fizzaaa

dogggg

prøverigejen

Bilder av meg og fineste, beste Gizmo fra i fjorsommer. På torsdag kommer søstersen, mannen hennes og mine fine tre tantebarn + Gizmo på ferie til Norge. De bor jo laaang vekke i Sverige, så det er ikke bare å ta en svipptur på besøk for å treffe dem når man skulle ønske det. Derfor gleder jeg meg naturlig nok veldig til å treffe dem, og ikke minst treffe Gizmo igjen! Jeg har ikke sett ham på tre måneder, så jeg er litt usikker på om han kommer til å kjenne meg igjen. Haha. Jeg håper i alle fall det. Han er så god!

Hunder er gode dyr. Gizmo har nok flyttet til Sverige for godt nå, men heldigvis får jeg jo treffe ham i blant. Han er jo i familien, og ikke langt borte til noen jeg ikke kjenner. Jeg skal nok ha en hund igjen en gang – men da skal jeg ha mer plass, mer tid/energi og kanskje en type å bo med som kan være med på å hjelpe til. Og det skal være en Golden Retriever, ikke en liten hund. Men det blir nok noen år til. (Sjansen for at jeg finner meg en fyr som liker meg og som jeg liker er ikke særlig stor, nemlig!) Så får jeg være hundetante enn så lenge.

bedroom2

bedroooom

Nå skulle jeg egentlig vært på bursdagsfest. Det er lørdag, det er sol, det er varmt og det er fest. Men uansett hvor mye det virkelig frister, så får jeg meg ikke til å dra. Jeg har ikke energi til å dra dit og være edru, som da betyr at jeg måtte ha tydd til alkohol for å få det. Rus gir kun en illusjon av energi der og da – men i virkeligheten bruker man bare av energien man ikke har. Man kommer altså enda mer på minussida enn man var i utgangspunktet, noe som sjelden er et godt valg. Det valgte jeg å droppe denne gangen, så da ble det en rolig kveld. Jeg valgte faktisk å dra tilbake til Orkanger, så jeg slapp å sitte alene hjemme i leiligheta og bli frista til å feste allikevel. Fornuftigheten lenge leve. Haha. Heldigvis er det mange flinke ansatte på DPS-en, som gjør lørdagskvelden bedre, selv om man er her og ikke på bursdagsfest. All kreds til dem! Håper dere har en fin lørdag! Hugs.

heyaaaaa

fafdsfda

yellowwww

I dag har jeg og Vilja vært i Trondheim og hjemme på Byåsen. Jeg har omtrent ikke vært her på tre måneder, så det er faktisk litt rart. Heldigvis er Vilja her, så det ikke blir for rart. Kvelden har jeg brukt på å titte litt i gamle bildemapper på iMacen, og over poster jeg tre bilder fra i fjorsommer. Gøy med bilder. Men nå er jeg så sliten av dagen at jeg skal (prøve å) sove. Ciao.

eyebrowfix
Fiksa endelig øyenbrynene mine her om dagen. Jeg elsker bryn, og elsker å nappe dem! Haha. Sær greie å kose seg med, kanskje. Jeg syns i alle fall de ble fine! Jeg syns bryn er viktig for hele trynet. Jeg har aldri sett en person med stygge bryn som jeg syns er virkelig pen. Ohwell. Nok om det! Nå er jeg i seng og klar for noen timer søvn. Hugs!

natuuuure fridaogtjukkatt
Tatt med iPhone 5.

Når sola endelig titter frem og varmer nok til at man kan gå ute uten vinterjakke, votter og lue, er det nesten påbudt å ta seg en rolig kveldstur langs elva på Orkanger. Det gjorde i alle fall jeg og fineste Frida i kveld, mens vi sang høyt, lo, tøysa, hilste på en snill hingst og ropte hestkuk til en annen overlegen en (som forøvrig slengte rundt med utstyret sitt…), koste litt for lenge med en veldig feit og sosial katt, og pratet om at sola skal komme frem for oss også nå – sånn på ordentlig, på alle måter. Vi pratet om at vi nå bare sier opp som syke, og tenkte på hvor fint det blir å bli friske. Så lo vi rått på andres bekostning (som er menneskelig og greit i blant, så lenge ingen blir såret), og vips! så var dagen bedre enn den ellers hadde vært for oss begge. Til syvende og sist står vi alene hver for oss, men det er ikke alltid så dumt å slite med hvert vårt, og samtidig ha nok fosrtåelse for hverandre til å kunne slite alene sammen. Nemlig.

