Se! Jeg og Gina tok søstertattiser i dag, og vi var selvfølgelig på Onkel Henrys i Trondheim! (Jeg er fast kunde der, haha.) Facebookside finner du her! Det var flinke Julie som fiksa dem for oss. Er de ikke søte!? Vi er kjempefornøyde i alle fall! Vi fikk roet abstinensene pittelitt, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å fylle kroppen med mer blekk. Addict! Så nå skal jeg sette i gang og planlegge what´s next…
Nå skal ikke jeg late som at jeg er noen fancy matblogger altså, men denne raske, gode greia er jeg nesten bare nødt til å blogge om! (Spesielt siden jeg omtrent aldri lager mat, for jeg hater det virkelig.) Denne retten fant jeg inne på Christina Fraas sin blogg, og tenkte at det så enkelt nok ut til at til og med jeg kunne klare å lage det. Jeg brukte altså tortillalefser, salatkylling, mozzarella og pittelitt pesto. Rett inn i vaffeljernet! Suksess! Tok meg cirka fem minutter, og smakte ganske så digg. Perfekt! Anbefales. Og om man vil gjøre den pittelitt sunnere, kan man jo bruke speltlomper i stedet. Sikkert dritgodt det og! (Det skal jeg prøve neste gang.) Hugs.
Bloggen har bursdag! Jeg har funnet frem noen av headerne jeg har hatt på bloggen oppgjennom de NI (!!!) årene jeg har blogga, og her er noen av dem. Noen av dere (som fremdeles titter innom etter alle disse årene) kjenner nok igjen dem. Haha! Herregud. Jeg blir flau, kjenner jeg. Og det er litt komisk at bloggen var mye styggere og dårligere før, men hadde langt fler lesere enn den har i dag. Haha! Ironisk. Hadde jeg vært leser, hadde jeg mye heller lest bloggen min nå i dag, enn back then.
Og et par selfier, da…
Jeg feirer at bloggen har overlevd i ni år, og jeg feirer at jeg har… Vel. Utviklet meg på de årene. At jeg ikke lenger setter sammen like grusomme antrekk (og tar outfitbilder av det og kaller meg en moteblogger, haha) og at jeg tar mye finere bilder (og at jeg dropper alt dilldallet med dem). Men jeg feirer selvfølgelig også at jeg har alle disse flaue minnene lagret foralltid. Det er jeg overraskende glad for.
Mandag. Jeg fikk ikke sove i går, så jeg tok dobbel dose medisin, som førte til at jeg steinsov helt til klokka halv ett. HALV ETT! Jeg sover egentlig aldri så lenge, så jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig. Note to self: Sett på vekkerklokke fremover… Når jeg våkner så sent, går dagen så alt for fort, og jeg føler ikke at jeg får gjort noe fornuftig overhodet. Så nå skal jeg sette på litt høy upbeat musikk, hoppe i treningsbuksa og trene litt på stua her hjemme. Jeg orker ikke et fullstappa treningssenter i januar, ass. Ikke i dag!
Vilja har sovnet, og jeg sitter i sofaen og gjør… Vel, veldig lite. Internett fungerer ikke, og jeg er snart tom for 4g for denne måneden, så da går det i god, gammeldags tv-titting. Humøret svinger litt, selv om det har vært den beste uka sånn sett på veldig lenge. Jeg har hatt det mer bra enn kjipt, og det er selvfølgelig verdt å feire. I dag begynte jeg allikevel å grine i bilen av en plutselig tristhet jeg ikke aner hvor kom fra. Plutselig går noen ting veldig inn på meg, i motsetning til andre ganger, hvor jeg føler at jeg er skikkelig kald og kynisk. Men hei, nå skal jeg fokusere på det positive – jeg har hatt ei skikkelig fin uke, og i morgen skal jeg sørge for å føle meg som en god mor også. Den følelsen er gull verdt, og den er jo et resultat av sekunder og minutter som gjør veldig godt for både meg og mini. ♥
Jeg har fått håret mitt opp i (en slags) hestehale! Tenk, for et år siden var håret mitt megakort, og nå kan jeg ha det i (en slags) hestehale! Wohoo! Små gleder, dere. Haha! Jeg har fått helt dilla på Californication for tiden, så nå blir det frokost (ja, jeg sov litt lenge i dag) og enda en episode, før jeg skal komme i gang og gjør litt mer fornuftige ting. Hugs!
Jeg er ikke en person som blir særlig rørt veldig ofte. Jeg har generell ikke særlig stor tro på menneskeheten, og mener i bunn og grunn at de aller fleste av oss er ganske så selvopptatte og kjipe mennesker. Men, en gang i blant får jeg meg en positiv overraskelse som gir meg litt ny tro på at det faktisk finnes mennesker der ute som… Vel. Er gode mennesker. Det kan være store ting, det kan være små. I går var det denne boken som plutselig lå i postkassa mi. Jeg skjønte ingenting først, for jeg kunne ikke huske å kjøpt noen bok i det siste. Men så fant jeg en lappe inni boken. Og da, dere… Ble jeg faktisk ganske rørt.
At noen har tatt seg tid til å sende meg en bok og et brev i posten, at noen mener jeg fortjener en liten gave sånn helt uten videre… Vel, jeg ble ganske så sjokkert. Og glad. Og rørt. Og varm. Er ikke det utrolig snillt gjort!? Det gjorde i alle fall dagen min mye bedre, og jeg fikk dessuten litt lyst til å være litt mer sånn som denne Mats selv. Gi noe. Takk, Mats. (Jeg skal prøve å finne deg på facebook, så jeg får takka deg ordentlig!) Vel, jeg måtte bare dele dette, for… Ja. Takk! ♥ Made my day.
«Sisters function as safety nets in a chaotic world simply by being there for each other.» – Carole Saline.
Tre bilder jeg av en eller annen merkelig grunn ikke publiserte da de ble tatt i desember, så da kommer de i dag istedet! Meg og søstersen på shopping og Starbucks. Jeg må bare si hvor glad jeg er for at Gina, my big siss, flyttet tilbake til Trøndelag etter flere år i Sverige, langt, laaangt vekke! Det er godt å ha søstera si i nærheten igjen. Nå driver vi faktisk og planlegger søster-tatoveringer også! Håper vi får tatt dem snart, jeg har skikkelig tattis-abstinenser… Men, nå skal jeg skrive! Hugs.
Det er så utrolig merkelig, den følelsen når man plutselig – sånn på sekundet – føler seg veldig, veldig mye bedre. Når lysten til å kicke ass plutselig er tilbake. Når man begynner å planlegge prosjekter igjen, når man smiler og tenker «faen, jeg skal få til noe!». I gårkveld skjedde det for meg. Jeg følte meg med ett mye lettere. Jeg tenkte plutselig positive tanker om meg selv. (Og ingenting av «jeg er håpløs, jeg er dritt, jeg kan ingenting, jeg kommer aldri til å få til noe som helst.) Jeg kjente plutselig glede over ting jeg ikke trodde jeg kunne glede meg over lenger! Vips, så er jeg liksom tilbake! … Så satser jeg på at jeg ikke jinxer det nå da, og at det holder seg. S-M-I-L-E! Og at ikke prestasjonsangsten tar meg. Det er rart med det, men når man er i gang med noe igjen, eller er i ferd med å bli det, er fallhøyden så mye større enn når man ikke gjør en dritt. Men hei, det skal gå fint, sant? (Hilsen plutselig positiv og kickass-Drea.)
Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!
Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.