Den jævla kroppen

vekt6 vekt13 vekt9vekt4 vekt10

Vekt. Åååå, som jeg hater vekt! Jeg går opp og ned i vekt fra år til år, og slik har det vært lenge. Da jeg var femten-seksten begynte jeg – som de aller, aller fleste jenter på den alderen – å slite med mat. Jeg spiste et eple til frokost, et eple til lunsj, så overspiste jeg middag som endte i do like etter. Jeg trente som en gal og spiste sjokolade i smug – som selvfølgelig også kom i retur, etterfulgt av ei lang straffeøkt på rollerblades, selv om jeg allerede både hadde vært på trening og rullet en tur tidligere på dagen. Jeg elsket å føle meg sulten, og hatet når jeg falt for fristelsen for å stappe i meg ei kaloribombe av en sjokolade. Eller en porsjon for mye av middagen, bare for at jeg ikke hadde spist ordentlig mat på lenge. Jeg gikk ned i vekt, og mamma ble bekymra. Hun tok meg med til helsesøstra på helsestasjonen, og selv om jeg ikke husker helt hva som ble sagt, så hjalp det i alle fall. Jeg fikk brutt med de dårlige vanene og begynnelsen på noe som raskt kunne ha endt i en spiseforstyrrelse.

Jeg er ikke seksten lenger. Jeg er snart tjuesju. Jeg er snart elleve år eldre, og man skulle jo tro mye burde ha forandret seg på de årene. Allikevel har det jammen ikke skjedd mye i hodet når det kommer til mat og kropp. Skuffende lite, faktisk. Jeg ser tilbake på bilder fra to-tre år tilbake og ser at jeg faktisk var ganske så slank. I en periode var jeg til og med tynn. Allikevel følte jeg meg sjelden vel. Jeg trodde jeg var så mye større enn alle de slanke, fine jentene jeg så på Instagram, Facebook og på gata. Jeg merket etterhvert at jeg hadde gått ned endel (for vektnedgangen var ikke bevisst slanking), og da ble jeg virkelig kroppsfiksert. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange bilder av kroppen min som på den tiden – i en tynn, sliten og deprimert kropp.

Jeg nevnte at jeg går opp og ned i vekt. Nå er jeg på topp. Nå er jeg større enn på lenge, men det har jeg absolutt ikke merket noe til i høst.  derimot – nå plager det livet av meg. Jeg er så forbanna på meg selv som lar meg selv bli sånn, som ikke klarer å bare holde meg slank og fin når det egentlig er så enkelt! Når det egentlig er noe jeg ikke har problem med i det hele tatt. Jeg elsker å trene og jeg elsker sunn mat. Så enkelt er det. Allikevel sitter jeg her nå, sikkert minst femten kilo tyngre enn på de slankeste bildene ovenfor her. Antagelig mer. Så pen jeg var, tenker jeg nå, og føler meg styggere enn på veldig lenge.

En ting har forandret seg, da. Jeg er voksen nå. Jeg skjønner at jeg ikke er kjempetjukk, og jeg skjønner at helsa mi så absolutt ikke er i fare på grunn av de ekstra kiloene jeg nå har – og jeg skjønner at det er det viktigste. Jeg skjønner at det å kun spise to epler og en middag som ender i do i løpet av et helt døgn, ikke er måten å takle den kjipe følelsen på. Jeg skjønner at å gå ned i vekt ikke løser alle problemer, og jeg skjønner at det antagelig ikke er vekta i seg selv som plager meg mest. Jeg følte meg fin i høst. Jeg har da ikke forandret meg så mye siden da! Jeg føler ikke at jeg er kjempeovervektig. Jeg bare føler meg ikke vel, og jeg vet at selv om å være så slank som bildene over ikke hadde løst alt med det å føle seg vel, så hadde det i alle fall hjulpet en hel del.

