Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.
Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.
Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.
Selvfølgelig er du noen. Du er Drea?
Vet ikke helt om det er så bra… :P Haha!
Selvfølgelig er det bra å være deg. Jeg har fulgt deg siden jeg var 16 år (22 nå), og har tilogmed intervjuet deg til en skoleoppgave. Du har alltid vært et stort forbilde – og takket være deg og din enorme inspirasjon jobber jeg endelig som fotograf i dag. Så ja, Drea – du er noen. Ihvertfall for meg <3 Ha en fin kveld!
Åh, så godt å høre! :D Masse lykke til videre som fotograf! Så spennende!
<3
KJenner tristheten og savnet gjennom skjermen… Håper dagen i dag blir mye bedre ❤️
Klem
PS: Du ER allerede noe, du er deg!
Du er, og vi liker deg <3