Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Del

7 Kommentarer

  1. Ida
    august 7, 2018 / 09:16

    Elsker bloggen din og vinklingene dine! Lurer bare på; hvordan fungerer timene hvor du lærer å håndtere sinnet? Er det typisk “skuespill” hvor du må vise hvordan du reagerer typisk, eller?

    • Drea
      Forfatter
      august 7, 2018 / 12:54

      Åh, takk for det, Ida!

      Frem til nå har jeg hatt samtaler med disse to damene som jeg nevnte i innlegget. Da snakker vi om ulike situasjoner, hvordan jeg har reagert etc. Så har vi også gått gjennom et skjema, hvor jeg forteller om hvilken vold jeg har brukt mot andre, og hvilken vold andre har brukt mot meg. Det er jo ulike måter av vold: psykisk vold, fysisk vold, materiell vold, seksuell vold er kanskje de vanligste formene for vold.
      Jeg har også lært hvordan sinne fungerer. Hva som skjer, hvorfor det skjer etc.

      Det har i grunn vært mye bevisstgjøring. Og samtidig traumebehandling. Det har også vært ganske stort fokus på selvfølelse. Selvhat.
      Til høsten begynner jeg i gruppeterapi! Tror det blir veldig givende det og. :)

  2. august 7, 2018 / 09:39

    Åh, du er så flink. Flink til å reflektere, flink til å ta tak i egne problemer og flink til å dele. Det er nesten slik at alle som går i terapi, burde få en link til bloggen din i samme slengen, som en del av å akseptere selve det å gå i behandling.

    • Drea
      Forfatter
      august 7, 2018 / 12:54

      Ååååh, takk! For en fin kommentar!

  3. Bjørg S
    august 8, 2018 / 00:13

    Så fantastisk at du tar tak i problemene, og tar i mot hjelp til å mestre dem! Flott, Drea, det der vokser du på! :-)

  4. Marie
    august 8, 2018 / 15:36

    Synes det er veldig stort av deg å stå frem med alt du skriver om. Det er jo mye tabu rundt slike ting, men det er jo så viktig å få det frem og ut. Vi som medmennesker må lære oss å hjelpe de som har “usynlige sykdommer”. Jeg er en av de selv, liker ikke å bruke ordet sykdom om slike ting, men jeg har ikke helt funnet et ord jeg liker enda :-) Jeg har i mange år slitt med angst og depresjon, har vært en emosjonell selvskader men det blir gradvis bedre.

    Jeg synes man fremstår som en veldig ressurssterk person når man innrømmer og tar tak i egne “feil”. Jeg hadde også problemer med reaksjonsmønsteret mitt. For min del var det depresjon og angst som gjorde at jeg reagerte fortere enn jeg klarte å tenke. Men det største problemet ble at jeg holdt på sinnet over lengre tid, kom ikke ut av det på dager eller uker. Jeg har vært uheldig med mine terapauter, men jeg har brukt en del alternativ behandling, og da mennesker jeg trodde var mine venner og familie kuttet meg ut av livet deres, ble jeg gradvis bedre. Jeg skylder ikke på andre, men jeg har vært så opptatt av å hjelpe andre med deres problemer, at jeg ikke har hatt tid til å ta tak i mine egne. Vi var også på foreldreveiledningskurs i 14 uker for hjelp til å håndtere uønsket adferd, det var nok det som gjorde familieidyllen :-)

  5. august 10, 2018 / 14:57

    Syns det er så utrolig flott og modig at du deler. Jeg kan kjenne meg så igjen i mye av det du skriver. Det er fint å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg har ikke gått i terapi eller noe, men jeg har bevisst gått inn for å vite hva som ligger bak mye av det jeg føler og gjør, nettopp fordi jeg lærer av folk som er åpne slik du er. Takk <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.