
Jeg hag begynt å like trening igjen. Det der går jo i faser. Jeg er en periode-trener, og nå er jeg i en treningsperiode. Jeg har begynt på håndball også (er jo bare cirka syv år siden jeg spilte sist, det er da null problem!), og jeg prøver å komme meg på Maxtrim noen ganger i uka. Maxtrim er treningssenteret hvor jeg betaler noen hundrelapper hver måned for å kunne late som at jeg er sprek og sunn.Så da bør det vel brukes og. Selv om jeg selvfølgelig egentlig bruker mest tid på å ta bilder av meg selv i speilene. Og se på rumpa mi. Så selv om jeg er i gang med både trening og blogging igjen, så lover jeg at de ikke skal forenes så veldig ofte. Nå har jeg liksom gjort det. «Se, her er bilder da jeg var på gymmet. Jeg trener! Woopwoop, jeg er verdensmester og alt det der!» End of that, liksom. Og bare sånn for å avslutte; TO DAGER! To dager til jeg flyr til Dublin. Og også litt viktig; EN DAG! En dag til Kaizerskonsert. Ahhhhhh. For en bra helg, dere. Og for en bra kommende uke. Og så er det påske. Hipphurra ganger førtitoogenhalv! Sånn cirka. Ikke mer, ikke mindre. Førtitoogenhalv.
Hei. Drea heter jeg. Siden sist (altså, siden sist jeg blogget normalt og fortalte om ting som skjedde) så har det skjedd mye. 1. Jeg har tatt ny tatovering. Den ser dere over her. Det er den søteste ugla i hele verden og han heter Harold. Harold the owl. 2. Jeg har kræsja bilen min. Ja, den er vrak, så nå må jeg kjøpe ny bil. Tre måneder tok det meg å ødelegge en bil. Tre måneder. Gud. Jaja. Jeg er like hel og fin, og det er jo en fordel. For å gjøre historien så kort som mulig; jeg ville komme meg hjem fra Gran Canaria samme kveld som vi landa på Værnes. Været var dritt. Snøstorm, glatt og vått. Jeg kjørte i 50 i 80-sonen, og i en sving var det litt for mye for Borat, og vi havna inni noen trær nedi ei grøft. Dro med oss et svært skilt også. Så, kanskje ikke så rart at stakkars bilen døde.
Og ellers? Njæ. Hva skal jeg si? Jeg bor på Frøya fremdeles, jobber fremdeles i avisa og trives fremdeles godt med det. Det er rolig her ute. Det skjer liksom ikke så mye. Jeg gjør ikke så mye. Det er derfor jeg gjør sånn som over. Tar bilder av meg selv, helt plutselig. Med den ene hånda strekt ut så langt det går mens jeg smiler og poserer så godt som jeg kan. Lett skal det ikke være – ikke uten selvutløser og stativ i alle fall. Men uansett. Livet går sin gang. Men nå skal jeg altså komme i gang med blogginga igjen. Håper jeg. Om noen gidder å lese eller ikke, det får bare være. Jeg gjør det for at jeg vil. Og for at bloggen min er dritkul. Og for at jeg liker å lese i den. Så. Ja. Nå kan jeg i alle fall telle til to. To dager på rad med blogginnlegg. Det er ganske lenge siden jeg kunne det sist. Well played me. Ciao!
Her kommer det en liten drøss med bilder fra Gran Canaria. Mest av Vilja, selvfølgelig. Jeg har kanskje ikke fortalt at jeg skulle til Gran Canaria heller, jeg. Du skjønner – mamma og Brynjulf gifta seg der nå, så hele familien var samlet. Vi var en uke, og vi var i Puerto Mogan. Det var knall! Utrolig godt med en uke i varmere strøk. Og gøy med bryllup!
På førstkommende lørdag blir det reising igjen og. Da går turen til NM i poker som holdes i Dublin. Jeg var jo med i fjor, og skal selvfølgelig være med i år også. Gud, som jeg gleder meg. Det er bursdag, nyttårsaften og julaften på en og samme tid! Du vet den gleden man har som åtteåring før slike dager. Den har jeg nå. Jeg kan nesten ikke vente. Lurer på hvordan konsentrasjonen er på jobb denne uka. jeg er helt i hundre. Det blir så GØY!
Og ja. Hadde en shoot med meg selv i dag og, så i morra blogger jeg IGJEN! To dager på rad det. Og ikke nok med det; i dag ble det hele to innlegg! Sykt. Comeback! Fnis. Hejdå!