Share:

8 Kommentarer

  1. januar 6, 2016 / 23:07

    Eg las eit sitat, eg siterer det sikkert ikkje heilt rett, men det er noko slik: Vil du sitta på gamlehjem om mange år å tenka tilbake på den tida du er i nå, og tenka, “sko ønska eg turte å ta på meg badedrakten å stupa, istedenfor å ver redd for korleis eg såg ut? .. Det gjorde litt inntrykk på meg, og fører nå til at eg skal fokusera på kroppspositivisme! det er vanskelig å endra tankegangen om at “om eg bare var litt ditt eller litt datt, så hadde alt vore bedre” Men eg trur det er mulig! Heia heia!

  2. Rebekka
    januar 7, 2016 / 23:17

    Jeg tror det er lett for de fleste å se på bilder av seg selv og tenke “jeg var penere den gangen, jeg var tynnere da”… Men i stedet for å fokusere på hvordan kroppen ser ut og hvor mye den veier, er det viktig å tenke på hva den kan GJØRE. Den bærer deg hvor enn du skal, den er frisk og den er sterk. Den kan løpe, løfte, svømme, hoppe…
    Det er på tide å ta et oppgjør med det kroppsfokuserte samfunnet, om ikke for vår egen skyld, så i hvert fall for neste generasjons skyld. Jeg likte godt Marias sitat over og tror det stemmer godt.
    Det en mager trøst, men nå er du tross alt kun i midten av tjueårene, kroppen din er mest sannsynlig på sitt toppunkt i livet – nyt den!!

    PS: som fotograf vet du vel bedre enn de fleste hvor mye de Instagram-bildene kan pynte på sannheten…

    • januar 8, 2016 / 13:13

      Haha, ja, jeg er jo fullt klar over både pynting og virkelighet, men det er selvfølelsen som er problemet. Ikke andre. Jeg tror ikke alltid det er den perfekte fasaden hos andre som er problemet. Jeg er såpass oppegående at jeg VET at alle jenter sitter og sliter med sitt. At ingen har sine feil og mangler de febrilsk prøver å skjule. Jeg vet at ingen er “perfekte”, og jeg vet at jeg er mer enn fin nok som jeg er. Jeg skal jo ikke klage. Men det er den er selvfølelsen, som er der uansett. Til tider. Ikke hele tiden, men til tider. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi kan gjøre noe med akkurat den.

  3. januar 8, 2016 / 01:15

    Du skriver et veldig bra innlegg. Jeg syns du er helt fin som du er, det må du huske på! Du har en vakker kropp og et nydelig ansikt. Stå på videre <3

  4. Anonym
    januar 8, 2016 / 19:47

    Jeg må bare få si at dette innlegget var unødvendig og er triggende for de fleste med spiseforstyrrelser.

    • januar 10, 2016 / 10:30

      Ja, ikke sant! Der har vi det igjen – at vi skal skylde på alle andre for våre egne problemer.

  5. Thea
    januar 9, 2016 / 13:26

    Enig med anonym over her.
    Majoriteten av jenter i 15-16 års alderen driver ikke å spyr opp middagen sin og lever på et par epler… Og for Guds skyld ikke sett de på ideen heller da…
    Du skriver du ikke har en spiseforstyrrelse, men du virker temmelig overfokusert på kropp og trening.

    • januar 10, 2016 / 10:32

      Jeg sa da ALDRI at majoriteten av jenter i 15-16 årsalderen driver å spyr opp middagen sin og lever på et par epler. Og jeg snakker jo ikke akkurat FOR å gjøre det heller, gjør jeg? Jeg tror de aller fleste er kjent med hva spiseforstyrrelser er, og hvordan man utvikler en. NEI, jeg er ikke spiseforstyrra, og jeg er heller ikke overfokusert på kropp og trening. Ja, til tider er jeg nok det – men absolutt ikke mesteparten av tiden. Og det tror jeg vi alle er. Opptatte av utseende og kropp og det å føle seg vel. Den som sier noe annet, den lyver, mener jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.