Dette bildet er egentlig ikke så skummelt som det ser ut til. Jeg blir ikke torturert, og det er heller ingen del av musikalen. Neida, det har seg slik at jeg har blitt utrolig stiv i nakken i løpet av denne lange musikaluka, og Malene har magiske fingre. En stiv nakke + magiske fingre = smerte. God smerte, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Lasersverdet? Det har seg slik at June (fotografen. Du kan finne hennes blogg om du trykker her) og resten av gjengen som kunne høre mine smerteshyl, ble litt bekymra for hva som egentlig foregikk bak kulissene (vi var faktisk bak kulissene.) Malene fikk raskt tak i et lasersverd og vips! Hele greia så ut som en torturscene fra Star Wars. Rart hva massasje kan føre til.

Nå som jeg er så godt i gang med kjedelig musikalprat føler jeg for å fortelle litt om musikalpremieren også. Jeg ble faktisk kvitt min uhelbredelige scenedysleksi, som viste seg og ikke være så uhelbredelig alikevel, og alt gikk faktisk helt greit. Nesten. Jeg endte opp på scenen med en genser både feil vei og på vranga, men det var vel nesten det eneste som gikk galt. Slik kan det lett gå når man skal skifte kostyme på et halvt minutt. Det er ikke alltid like lett, speielt ikke når tightsen ikke vil samarbeide. Jeg må, på tross av den uheldige gensersituasjonen, konkludere med at hele greia gikk fantastisk godt. Vi var flinke.

Kjedelig innlegg? Sorry. FORRESTEN: Musikalen heter We Will Rock You, bygget på Queensanger. Mye bra musikk! Skal se om jeg får til en «Behind the scenes»- film også. Om den blir interessant nok til å blit sett, selvfølgelig.>

Nå er det ikke ofte vi inviterer mennesker inn på soverommet vårt, men jeg gjør selvfølgelig et unntak for dere. Det blir selvfølgelig i form av bilder, og ikke noe annet om du trodde det. Soverommet er desverre ikke ferdig enda, men det blir. Vi har malt og fått inn senga. Det er omtrent alt vi har fått gjort. Jeg poster bilder likevel, jeg må bare. Veggen er så knallkul! Senga passer fint inn også. Har fått stor inspirasjon fra Bigs soveromsvegg i Sex and the City med den røde veggen. Gleder meg til å få opp sengelamper, hyller og bilder. Skal ha store bilder på den røde veggen. Da blir det nok et veldig fint soverom. Det er jeg sikker på. Forresten: beklager den dårlige bildekvaliteten. Det bare ble sånn, og jeg gidder ikke gjøre det om nå.

>

I dag har jeg tenkt mye på hat. Jeg har tenkt mye på hva jeg hater. Det er en enkel grunn til at jeg begynte å tenke på dette, og det var ikke en verre grunn enn at jeg hørte noen si en velbrukt setning som «gud, hvor jeg hater det» i dag. Dette høres kanskje ut som et deprimerende innlegg, men jeg lover at det ikke skal bli det. Det har seg faktisk sånn at jeg hater veldig lite. Jeg hater vel kanskje ingenting. Jeg er kanskje for dårlig til å hate? Går det i det hele tatt an å være for dårlig til å hate?

Jeg hater…å fryse. Det er noe jeg misliker sterkt. Jeg hater…danseband. Det gjør jeg virkelig. Jeg hater danseband, og andre teite band for den del, så mye at jeg faktisk sier det rett ut til band som spiller slik dårlig musikk. Et eksempel på det er at Sie Gubba alltid kjenner meg igjen som «jenta som ikke likte oss.» (Alltid er vel kanskje å overdrive. Nå har de bare kjent meg igjen en eneste gang etter at jeg klart og tydelig sa hva jeg mente om dem og musikken deres, men så har jeg bare møtt dem en gang etter den hendelsen.) Spørsmålet er da: er jeg den eneste som hater slik musikk, eller er det bare jeg som sier det til dem? Siden jeg er «jenta» i bestemt form. Merkelig, merkelig. Litt skremmende også, faktisk.
Poenget er: jeg hater (tror jeg…) musikk jeg ikke liker.
Jeg hater kreft også, men siden jeg lovte at dette ikke skulle bli et deprimerende innlegg dropper jeg å hate kreft for øyeblikket.