I dag vil jeg plutselig bo i København. Jeg vil studere psykologi og bo i en kjempeliten, søt leilighet i fjerde etasje med hvite tregulv og hvite vegger. Jeg vi ha en knallrød sofa. Jeg vil ha et fint smykketre med masse fine smykker på, og jeg vil ha en stor klokke på veggen. Sånn kjempestor. Jeg vil våkne til sol gjennnom et soveromsvindu med en så bred vinduskarm at jeg kan sitte i den. Jeg vil våkne ti på åtte på morgenen, uten noen spesiell grunn. Helt av meg selv. Av sola. Så vil jeg sette meg i vinduskarmen og se ned på rolige, stille gater midt i København. Jeg vil se duer lete etter mat. Jeg vil se en dansk pige med blomstrete kjole sykle på en rosa sykkel med kurv foran. Jeg vil se på et gammelt ektepar som går hånd i hånd og smiler. Der vil jeg sitte en stund, mens jeg hører på Morrissey så høyt som det er lov å gjøre i fjerde etasje klokka ti på åtte på morgenen, før jeg tusler ut i gatene selv. Jeg skal ha rød lebestift og hatt og converse. Kameraet skal ligge i den brune veska jeg har hengt over skuldra. Himmelen skal være blå og det skal være vår. Skikkelig tidlig vår. Sånn vår som gjør at alle mennesker bare er glade for at snøen og vinteren endelig har gitt opp kampen for denne gang. Der vil jeg gå – i timesvis – for å se på folk, høre musikk, ta bilder og lage trutmunn med rød lebestift og myse gjennom store, mørke solbriller. Så vil jeg skrive bok. Kanskje har jeg en liten laptop i veska og. Som jeg bare kan dra opp når jeg plutselig får geniale ideer. Så kan jeg sette meg ned på en benk i en stor park og skrive mens sola fisker frem enda fler fregner i ansiktet mitt. Sånn skulle hele dagen vært. Uten noe «må». Uten noe «burde». Bare «for at jeg vil.»
Her bor jeg. I et knøttlite, søtt hus på Frøya. Bil har jeg også nå. Borat heter den. Tenkte det var på tide å vise frem hvor jeg bor, for nå har jeg jo strengt tatt bodd her i et halvt år! Jaja. Here it is. Og hejdå.
Etter at jeg flytta til Frøya igjen, og begynte å jobbe sånn der hver dag, så har jeg ikke tatt bilder annet enn på jobb, omtrent. Kameraet får ligge mer i fred enn før. Før jul fant jeg tre gamle harddisker i flytteesker, og i dag tok jeg de frem og begynte å bla. Herregud, jeg tok mye bilder før. Av alt. Hele tiden. Mye dårlig, men i blant noe som faktisk ikke er så ille. Disse to er fra 2009. Med litt ny redigering, så ble de da aldeles ikke så ille. Og nå har motivasjonen til å plukke opp kameraet – slik som i gamle dager – sneket seg tilbake. I alle fall for kvelden. Forhåpentligvis litt mer permanent enn som så, men… Du vet jo hvordan det er. Tid og alt det der. Og ork. Jeg føler meg svært så ambisiøs for tiden. Jeg har lyst til så mye. Så er det bare å gjøre det, da. Og tro på det. Jeg tror det ofte er det som holder igjen. Troen på at man faktisk kan klare det man ser for seg. Det man drømmer om. Men en ting er sikkert – klisjé eller ei; om man aldri prøver så klarer man det i alle fall ikke. Og takk for meg (for ikveld), før dette blir altfor motivasjons-gladkristen-leverbareengang-hatroenpåsegselv-greie.
Jeg har vært i Trondheim en tur, og da fikk jeg unna litt obligatorisk nyttårssalg-shopping. Det beste kjøpet mitt var kanskje denne genseren. En oversized Adidasgenser som var satt ned fra 800 til 199 kroner. Grei pris, ekstremt god genser. Perfekt kosegense! Kjøpte et par sko også (høyst nødvendig), og en forsterker. Nå har jeg høytalere kobla til iMacen, så nå er det en god del bedre lyd. About time, med tanke på at jeg hører musikk omtrent tjuefire timer i døgnet. Det er ganske ofte. Anyways. Nok rosablogging. Jeg holder på med to-tre andre innlegg som forhåpentligvis kommer seg ut på det vide vebb etterhvert også. Deriblant en årskavalkade fra i fjor. Men dere vet meg. Ting tar tid. Blæh. Ciao!
