Turquoise

Jeg brukte kvelden i går på å nappe og fikse bryn, og deretter sminke meg. Mest for å føle meg bedre. Det funka litt. Jeg orker ikke bruke øyesminke these days tho, for med tanke på hvor lett tårene plutselig bestemmer seg for å renne, så ser jeg ikke helt vitsen. Trenger ikke gå for panda-looken, liksom. Men ja. Jeg prøver alt for å få det bedre, og om jeg ikke blir mer optimistisk snart, så blir jeg ordentlig grinete. Når man prøver hardt, så bør man liksom få noe igjen, eller hva? Jeg bestemte meg forresten egentlig om å farge tilbake håret til slik det var før jeg farga det blått. Du vet, vanlig, brun ombré, for når man er psykiatrisk pasient så kan man egentlig ikke ha blått hår. Det blir liksom litt for mye. Om man skal ha blått hår bør man jo være supercool, ha hundretusen følgere på Instagram og sminke som alltid er «on fleek» (et begrep jeg egentlig aldri bruker, forresten, for jeg er ikke særlig cool, og ikke har jeg over hundretusen følgere på Instagram heller) hver eneste dag, og ikke subbe rundt i joggisen på psykiatrisk. Du ser poenget? Meeeeeen, måtte utsette frisørtimen og farge håret enda blåere i stedet. Så. Still blue. Eller, turkis, da – sånn egentlig. Vel. Nå babler jeg bare, men det gjør jeg for å faktisk publisere et eller annet her. Jeg gjør ting selv om jeg ikke vil for tiden. I dag har jeg vært på tur, gjort trappetrening i hoppbakkene, nå blogger jeg og etterpå skal jeg skrive videre på boka mi, selv om jeg ikke føler at det er noen vits i og jeg ikke får til noe som helst bra nok. Ingenting er i nærheten av bra nok, men jeg gjør det allikevel – fordi jeg vet at det er bedre enn å gjøre det jeg egentlig vil. Som er å sove. Sove, sove, sove. I evigheter. Men ja. Nå skal jeg skrive. På tvang. Hugs.