Untitled-10Signature-pose! Fjernet en kvise på halsen på dette bildet. Just so you know. Den er borte på ordentlig og nå…

Jeg er FLOTT! Jeg er smart, jeg er tøff, jeg er pen, jeg er engasjert, jeg har humor (både god og dårlig), jeg bryr meg, jeg er målbevisst, jeg har potensiale, jeg når veldig ofte målene mine (det jeg vil, får jeg til, det jeg vil ha, det sørger jeg for å få), jeg har dritgod musikksmak, jeg er ikke særlig musikalsk, jeg er ei god mor som alltid gjør det som er best for Vilja (selv om jeg klarte å skyte en sånn flytegreie i bassenget rett i halsen på henne i dag), og jeg er MEG!

… Okei, den siste der var bare for å gjøre det i overkant klisjéfylt. Jeg hater jo sånt. Still do, men jeg måtte bare… Resten av det derimot, det er ting jeg har tenkt om meg/sagt til meg selv i hele dag. Innlegget i går ga meg egentlig en liten vekker. Nå må jeg virkelig slutte å synes synd på meg selv! Jeg er ei oppegående jente med mange drømmer og planer, og jeg har en tendens til å klare å nå dem og – både med og uten flaks. Noen ganger har jeg grise-uflaks, typ så uflaks at ingen andre slår meg i NM i uflaks, men andre ganger har jeg derimot balansert like mye flaks. Ting har falt i fanget på meg, og gitt meg store muligheter og opplevelser.

Poenget er egentlig at jeg ikke skal sitte i sofaen og grine for at jeg syns synd på meg selv lenger. Jeg er ikke deprimert. Kanskje er jeg ikke på vei til å bli det heller. Jeg har vært så opptatt av å kjenne på om det er tilfelle, at jeg tror jeg har manet frem noe av det selv – helt ubevisst. Nå er jeg kampklar! …

… Okei, det var igjen for å få det til å høres i overkant klisjéfylt ut, men jeg er i alle fall ved mye bedre mot i dag, og selv om jeg til tider ikke har kraft til å tenke like positivt, så er jeg helt sikker på at det kan utgjøre en forskjell. At å være bevisst på forskjellen mellom tanker og følelser kan gjøre utslag. At å være tøff og smart nok til å utfordre meg selv når jeg begynner å tvile, kan få meg til å holde fast ved den gode selvtilliten jeg egentlig har. Nei, huff. Nå må jeg snart begynne å skrive blogginnlegg om å være edru på nattbussen eller noe sånt igjen, så jeg ikke blir tatt for å være totally gladkristen. Selv om jeg nå på en måte har sett lyset…

… Okei. Det var tredje og siste sarkastiske klisjé. Nå gir jeg meg. Det enkle er ofte det beste (æsj, det ble en til): I dag er jeg glad, og det gjør meg enda gladere. I morgen er jeg gladest.

I forrige innlegg snakket jeg litt om hvordan jeg føler at alt går i mot når jeg føler meg litt… Deppa. At ting hele tiden går galt. Jeg har tenkt på det, og det er mer og. Det de sier. Det folk sier, uten å mene noe vondt med det, men som allikevel kan såre og få en til å føle seg enda verre. Om jeg er i ekstase og elsker seg selv, som jeg gjorde i høst og som jeg ofte gjør i perioder hvor humøret er over gjennomsnittet godt, typ så godt over snittet at man ikke kan forstå det med mindre man er bipolar selv, så hører jeg aldri det der. Jeg tar meg ikke nær. Jeg merker det ikke. Jeg tolker ikke. Jeg hører ikke. Og det er digg. Ord gjør ikke vondt.

Nå? Nå går ting inn. Ting som blir sagt gir meg lyst til å begynne og grine der og da. Jeg tolker frem undertoner i det folk sier, i tvil om det egentlig er ment sånn eller ikke. Ofte overtolker jeg helt sikkert. Men noen ganger gjør jeg ikke det. Og noen ganger tramper folk i salaten uten å legge merke til det selv. Jeg skal komme med et par eksempler fra denne uka. Jeg tror ikke de er ment vondt, men de sårer allikevel.

Hun: Vil du stå modell for meg i dag?

Meg: Nei, huff, jeg føler meg ikke særlig fin i dag, med joggedress og nesten null sminke!

Hun: Men det er poenget! Det skal ikke være fint! Det skal ikke være pent! Modellen skal ikke være klassisk pen! Ikke modell-pen!

Det er mulig det er teit å bli litt såra av det, men… Jeg merka det godt. Å spørre om jeg vil være modell for at man leter etter en ikke-pen modell er liksom ikke det beste en kan bli spurt om…

En annen situasjon er hvor jeg og ei prater om hva vi spiste til frokost. Jeg forteller at jeg spiste rugsprø-knekkebrød med tunfisk, for at det er både sunt og godt! At jeg vil litt ned i vekt og tilbake til kroppen jeg hadde da jeg var godt trent og slank, er ingen hemmelighet.

Hun: Kanskje du faktisk klarer å slanke deg nå da!

