Alene i universet

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Og det gir ingen mening. Det går ikke opp.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.

Del

20 Kommentarer

  1. Bjørg S
    januar 18, 2017 / 23:18

    Vet ikke helt hva jeg skal si… Men om det hjelper med en “klem” over nettet, så sender jeg både to og tre :-)

  2. januar 18, 2017 / 23:26

    Ønsker god bedring hvis du føler det hjelper. Stå på, Drea!

  3. Ivar3000
    januar 18, 2017 / 23:44

    Heia Drea, dette høres ikke helt bra ut, og jeg aner nok ikke helt hvordan du har det, men jeg er sånn at hvis jeg har for mye tid til å tenke på ting i livet så blir det fort negativt, så jeg prøver å alltid ha noe å gjøre, om det så er å se på tv noe annet enn å tenke at ting suger..
    Så hva med en hobby? Kanskje noe som ikke koster like mye som poker kan gjøre, som ikke skaper humørsvingninger på samme måte som det gjør..
    Begynn å se på biler, samle på skilt nr,telle Toyotaer, hva som helst annet enn å tenke på alt det alvorlige??
    Finn deg noe kjekt å bruke ditt smarte hode på ;)
    Heier på deg fra det høye nord.
    Klem fra Ivar3000

  4. januar 19, 2017 / 00:39

    Litt enig med Ivar over her…
    Du har det jo veldig bra når du har fokus på kamera og bilder, tving deg selv til å gjøre det mer? Jeg vet dørstokkmila er enormt lang, så jeg kan godt bli med. Jeg trenger å draes selv.

    Har du vurdert noen form for NAV tiltak? Livet mitt endra seg totalt fra en meningsløs tilværelse til å ha noe å gjøre når jeg begynte å jobbe i SFO.
    Det at noen forventa at jeg kom dagen etter og til og med så fram til det… det gjør noe med en. ?

    Prøv å tenk litt på om det er noe du kunne tenkt deg å gjøre? Trenger ikke være mange timene i uka.

    Klem

    • Drea
      Forfatter
      januar 19, 2017 / 00:47

      Har tenkt MYE på det ganske lenge. Kameraet har jeg ikke likt å holde i siden… Vel, mars i fjor. Så det er vel egentlig ikke dørstokkmila som er problemet der. Jeg har null lyst, motivasjon eller glede av kameraet lenger, og føler ikke jeg mestrer det overhodet.

      Har tenkt mye på noe annet jeg kunne tenkt meg å gjøre, men… Har ikke kommet på noe smart. Og er nok også i overkant redd for at det også bare skal bli noe jeg feiler i, og avslutter, som med alt annet.

  5. A-M
    januar 19, 2017 / 02:18

    Hei. Har aldri kommentert før, eller lest mye her inne, men nå klarer jeg ikke å stoppe. Denne posten traff meg, så ikke slett den. Du beskriver det så godt akkurat slik jeg har det akkurat nå. Det er tøft. Tungt å ikke kjenne seg selv igjen. Jeg er så tom, men likevel føles det som jeg er så full av alt og kommer til å sprenges. Jeg vil bare si stå på, og takk for at du skriver dette nå -selv om det føled som dritt.
    Klem i natten.

  6. Ingerid
    januar 19, 2017 / 08:09

    Jeg heier så innmari på deg! Håper og tror du vil finne ut av dette, og få det bedre. Selv om du føler deg alene, er det mange som står på sidelinja og heier!

  7. Sigrid
    januar 19, 2017 / 08:54

    Det er jo ikke helt sant at du ikke har blitt bedre før, for det har du jo! Og det kan helt sikkert skje igjen – men jeg skjønner at det er vanskelig å tro, hvis ikke du har lyst til det en gang. Og også fordi det innlegget du skrev om at ting hadde blitt bedre gang på gang, også endte med at du ikke visste hva som skjedde. Alle gode ønsker (og du ruler, uansett).

  8. januar 19, 2017 / 09:21

    Sender deg en stor klem! Ønsker deg alt godt og håper at du finner det <3

  9. januar 19, 2017 / 10:50

    Du beskriver det så godt. Syns den tilstanden “midt i mellom” er den vanskeligste, alt er så uklart. Stå på. Noen ganger så er det tid som er den beste behandlingen. Klem.

  10. Heidi
    januar 19, 2017 / 11:05

    Hei på deg!
    Det at du klarer å formulere deg som du gjøre viser jo at sjølinnsikten din er stor. Det ser ut som du har sto forståelse for hva problemet er, men ikke klarer å finne en nødutgang som passer deg når livet blir klønete og alfor vanskelig. Håper du fortsetter jakten på nødutgangen for den finnes helt sikkert. -og det er faktisk lov til å synes synd på seg sjøl innimellom, kan gjøre godt av og til det. Ønsker deg masse godt og håper du finner veien din for den er der.

  11. januar 19, 2017 / 15:16

    Det henger på greip, det å føle at man står fast. At ingen kan hjelpe en. At man må ville selv, og at man kanskje ikke engang vet om man vil fordi det gjør så vondt å leve. Fordi man ikke får til å leve som de andre. Og da blir man alene. For størst av alt er livet, for de andre, mens man selv ikke klarer å sette pris på det. Det er da man må holde fast og ikke gi slipp. Klamre seg til de som hjelper en med å overleve for å selv kunne leve en gang igjen. Kanskje. Vi har ingen garantier. Men dette er viktige tanker og følelser som du ikke trenger å slette. De er en bit av sånn du har nå. En brikke i puslespillet deg. Og tro meg, det er et helt bilde der et sted. Kanskje ikke i speilet, kanskje ikke på fotografier, kanskje ikke på røntgen. Men setter man alt sammen er du en fullverdig person. Ta vare.

