Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.
Play pretend
Vi tar et bilde til, vi. Snille, omsorgsfulle, vakre, flinke Vilja. Dette bildet er fra 2012. Den kaninen har virkelig fått vært med på en hel masse. Da hun var ni måneder gammel, var vi på Barnas Hus i Trondheim. Plutselig strekker hun ut armene og gir et sterkt inntrykk av at det er noe hun vil ha tak i. Jeg plukker frem en leke etter den andre, mens hun bare blir mer og mer grinete og utålmodig. Så ser jeg kaninen, og løfter frem den. Siden det øyeblikket har kaninen alltid vært med. Overalt. I senga, i barnehagen, på reise, i lek, til meg, til pappaen. Nå er hun syv år – og selv om kaninen kanskje ikke har den samme fluffy «pelsen» lenger, er den fremdeles like viktig. Jeg syns det er megasøtt! Kaaaaanin, som den ble kalt. Med lang a.
Ohwell, nok mimring for nå. Nå skal jeg sminke meg litt, og fyke til skolen! Det blir en lang dag i dag, så nå gleder jeg meg veldig til fredagskveld og helg. Jeg skal jo dessuten ta bilder av Noras lille Ulrik som ble født nå på… Mandag? Jeg tror det. Eller søndag. Han er i alle fall ikke gamle gutten! Det blir kos.
New old
To gamle bilder i ny drakt. Jeg har nyfikset hele denne serien, og den finner du i sin helhet i portfolioen min. Direktelink her om du er lat. Haha! Jeg er egentlig ganske sur, for jeg har snudd hele leiligheta på hodet for å finne en harddisk jeg savner. Og ikke finner jeg den heller! Søkkvekk. Dritkjipt, for jeg har en hel del bilder jeg savner som jeg vil fikse på nytt. Snufs. Jaja. Nå er det natt for lenge siden, og jeg må bekjempe lakenskrekken asap. Hugs.
Fear of the dark
Meg, Gizmo og Iron Maiden.
Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. «Det hjelper ikke å være redd», sier de. «Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!» Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…
Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme «syklus» i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.
Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre nå som kan forhindre en ny krisevår?
Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.
Little princess
Jeg savner.
New car
Bilen min døde i høst, og selv om jeg har klart meg uten, så er det digg å nå stå her med en audinøkkel i hånda altså! Denne tøffe, lille saken skal jeg altså farte rundt i nå fremover. Jeg er glad i trikken jeg altså, og hadde det bare vært transport til og fra skolen som var greia, så hadde jeg ikke trengt å ha bil. Men når man har ei datter som bor nesten fem mil unna, så er det praktisk å kunne komme seg dit uten å bruke en evighet med bussbytte hit og dit og frem og tilbake. Anyhow! Det er digg med ny bil, woopwoop!
It’s all about couture
Jeg er manisk når det kommer til å finne ny inspirasjon til nye shooter jeg vil ha. Jeg mener… Jeg googler så mye at til og med oppfinnerne av Google hadde falt av stolene sine! Og Pinterest? Vel. Vi kan trygt si at jeg er en flittig bruker der og. Her om dagen fant jeg ut at jeg vil ha et helt lager av både gamle og nye fashion-magasiner. Italienske, franske, britiske, amerikanske. Men så kom jeg på at jeg ikke har plass til mer enn typ fem magasiner her hjemme. SÅ kom jeg på at oppe i «biblioteket» på skolen, som jeg til nå har tilbrakt aaaaalt for lite tid i, har alt av magasiner og bøker! Okei, ikke absolutt alt, men nok Vogue til å slå i hjel en time eller femti. Så da føk jeg nedover i dag da, og satt der i en liten time og bladde i fantastiske magasiner. Nå har jeg nye bilder klare i hodet, så da er det bare å sette i gang med planlegginga. It’s all about couture.
I et speil i en gåte
Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne
Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.
Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.
Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.
Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma. Så dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.
Family
Jeg kjenner ingen som er så morsomme som meg og søstersen. Det er sant. Vi er så morsomme at jeg til og med ler høyt av meg selv! Vi er rett og slett skikkelig morsomme. Derfor har vi tenkt å ha en konkurranse her på bloggen, og vinneren får en HEL dag med oss! Neida. Ha det!
Søndagstur
I dag var jeg, Nora og Guapo på tur! Det er herlig vintervær ute, så da er man nesten nødt til å ta en tur ut. Og det er alltid like kos å catche up med Nora! Og Guapo? Det er alltid like kos å catche up med han og, haha! Han ga meg et saftig kyss i øra… Men ja. Det var utrolig godt å komme seg ut. Det er utrolig hvor godt det gjør altså, for kropp og sjel – som de gamle sier. Takk for turen, beste Nora!
Og ja, Nora har jo forresten termin rett rundt hjørnet nå, og jeg gleder meg så utrolig mye til å hilse på lillegutten som skal komme! Og ikke minst til å ta nyfødtbilder av ham. Awwwww. Jeg er dessuten veldig imponert over hva den jenta fremdeles klarer å gjøre. Hun tar fler pushups enn jeg klarer å ta – selv nå når hun er gravid! Det sier vel mye om henne, og kanskje litt om meg og… Ja, ja. Dette er en fin søndag.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 69
- 70
- 71
- 72
- 73
- 74
- 75
- …
- 309
- Eldre innlegg