Senere en gang denne uka ble det igjen spøkt om vekt. Om magefett. Om meg. Tre slike på to dager er liksom litt for mye for meg nå om dagen. Jeg følte meg ikke superbra i utgangspunktet, og nå? Vel. Det er like før jeg finner frem saksa og klipper vekk det alle så tydelig ser på meg som ikke er som det skal. Som er større enn det var før. Sideflesket. I høst tenkte jeg aldri på kroppen min, at den var for stor eller større enn før. Nå klarer jeg nesten ikke tenke på annet. Det blir verre og verre å gå ut døra for hver eneste dag, for jeg tenker på hvordan de som går bak meg ser meg. At de ser sideflesket mitt tyte ut på sidene og gir meg en latterlig kjip kroppsform. At de tenker at jeg er tjukk, og derfor også stygg.
Jeg tenker på å slanke meg 24/7.  Jeg griner faktisk nå, bare av å skrive om det! Selv om jeg vet at antagelig ingen av kommentarene faktisk er ment vondt. Og selv om jeg vet at jeg ikke er sykelig overvektig.
I dag var det bursdag. Jeg spiste motvillig en kanelbolle for å vise Vilja at det er sånn man gjør på bursdag. Også jeg. Også voksne. Det er ikke noe galt i det. Etterpå hadde jeg mest lyst til å løpe på do og spy den opp igjen.

Til de som føler seg truffet; Det er ikke sikkert det er deres feil. Mulig er det bare ting som jeg tar unødvendig hardt innover meg. Jeg vil ikke at dere skal få dårlig samvittighet eller noe. Jeg vil ikke at dere skal komme og si at jeg er så flott, og at jeg så absolutt ikke er feit. Sier dere det nå, blir det nesten bare enda verre. Men jeg må si jeg savner å få høre at jeg ser bra ut. At jeg er pen. At jeg er flott. Ikke at jeg skal klage altså, for jeg får jo høre sånt i blant jeg og. Men sånt hører man ikke like mye om man har lagt på seg, som man gjorde da man var slank og tynn og fit. Jeg har aldri fått så mange komplimenter som da jeg var på mitt tynneste på grunn av alvorlig depresjon. Men igjen; Kanskje jeg bare husker feil nå, midt i all den dårlige selvfølelsen.

Det eneste jeg vil er at man skal passe litt på hva man sier. Og hva man spøker om. Spesielt om man vet at vedkommende – som man faktisk kjenner – har det litt kjipt i utgangspunktet! Det er rett og slett ikke nødvendig å komme med kommentarer om vekta til noen eller slenge ut en lam spøk om det. Folk vet hvordan de ser ut, men det kan fort forandre seg med mange nok slike innspill.

bursdag4kanelsnurrbursdag2viljablåse
Da var dagen over, og Vilja har nok kost seg en hel masse. Det virka som hun ble veldig fornøyd med gavene sine, og selv om kanelbollene ikke var de beste jeg har bakt, så ga hun overøsende skryt av de og. Jeg ga henne forresten 10 Disney-filmer som jeg gleder meg veldig til å se sammen med henne. Det kan bli mange koselige fredag-og lørdagskvelder her hjemme fremover av det.

Jeg har forresten også kost meg veldig! Den jenta altså… Hun er verdens snilleste, søteste, kuleste og beste! Det er alltid godt å være med henne, selv om det kanskje blir bittelitt slitsomt i blant óg, når humøret er så som så og nakken/skuldrene er så stive og vonde at det slår ut i en ekstrem smerte midt i bakhodet. Haha. Jeg tror jeg aldri har fått i meg så mye smertestillende som nå, jeg. Og på tross av det, så føler jeg at jeg trenger mer.

Jeg har forresten lagt merke til at alt som kan gå galt, går galt når humøret ikke lenger er helt på topp, Okei da, ikke alt, men mye. Det kommer nok av at jeg blir veldig mye mer glemsk, faktisk på nivå med Doris i Nemo (!), og mer klumsete enn Mr.Bean. En miks av Doris & Mr.Bean der, altså. Pluss en dose uflaks. Sånt jo bare ende i katastrofe… Så da skaper jeg altså litt fler utfordringer for meg selv enn hva godt er. Det resulterer i en stykk frustrert Drea. Men hey! Vilja lyser opp sånt og.

Men nå skal jeg synke sammen som en sekk i sofaen, og se mer The Killing. Jeg hadde planer om å kose meg med ei skål jordbær med mager vaniljekesam på, men den klarte jeg selvfølgelig å glemme nede hos bror, hvor vi feiret bursdagen i dag. Typisk! Da jeg oppdaget det etter jeg fikk Vilja i seng for en times tid siden, ble jeg skikkelig skuffa. Typ jeg-griner-nesten-skuffa. Når det føles som at alt går i mot en, så er det jammen ikke så mye som skal til. Vel. Ha en fin lørdag, alle! Det skal jeg, for miksen av Doris og Mr.Bean kan da vel ikke gjøre så stor skade i sofaen! (Oh-oh. Det burde jeg nok ikke sagt… Nå søler jeg vel te over hele macen…)

serie1 serie2 serie3 serie4 serie5 serie6 serie7 serie8 serie9 serie10 serie11 serie12