  12. Bjørg
    januar 19, 2017 / 15:54

    Du er tøff du Drea som skriver dette innlegget. Du skriver som du er en proff forfatter. Vær stolt over ordene du har, og at du er så flink til å få dem ut på papiret☺ Ikke slett dette innlegget. Mange som har noe å lære av disse ordene dine. Meg selv inkludert☺ Mange klemmer og varme tanker fra Oppdal?

  13. januar 19, 2017 / 19:28

    Jeg kan fint lite om sykdommen din, vil bare si at følelsen av å være alene, følelsen av kaos, er helt vanlig hos kreative mennesker. Og redselen for å bli ‘avslørt’ (for min del: ikke dyp nok/dyktig nok/genial nok/etc) er også rimelig vanlig. Ikke at du skrev om det nå, bare en liten heads up. Jeg og andre kreative jeg kjenner må hele tida minne oss selv på å ikke tro på alt vi tenker og føler.
    Jeg oppfatter deg som over snittet kreativ, så jeg tenkte sånn – fra en kunstner til en annen – kanskje er noen av de følelsene helt normale?

    Hadde du vært frisk, ville jeg sagt “ikke tenk, bare gjør, om det så bare er å skrive et ord om dagen, knipse et bilde med mobilen… alt er framgang, alt er læring, alt er erfaring som senere kan brukes til noe. Og husk; kunstnere går ikke ut på dato, vi er akkurat som vin – vi blir bedre med åra. Du kommer aldri i mål (slitsomt), men du har den fordelen at alt av ‘bagasje’ kan brukes i arbeid.
    Vel, jeg har altfor stor respekt for deg og det du sliter med, og dette var i utgangspunktet ikke ment som en peptalk, men når du kommer deg på beina igjen håper jeg du kanskje får bruk for orda mine.

    Fred og kjærleik.

  14. Finn Øygarden
    januar 19, 2017 / 21:15

    Kom deg ut og sett deg små mål i løpet av dagen, som er oppnåelige. Bryt rytmen i hverdagen med for eksempel søvn og aktivitet, det kalles en mønsteravbrytelse. Når du går tur så prøv å legge merke til naturen, farger, størrelser eller annet. Da vil hjernen automatisk snu mot det du ser på.
    Treff andre mennesker, det er bare hodet ditt som tuller med deg og det er ikke så skummelt som hode ditt tror. Begynn å noter ned dagene og de ting du har klart. Det viktigste råde er å trene, det er som en lykkepille for kroppen din! Dette er noen råd som du kan prøve ut, jeg vet at det virker!!!
    Heier på deg!

  15. Sylvia jensen
    januar 19, 2017 / 21:34

    Hei kjære deg,
    La tiden jobbe for deg, du vil få det bedre, garantert, gi deg selv tid ,dumper vil komme å gå,
    Men husk oppi alt sammen at du er verdifull og god akkurat som du er,
    Sykdommen din jobber nå, men plutselig en dag er alt snudd og du er på vei opp og ut i sola å skal skinne som den den du er,
    Stor klem fra meg.

  16. Cora
    januar 20, 2017 / 00:02

    Blir varm i sjela, jeg – av ærligheten din. For at du klarer å sette ord på nettopp det som er så vanskelig. For det er du sinnsykt god til. Så jeg ønsker at du ikke sletter.
    For alt er så riktig. Verken bloggposter eller noe annet. Du har din kamp, og jeg har min. Jeg klarer ikke å sette ord på det, men jeg kjenner fargene dine. Mine er vel mer oransjegrønne, og det er ikke farger jeg engang liker.

    Men ikke slett, for det er nå likefullt en del av veien. Selv om dager er fargeløse som skittent sølevann, var de likevel veien. Varm klem. Vi er flere som virrer rundt uten fargesyn.

  17. januar 20, 2017 / 07:53

    Kjenne meg så igjen i detta innlegget. Ikje slett, den kan hjelpa andre som e i same situasjon. Du e sterkare enn du tror. Eg heie på deg og sende masse klemmer gjennom interweb ❤❤❤

  18. januar 20, 2017 / 21:27

    Takk for du satte ord på mine følelser. Dette var bra og reflektert skrevet, fordi det er slik det er å føle seg alend og tom f.eks.

    Jeg har selv nylig (des) begynt behandling hos psykolog for andre gang i “psykdomslivet”, med min behandler nr 6. For første gang føler jeg at det allerede ripper opp mye i alt, kanskje det er fordi jeg selv faktisk jobber for å få det bedre enn å bare tro behandlerne skal gjøre alt for meg? Det er som å trene, man må jobbe for å oppnå ønska resultat selv. Veien er hard å gå.

    Håper du har en nokså fin kveld tross tankene.. <3

  19. Linnie
    april 18, 2017 / 20:37

    Dette var virkelig som å lese om meg selv! Helt sykt likt faktisk! Du setter ord på det på en veldig bra beskrivende måte! Akkurat sånn er livet mitt! Selv er jeg bipolar 2. Med depresjoner som problemet! Nettop fått diagnosen etter 15 år med nesten sammenhengende depresjon på forskjellige grader! Kjipt å lese det du skriver men samtidig litt godt å endelig kjenne seg skikkelig igjen!
    Stor klem sendes ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.