Nå kommer jeg ikke på mer jeg hater. Jeg kunne selvsagt nevnt løgnere og andre ubedragelige vesener, men det ville vel vært å peke på seg selv med ei hagle. Hvem av oss har vel ikke plumpet ut med en eller annen løgn i frykt? Det har jeg. Mange ganger, men nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg løy. Og godt er det. Jeg er verdens verste løgner. Dette er enda en kunst jeg enda ikke har ferdigheter til å bedrive.

Tilbake til hatgreiene. Hvordan klarer folk å hate så mye? Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan folk har kapasitet til å hate så mye som de faktisk gjør. Det er vel kanskje som Raga Rockers sier; Er det ikke deilig å ha noen å hate? Om det er så godt å ha noen å hate skulle jeg gjerne hatt en liten how-to-hate-guide, gjerne i lommeformat. Noen som har en?
Nei, forresten. Jeg vil ikke ha. Jeg har ikke krefter eller tid til å hate. Vel, vi har vel alle våre fritidsproblemer, enten det er sein tirsdagskveldsblogging eller hating. (Nytt ord. Hating er aktiviteten du driver med når du setter deg ned en sein tirsdagskveld for å hate noe.) Jeg foretrekker definitivt sein tirsdagsblogging.

(Huff. Jeg må tilføye pittelitt til. Skriver jeg fler slike gladkristne og optimistiske innlegg bør noen sende meg til en kristen sekt. Da er det der jeg hører hjemme.)

>

I dag kom mitt nye søte, lille, sjarmerende, sølvgrå kamera i posten. Joda, jeg har kamera fra før, men etter å ha møtt på ei berte på Kaizerskonsert som strevde rundt omkring blant fem hundre svettende Kaizersfans med et digert speilreflekskamera, bestemte jeg meg for å kjøpe et litt mindre kamera også. Jeg trenge rett og slett et kamera jeg lettere kan snike inn på konserter og lignende. Jeg gidder aldri å drasse rundt med mitt gigantiske Canon EOS 350D, for så å få beskjeden: «Haha, nei, her er det så absolutt ikke lov med kameraer.» Det hadde vært litt småkjipt. Dette kameraet er såpass lite, så om kamerakontrollen er veldig streng kan jeg lett finne en plass å gjemme kameraet på. Dette er vel noe jeg ikke trenger å gå nærmere inn på.
Kameraet ligger nå på ladding, og det skal det tydeligvis gjøre i tjuefire timer. Sammenhengende. Jeg hater slikt. Jeg hater å måtte vente et døgn på å få brukt noe som er helt nytt, noe jeg har ventet tålmodig på i flere dager. Jeg er utålmodig. Jeg kan ikke noe for det.

Apropos konserter. Snart bare ei uke til Kaizerskonsert i København. Ja, jeg reiser til et annet land bare for å se Kaizers live. Så mye elsker jeg Kaizers. Jeg gjør det til og med for andre gang, men denne gangen har jeg et kamera jeg kan ta superkule bilder med! Gleder meg. Jeg elsker konserter. Alle slags konserter. (Konserter med band som Sie Gubba, UFO, DDE og annen dårlig festmusikk teller jeg ikke med som konserter. Det disse artistene driver med er parodier på konserter. Så ille er det.) Om du er like glad i konserter som meg blir jeg glad om du forteller meg om din beste konsertopplevelse, og hvorfor denne konserten er så minnerik. Du skal selvfølgelig også få lov til å fortelle meg hvorfor du ikke liker konserter, om det er tilfellet.

Nå skal jeg finne meg et bohemantrekk til musikalen. I'm Cliff Richard, you know. Men, før det: jeg må desverre meddele at det ikke kommer noen animasjonsfilm i dag. Men, det kommer!

