Gravidfotografering.

Photobucket

I går tok jeg bilder av dette flotte paret, og jeg gleder meg veldig til å treffe dem igjen! For jeg skal nemlig ta nyfødtbilder av babyen deres når han eller hun bestemmer seg for å forlate mors mage. Veldig greit å kombinere gravidfotografering med nyfødtfotografering, så får man litt av alt!

I det siste har jeg reist frem og tilbake til Frøya, og for øyeblikket sitter jeg på Heimdal. Jeg jobbet på Fame på tirsdag og i går, og jeg har jobbet endel med egne fotograferinger også. Pluss at jeg holder på å fikse ny nettside. Så det har blitt litt dårlig med blogging de siste dagene- igjen.  Jeg løper bare rundt meg selv, og får liksom ikke gjort noe som helst. Men, det tar seg alltid opp igjen, det vet vi jo. Nå er det plutselig blitt påske, og i dag skal jeg og Vilja ta turen til Gina, William og Mattias for å feire ettårsdagen til fineste William, og deretter tar vi turen til Frøya igjen. Så da får jeg kanskje litt mer ro i rævva (som vi sier på trøndersk). Da håper jeg dere alle får en finfin påske, enten det er på hytta eller hjemme. Hugs.

Finally weekend.

Photobucket

Her kommer et bilde av Silje. Og med det sier jeg faktisk bare god natt, og så går jeg og legger meg. Jeg er s-t-u-p-t-r-ø-t-t, men veldig lykkelig, for i dag gikk jeg på rollerblades igjen. Første (ordentlige) tur i år, og det ga meg en så god lykkerus at jeg tror adrenalinet ga meg et ekstra spark bak. Det gikk fort, kanskje litt for fort, og nå har jeg fremdeles blodsmak i munnen. Men imorgen er det ny dag med tid til ny tur, og jeg skal dessuten på håndballkamp og sushivors også. På Frøya, for det er her jeg er. Jeg tror det blir en finfin lørdag, og jeg skal selvfølgelig knipse litt så dere får se hvor fin en lørdag kan være. Men nå har jeg jo bablet mye mer enn jeg hadde tenkt, så går jeg. God natt.

Tough love.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid “hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?” Gotta love tough love, spesielt når ord som “kjøttkakehals” blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. “Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre” passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.

Sneak peek – Animal print.

PhotobucketPhotobucket

Alle klær fra H&M.

Styling, hår, sminke (på Silje) og foto: meg.

Sminke på Julie: Liliann Eidem.

Her kommer en liten sniktitt på fashionshooten jeg hadde med de to utplasseringselevene som er hos meg denne uken. Øverst ser dere Julie og nederst er Silje. To naturtalenter innen modellyrket! Virkelig. Jeg ble kjempeimponert over hvor raskt de skjønte hva jeg ville de skulle gjøre, og hvor godt de tok direksjoner. Kommer vel en god del bilder til etterhvert – jeg har mange jeg gleder meg til å tusje! Og forresten – bare for å påpeke det; jeg har ikke glemt at jeg skulle blogge svada med mening. Jeg har et innlegg liggende, men denne uka har gått altfor fort og har hatt altfor få timer. Så da får det bli… når det blir. Verdens beste svar. På alt.

Ukeplan.

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!

Don´t worry, be happy.

Photobucket

Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.

Med kjærlighet følger frykt.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier “ha det, mammaen min, gla i dæ” mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Filippa.

PhotobucketPhotobucket

Her kommer noen bilder av Filippa – ei jente på 1,5 år som jeg fotograferte i går. Er hun ikke vakker? Kjempeherlig jente! Hun hadde ikke heeeelt dagen i går, så derfor satte vi opp en ny time for å ta fler bilder. Det betyr altså at jeg får ta bilder av henne igjen, og det gleder jeg meg kjempemye til!

Ellers holder jeg på og oppdaterer både portfolio og facebookside, så det er bare å ta en titt etterhvert. Og trykk gjerne “liker” på fb, da blir jeg glad. Og du kan selvfølgelig også legge meg til som venn om du ønsker å se litt mer av hva jeg tenker og gjør til enhver tid. Sånn. Da har jeg sagt det jeg skulle. Hugs!

Yellow.

Photobucket

God søndag! Jeg og Vilja er i studio nå, og jeg har testet lys og rekvisitter før dagens fotografering. Gina er her også nå, så hun skal ta med seg Vilja mens jeg jobber. Greit å ha snille søstre, altså! Eniveis, det ble mange fine bilder av Vilja i dag, på tross av at hun ble lei og grinete etter et det var gått et knappe kvarter. Da var det nok. Og det er jo helt greit. Jeg skal ikke tvinge henne til å ta fler bilder, selv om jeg helst skulle hatt et lite femminutt til. Selv om jeg helst vil tvinge henne, hihi. Men nå skal jeg rydde litt og gjøre klart det siste før det blir jobbing! Gleder meg! Hugs.

Back in business!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her er noen bilder fra min første fotografering i studioet på Ila. Denne lille jenta på tre måneder var utrolig søt og flink foran kamera, og jeg syns det var kjempegøy å være i gang med å ta bilder igjen! Det har jeg virkelig savna ei god stund nå. Og så var det ikke så ille å redigere bilder på en splitter ny 27″ iMac heller, da. O´lykke! Så nå håper jeg virkelig det ryr inn med fotograferinger snart, hihi. Jeg er klar!