Frykt

_MG_5498-as-Smart-Object-1

Hele dette året har vært helt annerledes med tanke på psyken min enn tidligere år. Høsten har alltid vært en bra tid, hvor jeg har glemt alt som heter depresjon og angst. Jeg har trodd at jeg aldri skal bli deprimert igjen noen gang, og at alt egentlig har vært over. I år vet jeg at det antagelig ikke er sant. Nå tenker jeg mye på neste vår. Jeg tenker mye på om jeg kommer tilbake til den tilstanden jeg har vært i en periode på seks måneder i strekk de siste årene. Det gjorde jeg for så vidt i begynnelsen i fjor og, men det gikk liksom over utover høsten. Nå er jeg livredd. Jeg er virkelig livredd for at jeg skal miste lysten til å leve igjen, og at jeg en dag skal «lykkes» i å gjøre slutt på det hele. vet jeg at jeg ikke ønsker å dø, men jeg vet også at det lett glemmes når ting står på som verst. Det er akkurat derfor frykten er så stor nå. Hva om det faktisk går galt til slutt?

Fra skolestart og til nå har ting gått i ett. Og jeg har hatt det kjempebra, og kost meg med alt jeg har hatt å gjøre. Når jeg nå først setter meg ned og tar en liten pause, kjenner jeg plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Hvor stressa jeg egentlig har vært i det siste, og at det kanskje har vært litt i det meste laget – spesielt med tanke på at jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, etter en fire måneders lang innleggelse. Det er ikke så lett å komme ut av den der onde sirkelen, når man først har slitt med skikkelig tunge og alvorlige depresjoner i flere år. Tenk hvor lang tid jeg har vært deprimert til sammen, når jeg i seks måneder i året har vært deppa! Det blir flere år med depresjon, det.

Det er dette jeg kjenner til. Det er dette livet jeg har blitt «vant» til nå. En bra høst og en jævla tung vår. Slik har det vært i seks-syv år. Hvorfor skal det endres nå? Hvorfor skal neste år bli et godt år uten alvorlig depresjon og innleggelser? Jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke så mye på det. Jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg en dag kommer til å bli skikkelig deprimert, og det er egentlig en ironisk vri på det hele. Jeg blir deppa av å tenke på om jeg kommer til å bli like deppa som før igjen. Dette er en høyst dødelig sykdom. Kommer jeg noen gang til å få noen år uten tunge, alvorlige depresjoner, selvmordsforsøk og innleggelser? Eller kommer jeg faktisk til å dø av denne lidelsen? Tanker om depressive tanker skaper depressive tanker. Men allikevel klarer jeg ikke la være. Jeg er redd. Jeg er sjitredd, som vi sier her i Trondheim, og det er tungt å gå rundt og tenke på det nesten konstant hver eneste dag.

Del

3 Kommentarer

  1. september 28, 2015 / 21:41

    Denne våren blir annerledes bare fordi at jeg har bestemt det!

    • september 28, 2015 / 22:01

      Haha, så bra! :D Takk, takk!

  2. Lisa
    september 30, 2015 / 05:29

    Æ veit d e lettar sagt enn gjort, men du må prøv å ikke tenk på det…
    Kanskje du ikke går inn i depresjon t våren. Husk på at du lære meir å meir om koss du ska mestre diagnosen din :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.