UPDATE: Memo to myself: aldri stol på Tina når det kommer til å lese bruksanvisninger. Aldri. Tina trodde det stod at man skal lade batteriet til kameraet i tjuefire timer første gangen, men det som virkelig stod var at man ikke burde lade batteriet mer enn 24 timer for å bevare livskvaliteten. D'oh! Nå har jeg venta i hele dag på å få testa kameraet.>

Jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. Jeg mangler rett og slett evnen til å kombinere to ulike bevegelser når det kommer til musikalske…eh..ting (?). Et eksempel på det er at jeg ikke har sjans til å klappe samtidig som jeg synger.
Vi hadde musikaløving i dag skjønner du. (Ikke spørr. Jeg kan forklare. Jeg er med på skoleoppsettingen av We Will Rock You. Jeg har derimot ingenting der å gjøre. Snart vet du hvorfor.) På øvinga i dag skulle vi klappe og kore samtidig. Alle klarte det. Alle untatt meg. Med en gang jeg åpna kjeften kunne man klart og tydelig høre soloklapping fra mitt hjørne. Alle så på meg. Jeg så meg rundt for å se etter den skyldige. Jeg så meg rundt etter idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Det var da lett!

Etterhvert lurte jeg fælt på hvorfor alles blikk (og hånende smil) var rettet mot meg, og så forundret ned på hendene mine. Der så jeg det. Hendene mine levde i sin egen verden. Jeg klappet på en måte som fikk meg til å se ut som en hjernedød bimbo. En lykkelig, hjernedød bimbo. Jeg lo. Jeg lo, lo, lo og lo. Jeg klarte ikke slutte heller. Jeg var den skyldige. Jeg var idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Jeg klarer det ikke enda heller. Det er vanskelig. Spesielt for meg; jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. (jeg veit selvfølgelig ikke om det er noe som heter musikalsk koordinasjon engang, men det høres ut som et veldig bra faguttrykk.). Det som gjør hele greia enda verre er at jeg skal danse i tillegg. Ja, jeg skal danse, klappe og synge; alt på samme tid. Hvordan jeg skal klare det aner jeg ikke. Jeg kommer til å slite med klapping/synging i mange dager fremover.

Er jeg flink, eller hva? Hvem trenger kamera?

Jeg driver forresten å utarbeider en oppfølger til «Tok jeg for mye Möllers Tran»- filmen min. Jeg lover det skal bli bra. Om dere er interessert i å se fler slike superteite, geniale og utrolig morsomme filmer da?

>

I kveld har jeg vært på femtitallsfest til Malene. Eller, jeg var der kanskje i halvannen time, men jeg var der. Ja, jeg er kjedelig i dag. For det første var jeg…hva skal jeg kalle det? Litt småsutrete i dag, uten å sutre. Jeg var slik jeg bruker å bli når jeg ikke er i mitt vanlige superhumør. Jeg blir stille. Veldig stille. Til vanlig er jeg den du må stappe en skitten sokk i kjeften på for at jeg skal holde kjeft. Hvorfor ikke en rein sokk tenker du sikkert. En rein sokk holder ikke. Den stopper nok ikke meg. En rein sokk har ingenting å stille opp med mot denne skravlebøtta. En skitten derimot. DA hadde jeg blitt målløs, kanskje mest på grunn av tanken på hvilket ekkelt menneske det er som går rundt med skitne sokker for å få folk til å holde kjeft. Det hadde vært en bisarr opplevelse. Virkelig bisarr.

Uansett, dette med sokker hadde ingenting å gjøre med det jeg skulle til å fortelle. Back to the story. Jeg var som sagt småsutrete uten å sutre i dag, og la meg på sofaen og holdt rundt Kaj. Jeg sovna etter cirka to minutter. Da jeg våkna var sikkert de fleste godt i gang med drikkinga, så jeg bestemte meg for å bli hjemme. Jeg hadde ikke funnet frem klær eller noenting, og det så virkelig ut som en orkan på størrelse med Katarina hadde herjet rundt omrking i håret mitt. Jeg var absolutt ikke klar for fest. Humøret hadde derimot steget mange, mange hakk, og jeg var ikke lenger den småsutrete jenta som ikke sutra. Jeg var tilbake til å være skravlebøtta alle kjenner meg som. Heldigvis.