I Facebook-appen «På denne dagen», fikk jeg i dag opp at jeg postet denne serien på denne dagen for to år siden. Den ble jo selvfølgelig ikke tatt i januar, men på sommeren i 2011. Nå har det seg sånn at jeg ikke finner harddisken disse bildene på, men forhåpentligvis ligger den nedpakka i en eller annen flytteeske jeg fremdeles ikke har pakket ut. Poenget er altså at jeg ikke har fått redigert dem på nytt, så… Vel. Dette er ikke særlig bra redigering. Og jeg måtte resize bildene større for å passe inn på bloggen som den er nå, som ikke er alfa omega for kvaliteten på bildene. Meeeen, vi får prøve å se bort fra begge de to irritasjonsmomentene, og heller fokusere på hvor utrolig søt denne serien er. I stedet for at Vilja fikk ballen, så ga William henne en stein. Det var hun så veldig tydelig ikke særlig fornøyd med. Haha! Jeg elsker i alle fall disse bildene, på tross av dårlig redigering og bildekvalitet. Så jeg håper virkelig jeg finner igjen bildene, så jeg kan gjøre en liten oppgradering av dem…

Men skal jeg og Vilja se på gamle videoklipp som jeg har liggende. Det er jo en del, og Vilja syns det er minst like morsomt som meg å se videoer fra da hun var lita. Jeg burde kanskje poste en liten film her og, så dere får se hvor mye humor det er. Om dere vil se, da. Hugs!

søtestesøte

Søteste Vilja er på plass her hjemme hos meg, og det gjør veldig godt. I helga blir det bursdagsfeiring, siden hun fyller hele 7 år på mandag! Hun er ei skikkelig storjente nå, altså. Beklager for kornete mobilbilder, men jeg skal ta litt finere bilder med kameraet på bursdagsfeiring i morgen. Det blir kos! God fredag, alle!

lenealexandra2

To av bildene av Lene Alexandra jeg tok tidlig i januar. Fler er underveis, men ting tar litt tid når man har en hel drøss med andre ting å gjøre også! Og ikke all energi til å gjøre det i turbofart. Anyways. Hva syns dere?  Jeg syns det er så beundringsverdig hva den dama får til! At hun bestemmer seg for noe, og gjennomfører til de grader med glans! Ikke lenge etter vi tok disse bildene, dro hun til LA og konkurrerte i en bikinifitness-konkurranse der. Hun tok med seg både en 1. og en 2.plass, og det er jo absolutt ikke så verst i debuten. Gratulerer så masse!

winter1
Hei, hei! Her ser dere hvordan det ble med vippeextensions-ene som jeg satte på hos Marte Fjeldberg på Glimt Bli Ny Studio i Trondheim. Jeg må si jeg syns det er enormt praktisk! Og ikke minst digg å ikke ha på øyesminke. Det tåler jeg jo som sagt ganske så dårlig. Hva syns du? Noen gang testet det selv?

Anyways. Jeg sover som et dovendyr om dagen. I høst sov jeg ca. fire timer per natt, og var allikevel mer produktiv enn på veldig lenge. Mer produktiv enn de fleste, vil jeg påstå. Nå sover jeg hele tiden. Sykt irriterende. Jeg er litt sliten om dagen, men karret meg på trening i dag allikevel! Det ble ikke verdens beste treningsøkt, men med tanke på hvor dårlig tiltakslysten er for tiden, så ser jeg på det som en seier å i det hele tatt orke å dra dit. Økta var jo ikke  ille heller, altså. Det er vel bare det at jeg vanligvis er vant til å trene steinhardt.

I dag var det ingen undervisning på skolen, så jeg har brukt dagen på å forberede meg til nye fotoshooter. I morgen ettermiddag skal jeg ha en i studio, så nå krysser jeg fingrene for at jeg våkner litt mer opplagt, og at shooten går fint! Og nå – nå skal jeg lene meg tilbake i sofaen og gjøre absolutt ingenting annet enn å se The Killing og spise jordbær med mager vaniljekesam, som forresten er dødsgodt! Bedre enn prim, som var en sånn greie man sa før, selv om jeg ikke har smakt prim siden barnehagen omtrent… Jaja. Off I go! Eller… Jeg sitter i sofaen nå og, men altså… Vekk fra bloggen. Haha! Hugs.

vindu«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.
eyes3

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)

collection dreaoutfit
Haha, jeg elsker at mobilbildene mine automatisk lagers i Dropbox hver gang jeg kobler til telefonen til macen, og siden jeg alltid lader den på den måten, så lagres alltid alle bildene jeg tar. Ganske så gøy å bla tilbake i den bildemappa. Så da tenkte jeg at jeg skulle dele noen snapshots som ble tatt i 2015. Her er bilder tatt fra februar til august. Kanskje jeg poster fler senere. Det er jo litt gøy. I alle fall syns jeg det, haha! Jeg forandrer jo håret endel… Hugs!

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer megJeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.