Gammelt bilde som er rævva retusjert.
Plutselig tror jeg at alt bare er i hodet mitt. At jeg egentlig ikke er bipolar, at det bare er en feil som har blitt gjort, at jeg egentlig bare har latet som hele tiden. At jeg overdriver og skaper noe som egentlig ikke er der. Jeg tenker at jeg ikke har noen diagnose, at det bare er en slags placebo-effekt, om vi kan kalle det dét, både i positiv og negativ retning. At jeg lurer meg selv og kroppen min. At jeg blir høyt oppe for at jeg tenker at jeg kan bli det. At jeg blir deprimert for at jeg har vært det før. Jeg tror jeg kan styre det, at det ikke er kjemisk oppi den der merkelige skallen min, og at jeg egentlig bare holder alle for narr.
Men så merker jeg jo at det ikke er sånn. I høst sov jeg veldig, veldig lite, og hadde allikevel dobbelt opp med energi og dobbelt tempo. Jeg ble faktisk ikke sliten, og det er noe som ikke er mulig å fake over tid. Det går bare ikke. «Du er fremdeles logga på facebook når jeg legger meg, også er du jammen logga på før jeg står opp og – selv om jeg står opp tidlig!» Så fyker jeg rundt, prater høyt og raskt og får kallenavnet Duracell. Jeg prøver ikke. Det bare er sånn.
I det siste har det vært mye å gjøre. Etter en litt skeiv start på året, har jeg hatt veldig lyst til å bare lure alle sammen igjen. Bare ta frem denne påståtte sykdommen, bli hyper og dobbelt så effektiv – som i høst. I natt var jeg pent nødt til å jobbe med bilder som skulle leveres i dag, så jeg var ikke i seng før rundt halv tre-tre. Jeg heiv i meg en sovepille, sovnet drøye kvarteret senere, men våknet allikevel helt av meg selv kvart på seks. Flott, tenkte jeg. Da kan jeg sove lite og styre meg inn i en oppe-tilstand, så jeg kan ose over av energi og kreativitet i vår også! Så jeg kan produsere mye bedre bilder, så jeg kan imponere både meg selv og andre!
Etter kun én sånn natt, er jeg utslitt. Jeg bobler ikke over av energi som jeg planla å gjøre. Jeg lurer ikke verden. I stedet er jeg dødssliten, pessimistisk og litt… Småtrist. Ikke noe alvorlig trist, altså. Jeg er ikke motløs og hater verden og livet. Jeg har det veldig fint. Jeg er bare dritsliten etter én natt uten nok søvn, og har har vært i feber-form i hele dag. Om det er influensa som er på vei som gjør meg sliten og gir meg feber, eller om det er lite søvn som gjør det, det er jeg faktisk litt usikker på. Før i dag trodde jeg førstnevnte. Nå tror jeg bare at jeg har dyttet meg selv litt ut av balanse, men i motsatt retning av hva jeg hadde sett for meg. Jeg tror ikke lenger at jeg bare kan dytte meg selv verken i den ene eller den andre retningen. It is what it is. I natt skal jeg sove.
