Hei! Dårlig med blogging these days. Har mer enn nok med å komme meg opp av senga og holde meg på beina. (Warning: klageinnlegg.) Hodet mitt is killing me! Var hos legen, og hadde visst lavt blodtrykk og. Hvorfor det aner verken jeg eller legen… Ja, ja. Det er i alle fall derfor det blir dårlig med blogging. Og nå skal jeg komme meg i seng og, for med et par sovepiller så får jeg i alle fall sove. Much needed, etter ei uke med… Vel. Lite av den sorten. Hugs!
Det er aldri for sent å gi opp. Det leste jeg en gang, midt i en alvorlig depresjon. Det er aldri for sent å gi opp. Men – når er det for tidlig?
I går publiserte VG en artikkel om en kvinne i tidlig 30-årene som er fanget i tvunget psykisk helsevern. Kvinnen har vært tvangsinnlagt i ti år, og tvangslagt i belter i to. Hennes største ønske i livet er å dø. I stedet lever hun et liv ingen av oss ser på som et verdig liv.
For litt siden postet jeg et innlegg med et råd til pårørende og helsearbeidere. Jeg skreiv at jeg ønsker at de skal bestemme over meg i perioder hvor jeg ikke er i stand til å gjøre det selv. At de skal tvinge meg til å leve når det eneste jeg vil er å dø. Når jeg selv ikke evner å tro at noe noen gang kommer til å bli bedre. Når jeg er så langt nede i depresjonen at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å sette pris på livet igjen.
Jeg trenger det i blant. Jeg trenger at andre tar over. Men. Det finnes unntak. Det finnes virkelig unntak. Ti år i tvunget psykisk helsevern er ikke noe liv. To år i belter, uten privatliv. Ti år uten glede. Ti år uten lyst til å leve. Jeg føler med henne. Jeg føler virkelig med henne, og skulle ønske hun fikk lov til å slippe. I mine depressive perioder er det snakk om seks måneder. Så får jeg flere gode måneder hvor jeg setter pris på alt. Hvor jeg får påfyll med lyst til å leve. Påfyll til å kjempe videre. Uten disse månedene, hadde det så absolutt ikke vært verdt det. Skal vi virkelig holde liv i mennesker – koste hva det koste vil?
Det er aldri for sent å gi opp. Men når er det ikke lenger for tidlig? Når skal man selv få bestemme at nok er nok? Når skal man få ta valget selv? Når det ikke lenger finnes behandlig å tilby, eller noen som helst form for tro på at pasienten faktisk kan bli bedre… Er det ikke da rett å gi pasienten lov til å også gi opp? Når behandlingssystemet også gjør akkurat det – gir opp? Bør norsk helsevesen få sette sin egen samvittighet fremfor pasientenes vel?
Treffer man på et påkjørt rådyr i veien, som ikke har noen som helst utsikter til bedring, så tar man det da ikke med seg hjem og holder det fanget i kjelleren med konstante smerter. Er et menneskeliv verdt så mye mer at det – ironisk nok – blir for verdifullt for å gi det opp – på tross av at det lider? Blir det som faktisk er mest humant å gjøre, heller sett på som det motsatte? Skal vi la mennesker lide – bare for at de er mennesker?
Modell: Frida // Trend Models
MUA: Jeanette Hansen
Jeg kom plutselig på at jeg ikke har postet alle seriene fra fashion-oppgaven vi hadde på skolen tidlig i år. Så her er en til. Akkurat nå burde jeg ha jobbet med noe av det mye jeg har å gjøre, men jeg klarer ikke. Hodet mitt er fremdeles jævla like vondt. Ja, nå banner jeg faktisk og. Det skjer jo ikke så alt for ofte, men nå er jeg rimelig sliten og lei av det. Jeg kom meg i alle fall ut i dag, da, og gikk en lang og fin tur sammen med Nora, Guapo og lille Ulrik. Så nå skal jeg gi meg selv lov til å slenge meg ned på sofaen og sove. God helg.
Jeg ble litt inspirert av Helene, og laget altså denne lille hår-collagen. Dette er altså håret mitt i løpet av ett år. Jeg tror faktisk jeg utelot noen frisyrer også… Haha! Så ja, her skiftes det fort. Og nå har jeg jo gleden av å kunne forandre litt drastisk på nytt, for jeg – hold fast….
… vant en konkurranse på Instagram! Og da vant jeg hair extensions! Jeg vinner jo seriøst aldri på sånt. Aldri. Så nå er jeg rimelig fornøyd, dere! Jeg har sutra etter langt hår en stund nå, og angrer jo alltid på at jeg klipper meg kort. (Jeg lærer aaaaldri…) Derfor blir det digg med litt lengre hår nå til våren. Skulderlangt me ombré! Det er nok looken jeg skal gå for. Hell yeah!
Det nærmer seg vår, og jeg har tenkt at jeg skal prøve å være litt flink til å blogge fremover, selv om jeg kanskje ikke alltid egentlig har noe å blogge om. Bare for å ha ting liggende i arkivet, lissom. For å holde styr på… Vel, om ting går opp eller ned eller bort eller til siden. For å holde litt oversikt over ting nå mot våren, så jeg i ettertid kan lære mer og mer om hva jeg bør og ikke bør. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hva som er reelle tegn på at ting forandres, og hva som ikke er det. Hva som er utslagsgivende. Hva som ikke er det. Om du skjønner hva jeg mener.
I dag har jeg gjort kjedelige ting uten å kjede meg. Det kan jo kanskje høres ganske så bra ut, men det er det egentlig ikke. Jeg sitter vanligvis sjelden helt i ro uten å gjøre noe som helst. Sånt gjør meg sprø. I dag har jeg sittet i hjørnet i sofaen. Punktum. Ingen musikk, ingen datamaskin, ingen TV, ingen serie, ingen bok. Ingenting. Jeg har bare sittet der, sett ut i lufta, uten å kjede meg. Og uten å slappe av. Ikke glad, ikke trist. Ikke morsomt, ikke kjedelig. «Ingenting» er faktisk mye mer skremmende enn «trist» og «kjedelig». Kanskje er det bare hodepina som setter meg ut av spill. Jeg håper det. Jeg fikk i alle fall tatt opp kameraet og tatt en ufresh selfie i sminkespeilet i dag, da. Hell yeah! Hugs.
Modell: Frida // Trend Models MUA & Stylist: Jeanette Hansen
På søndag hadde jeg en ganske så spontan-shoot med Frida fra Trend, og her er to av dem. Skal få fiksa fler etterhvert, men når man har tjue andre ting man også må gjøre, samt den jævla hodepina som aldri ser ut til å forsvinne, så kan det jo ta litt tid. Vel, på tide å komme seg nedover til skolen. Hugs!
Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.
At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.
De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.
Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.
Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.
Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.