Vekt. Åååå, som jeg hater vekt! Jeg går opp og ned i vekt fra år til år, og slik har det vært lenge. Da jeg var femten-seksten begynte jeg – som de aller, aller fleste jenter på den alderen – å slite med mat. Jeg spiste et eple til frokost, et eple til lunsj, så overspiste jeg middag som endte i do like etter. Jeg trente som en gal og spiste sjokolade i smug – som selvfølgelig også kom i retur, etterfulgt av ei lang straffeøkt på rollerblades, selv om jeg allerede både hadde vært på trening og rullet en tur tidligere på dagen. Jeg elsket å føle meg sulten, og hatet når jeg falt for fristelsen for å stappe i meg ei kaloribombe av en sjokolade. Eller en porsjon for mye av middagen, bare for at jeg ikke hadde spist ordentlig mat på lenge. Jeg gikk ned i vekt, og mamma ble bekymra. Hun tok meg med til helsesøstra på helsestasjonen, og selv om jeg ikke husker helt hva som ble sagt, så hjalp det i alle fall. Jeg fikk brutt med de dårlige vanene og begynnelsen på noe som raskt kunne ha endt i en spiseforstyrrelse.

Jeg er ikke seksten lenger. Jeg er snart tjuesju. Jeg er snart elleve år eldre, og man skulle jo tro mye burde ha forandret seg på de årene. Allikevel har det jammen ikke skjedd mye i hodet når det kommer til mat og kropp. Skuffende lite, faktisk. Jeg ser tilbake på bilder fra to-tre år tilbake og ser at jeg faktisk var ganske så slank. I en periode var jeg til og med tynn. Allikevel følte jeg meg sjelden vel. Jeg trodde jeg var så mye større enn alle de slanke, fine jentene jeg så på Instagram, Facebook og på gata. Jeg merket etterhvert at jeg hadde gått ned endel (for vektnedgangen var ikke bevisst slanking), og da ble jeg virkelig kroppsfiksert. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange bilder av kroppen min som på den tiden – i en tynn, sliten og deprimert kropp.

Jeg nevnte at jeg går opp og ned i vekt. Nå er jeg på topp. Nå er jeg større enn på lenge, men det har jeg absolutt ikke merket noe til i høst. Nå derimot – nå plager det livet av meg. Jeg er så forbanna på meg selv som lar meg selv bli sånn, som ikke klarer å bare holde meg slank og fin når det egentlig er så enkelt! Når det egentlig er noe jeg ikke har problem med i det hele tatt. Jeg elsker å trene og jeg elsker sunn mat. Så enkelt er det. Allikevel sitter jeg her nå, sikkert minst femten kilo tyngre enn på de slankeste bildene ovenfor her. Antagelig mer. Så pen jeg var, tenker jeg nå, og føler meg styggere enn på veldig lenge.

En ting har forandret seg, da. Jeg er voksen nå. Jeg skjønner at jeg ikke er kjempetjukk, og jeg skjønner at helsa mi så absolutt ikke er i fare på grunn av de ekstra kiloene jeg nå har – og jeg skjønner at det er det viktigste. Jeg skjønner at det å kun spise to epler og en middag som ender i do i løpet av et helt døgn, ikke er måten å takle den kjipe følelsen på. Jeg skjønner at å gå ned i vekt ikke løser alle problemer, og jeg skjønner at det antagelig ikke er vekta i seg selv som plager meg mest. Jeg følte meg fin i høst. Jeg har da ikke forandret meg så mye siden da! Jeg føler ikke at jeg er kjempeovervektig. Jeg bare føler meg ikke vel, og jeg vet at selv om å være så slank som bildene over ikke hadde løst alt med det å føle seg vel, så hadde det i alle fall hjulpet en hel del.