Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

I dag var jeg, Vegard, Vilja og Emilian (som jeg ikke trenger å nevne at er sønnen til Vegard, for det burde vel alle kunne se, haha! SE, så like de er da!) en tur på Rush trampolinepark på Tiller i Trondheim. Det åpnet jo i april i år, men jeg har ikke tatt turen før nå. (Hvorfor?!) Det ble en suksess både for kidsa og meg, haha! Jeg storkoste meg. Jeg gikk jo på turn i noen år da jeg var ung & lovende, og selv om jeg aldri ble spesielt god (ingen på Frøya var spesielt gode i turn…), så sitter da noen triks i kroppen fremdeles! Jeg filmet noen klipp også, som jeg skal sette sammen til en liten film til dere. Jeg tror ikke dette ble siste besøk i trampolineparken, for å si det sånn! Her kommer et bildekalas av treningsøkta. (Ja, treningsøkta, for fy, så sliten jeg ble!) Anbefales. 

Jeg sov to timer i natt, og stod opp litt over syv for å levere bilen på service klokka åtte. Så tok jeg bussen hjem og la meg for å sove igjen, men uten hell, så dette har i stedet vært verdens lengste morgen. Jeg er for trøtt til å finne på noe, for våken til å sove, jeg er pratesyk og skulle ønske kjæresten også var våken, men jeg kan da ikke vekke ham bare for at jeg er selskapssyk, haha. Så da ligger jeg i sofahjørnet med pledd og en kopp te og tenker på hva jeg skal bruke resten av dagen på. Det er antagelig meningsløs bruk av tid, for jeg kommer helt sikkert til å bli så trøtt at jeg sover bort det meste av den uansett. Oh well. Hugs. 

Herregud, jeg blir nesten sprø altså! (HAH, phun intended, sprø vet jo alle at jeg er.) Jeg sjekker mailen typ tusen ganger per dag, i håp om at det kanskje har kommet inn en mail fra forlaget jeg har sendt manuset til. Altså, det er ikke det at jeg har så altfor store forhåpninger om at det kommer et positivt svar tilbake, men det er vel heller mer det at så fort jeg får svar (les: avslag), så kan jeg fortsette prosessen, liksom. Da kan jeg komme videre, for bok skal det jo bli, om jeg så må gjøre alt selv. Når jeg nå har sendt det fra meg, er det ikke mye annet å gjøre enn å vente før jeg får svar. Nødvendig stillstand, og selv om det selvfølgelig er litt spenning i det, så er det grusomt mye kjedeligere enn både å jobbe med det og å få svar. Avslag eller ei. Ohwell, nå skal jeg (for en gangs skyld) komme meg tidlig i seng. God natt!