Nå har vi altså kommet til den delen i historia mi hvor jeg bestemte meg for å være hjemme. Jeg ombestemte meg circa fem minutter senere, og sprang ned på badet for å ordne meg. Jeg ordna meg, og dro på femtitallsfest uten femtitallsklær. Det er sært. Jeg så skikkelig teit ut der jeg satt. Alle var skikkelig stilige, og der kommer jeg. Nesten nettopp våkna og uten femtitallsklær. Det var nesten som å være naken foran en hel forsamling. (Legg merke til min fantastiske illustrasjon. Takk til Betty Page som stilte opp helt frivillig!) Jeg tok meg selvfølgelig ikke tid til å rote sammen et supert femtitallsantrekk, og godt var vel egentlig det, i og med at jeg bare ble der i halvannen time. Jeg rakk heldigvis å synge både «Ring of Fire» og «Sexy and 17» i allsang før jeg dro hjem. Med andre ord: jeg hadde en morsom ute/hjemmekveld uten fyll og fanteri.

Dette var altså min spennende lørdag i forlenget versjon. Veldig forlenget versjon. Som sagt; jeg er ei skravlebøtte, men vær så snill. Spar meg for skitne sokker.

>

Jeg syns ikke det er rart at det er krig i verden. Huff, nå høres jeg veldig gladkristen ut, men det driter jeg i nå. Jeg skjønner helt klart hvofor mennesker dreper hverandre på grunn av både religion og politikk. Bare tenk på hvordan bloggsamfunnet er også. Her dreper vi kanskje ikke hverandre fysisk, men jeg tror jeg har sett opptil flere bloggere som faktisk blir psykisk utslitt av alt blogginga innebærer. Bloggverdenen inneholder både sjalusi, krangling, uthenging, spekulering, baksnakking og ondskapsfull mobbing. Av og til skjønner jeg rett og slett ikke hvorfor jeg gidder enda en slik verden. Er det ikke nok med virkeligheten?

Kanskje var jeg naiv og trodde at man kunne slippe noe av dette i bloggverdenen. Jeg er ikke naiv av meg i det hele tatt, men kanskje var jeg naiv nok til å tro at mennesker i denne verden i hvertfall kan heve seg bittelitt over småligheter. Kanskje trodde jeg at sjalusi ikke skulle regjere slik som det faktisk gjør. Og jeg snakker selvfølgelig ikke om sjalusi mot min egen blogg. Så langt har det ikke kommet enda. SÅ populær er ikke bloggen min helt enda.

Siden jeg hater negative og deprimerende innlegg som blant annet dette (alle må vel ha et slikt et, vel? Jeg vil bare påpeke at jeg aldeles ikke er sur og grinete i dag altså. Jeg er i godt humør!), vil jeg avslutte med noe hysterisk morsomt. Jeg ler, ler, ler og ler. Hvordan er det mulig at en sekstiåring i rullestol kan rane en bank uten å bli tatt med en gang? I USA er det tydeligvis fullt mulig. Det første jeg tenkte var at dette måtte være en aprilspøk, men den som lager aprilspøker 5. april er rimelig teit. Denne fantastiske nyheten kan du lese her.>

På grunn av at det blåser verre enn det har gjort på minst tre uker (det blåser ofte her, så tre uker er faktisk veldig lenge), får jeg ikke sett alt av Norske Talenter. Det skurrer og hakker så fælt at det høres ut som Mia Gundersen snakker russisk. Da er det ille. (Eller kanskje ikke? Mia Gundersen har en veldig overdreven stavangersdialekt fra før.) Jeg føler nå at å flytte til en bakketopp kanskje ikke var verdens lureste ide. Neida, jeg trives alt for godt til å klage over noe så simpelt som et hakkete tv-program, som forøvrig hadde med en gjeng ekskriminelle machomenn som må være verdens teiteste kristne. Eks-kriminelle som har blitt frelst, som hopper rundt på scenen og viser musklene de fikk av det harde livet i fengsel. Hva er talentfullt med det? Fysj og fysj. Hadde jeg vært kristen hadde jeg blitt flau.
Fant også enda en ting å klage på når det kommer til Norske Talenter. Hvorfor i all verden har de pause før alle har gjort sin greie? Er det ikke veldig uheldig å være en av de to siste da? De må få mye mindre stemmer på grunn av mye dårligere tid til å stemme på dem på. Urettferdig. Heldigvis var disse teite machomennene en av de to siste innslagene. Da kommer de i hvertfall ikke videre.

