Å ta hensyn til seg selv

Da jeg skreiv at jeg plutselig skulle til London, fikk jeg en god del meldinger/kommentarer om hvor bra det er at jeg endelig er i god form. I tillegg fikk jeg bekymringsmeldinger fra de som kjenner meg best. Naturlig nok, etter hvordan sist reise gikk. Det endte jo med et ganske hardt møte med veggen. Å reise til London sånn plutselig, ikke så lenge etter den krasjen, var vel kanskje ikke helt risikofritt. Jeg har ikke vært stabil den siste tiden. Jeg har ikke vært stabil på ganske lenge, og det har – alt i alt – vært et ganske så hardt år. Allikevel valgte jeg å dra. Mest for at jeg nekter å slutte å prøve. Jeg nekter å gi opp å leve i frykt for hva som kan komme til å skje. Med frykt for katastrofer kommer ikke bare frykt for katastrofen i seg selv. Det er samtidig veldig lett å få angst for å leve.

Jeg var jo også veldig bestemt og sikker på at NM på Gardermoen skulle gå smertefritt, uten at det ble helt som jeg hadde tenkt. Det endte absolutt ikke som det skulle. Nå har jeg én viktig tanke i hodet som hjelper meg til å ta gode valg, slik at denne turen ikke skal ende likedan. Jul med Vilja. På tirsdag som kommer skal jeg være med på avslutning på skolen hennes, så skal vi kjøre hjem til mamma på Frøya for å feire jul. Jeg får bare feire annenhver jul med henne, og det skal jeg ikke gå glipp av.

Meg som chiller i senga. Dexter på Netflix, woopwoop!

Allikevel må jeg innrømme at det er litt tungt. Jeg føler meg ikke helt på topp. Humøret varierer veldig i løpet av få timer. Jeg blir fort sliten, og jeg blir ganske raskt litt fjern. Det blir vanskelig å ta inn ting som skjer, høre hva folk sier, være tilstede. Jeg blir redd for å… Miste meg selv. Miste kontrollen. Ende opp som på Gardermoen, uten kontroll på verken kropp eller følelser. Jeg blir redd for å miste virkeligheten. Miste fotfeste, vippe over til en tilstand hvor jeg ikke lenger føler meg som meg selv. Følelsene svinger i hytt og pine, og plutselig skulle jeg ønske jeg lå hjemme i min egen seng og bare kunne ligge der uten å gjøre noe som helst før tirsdag. On the bright side: jeg klarer å ta hensyn til meg selv. I kveld for eksempel, har jeg brukt hele ettermiddagen og kvelden i senga med Dexter på tv-en. I London, hvor jeg aller helst skulle ha vært der ute og opplevd en by jeg så sjelden er i.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til. Jeg vil vel frem til at jeg er sliten og lei av å føle at jeg er på vippen, men er samtidig ganske glad og stolt over at jeg takler det bedre nå enn før. Så krysser jeg fingrene for at det varer. Ikke bare frem til jul, men også til neste år – så kanskje 2017 endelig kan være et år hvor jeg tar tre skritt frem og ett tilbake, i stedet for ett skritt frem og tre tilbake.

Share:

8 Comments

  1. Mamma
    desember 17, 2016 / 09:13

    ❤️

  2. desember 17, 2016 / 14:40

    Fin du er :D

  3. Lillian Ervik
    desember 18, 2016 / 00:21

    Takk for at du deler dine tanker og opplevelser ❤. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg sliter med angst og deperesjon for tida. Tanker svinger mellom dypeste mørke og til de lyseste, vakre drømmer. Det er slitsomt og jeg lurer mange ganger på, hvem er jeg midt oppe i alt dette tankekaoset?
    Ditt mot og din styrke gir meg masse positiv energi. Det gir meg pågangsmot til å kjempe videre. Dine kloke ord og betraktninger om livet, gir meg håp. Vi kan nemelig ikke slutte å leve. Vi må ha trua på morgendagen og fremtida. Du beskriver det på en så utrolig god måte, Drea! ???

  4. desember 18, 2016 / 09:03

    Takk for at du deler, godtvondt å vite at man ikke er alene om å være redd og sliten ❤️
    Godt å høre at du tar hensyn til deg selv, selv øver jeg på det samme.

    Varm klem ❤️

  5. desember 18, 2016 / 11:24

    Kjente meg sykt igjen i det du beskriver her. Det er tøft. <3

  6. Bjørg
    desember 18, 2016 / 13:14

    God jul Drea. Personlig synes jeg juletid er vanskelig, men jula går over hvert år så da så. ☺ Kos deg med familien i jula. Ikke minst med Vilja☺

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.