Dårlig signal på tvn gir meg bedre tid til å endre layout på bloggen. Følte det gamle bilde av meg på headeren ga litt feil inntrykk av meg selv. Jeg oppdaga plutselig at jeg så ut som Barbie på dop, noe jeg føler ikke passer helt til meg som person. Nå passer headeren mye bedre. Layoten er nå meg og min vannmelon. Vannmelon er knall. Trenger ikke si mer om det nå, det har jeg allerede skrevet et langt innlegg om. Min nye layout er også knall. Det kan jeg skrive et langt innlegg om nå, men det gidder jeg ikke. Jeg gidder heller ikke ha «Jeg har ny layout» i tittelfeltet. Dere er vel ikke så dumme at dere ikke ser at jeg har ny layout. Dere trenger vel ikke få det inn med teskje.>

Impulsiv som jeg er har jeg nå bestilt meg frisørtime. Akkurat nå faktisk. Jeg skal klippe håret kort. Chin length bob it is. Jeg tok en test skjønner du, og resultatet ble chin length bob. Det skal jeg visstnok kle veldig godt, og det tror jeg faktisk på også. Du skjønner, jeg hadde håret i en flette her en dag, men etterhvert falt mye av håret ut av strikket. Da ble det bobsveis på meg, og jeg syntes jeg kledde det. I dag må jeg derfor ta masse før-bilder. I morgen blir det etter-bilder. Fantastisk. Gleder meg. Forandring fryder alltid, og forandring er noe jeg trenger ofte. Veldig ofte. Kanskje litt for ofte? Nei, akkurat passe ofte. Omtrent sånn skal det bli (se bildet), men jeg skal selvfølgelig være blond.
Gled deg til før-og etter bilder i morgen!

Og forresten: om du ikke har sett filmen jeg har laget, sjekk innlegget under. Den MÅ du se.
>

Selv om det ikke skal bli en vane å legge ut soveromsbilder av Kaj, føler jeg at jeg bare må fortelle om sovesofaen vi måtte ligge på natt til søndag. Den var nemlig veldig kort. Veldig, veldig kort. Ok, jeg er ikke lav heller. Jeg er ganske høy. Jeg er en meter og syttifem centimeter, og Kaj er circa fire centimeter høyere enn meg. Likevel skulle man vel tro at det finnes sovesofaer som er lange nok for oss også? Jeg er sikker på at jeg har sett mange. Farmors sovesofa var ikke det. Ikke i nærheten. Se for deg en sovesofa like bred som den er lang. Se for deg to par føtter henge utenfor madrasskanten. Dyna var heldigvis i normal størrelse. Putene også. Tenk om dyna og putene hadde vært like dårlig proporsjonert som sovesofaen! Det hadde vært hysterisk. Da hadde jeg følt meg som ei gedigen dukke i ei mye mindre dukkeseng. Vel, jeg syntes hele denne sovesofa-greia var hysterisk morsomt nok i seg selv. Du kan da se det selv. Ser det ikke totalt idiotisk ut så vet ikke jeg.

PS: Jeg sov heldigvis kjempegodt og fikk meg en god latter i tillegg. Det var altså ikke så ille. Takk, Farmor!

Nå vil jeg bare tilføye en liten ting som ikke har noe med saken å gjøre: Om du ikke har hørt «What's on your mind» av Madrugada bør du virkelig høre den. Virkelig utrolig bra. Ja, den fortjener faktisk både ordet «virkelig» og «utrolig» i en og samme setning. Det er ikke verst.

>