adressa2
Heisann! I går ble jeg intervjuet av Trd.by, som er en del av Adressa.no, om blogginga mi om psykisk helse. Om bipolar, selvmordstanker og kaotiske liv. Artikkelen finner du her. Tittelen på saken var kanskje litt… Upassende, da jeg for tiden er innlagt og absolutt ikke frisk nok til å fungere normalt, og heller ikke har så altfor mange tanker om at ting går noe særlig bra, men resten av artikkelen er fin. Og poenget kommer godt frem. Jeg er kanskje redd for å ytre meg om tabulagte temaer, men det hindrer meg ikke i å gjøre det. Og det er jeg veldig glad for. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene, delingene, kommentarene og alle samtalene, både «in real life» og via sosiale medier, som kommer ut av det. Og ikke minst; Det er terapeutisk for min egen del og. Jeg hadde nok aldri hatt den innsikten (jeg føler) jeg har om det ikke var for skrivingen, bloggen og tilbakemeldingene. Og innsikten er i stadig vekst (tror jeg). Mer om akkurat det en annen dag.

I dag derimot – i dag drar jeg til Frøya for å være med på ungdomsskole-reunion! Det er 10 år siden vi gikk ut derfra, nemlig. Jeg tror det blir en hyggelig kveld. For min del blir den alkoholfri (wow!), da jeg tror det kanskje er best these days. For et voksent valg, hæ?! Imponerer meg selv til og med. Det var den der innsikten, vet du. Den er på plass akkurat i dag. Jeg får vel komme i gang, så jeg kommer meg på bussen på vei til Frøya uten å løpe de siste hundre meterne. Typisk meg, nemlig… Man har veldig god tid til man plutselig ikke har det lenger. Hugs!

travel13

travel11

travel12

travel3

Jeg har så sykt lyst til å reise for tiden. Sånn som på bildene over, som er fra en pokertur til London i desember (ish) i fjor. Gå rundt på et nytt sted og ta bilder. Drikke øl og henge med morsomme mennesker. Kaste hånddukene på gulvet når de er skitne, uten å måtte ta de opp selv. Spise hotellfrokost. Gjerne bade og sole meg litt og, innimellom alt annet. Gå rundt på et fremmed sted med headset og musikk på ørene, se på fremmede folk og bare være der selv, lissom. Spille poker. Det hadde ikke vært feil nå, i løpet av en sommer helt uten planer. Jeg har det aldri så bra som når jeg er ute og reiser.

Apropos… Kanskje er det lov å krysse fingre for at jeg blir den heldige som får verdens beste sommerjobb hos Betsafe. For jeg søkte, nemlig. For å lese mer om jobben, kan du lese her. Viva Las Vegas! Perfekt for meg som er supersosial, elsker å skrive, ta bilder, sosiale medier (jeg er jo addict) og å blogge, og som elsker både poker, Vegas og reise! Drømmesommerjobb. Kryss fingrene for meg, a! Hugs. 

heyaaaa
Neida, jeg er ikke brannskada, jeg har bare redigert et tidligere postet bilde på bloggen, uten å ha raw-fila. Da ble det litt sånn… Rart. Men fregnene er ekte, da! 

Jeg har kanskje ikke vært så fornøyd med behandlingen så langt denne våren, i forhold til tidligere år (noe jeg skrev et megalangt blogginnlegg om som jeg valgte å vente med å publisere – i tilfelle det skulle endre seg. Blogginnlegget kommer jeg sikkert til å poste senere), men i dag (mandag) ble det forandret. Jeg fikk noe jeg har etterspurt. Jeg fikk noe å tenke på. Det var rett og slett det jeg hadde bedt om. At etter en samtale, så kunne jeg gå på rommet, sette meg i senga, sette på litt musikk og tenke på hva noen andre har sagt – og ikke bare det jeg selv har fortalt om og om igjen. Ikke bare tenke på alt det destruktive jeg tenker på hele tiden uansett, lissom. Men noe nytt.

I dag ble det sagt mye fornuftig om et vanskelig tema. Temaet er kanskje det mest tabulagte temaet jeg vet om, så jeg syns ikke det er særlig lett å skrive om det selv en gang. Og jeg er jo ikke redd for å skrive om noe, sånn helt egentlig. Temaet var selvmord. At selvmordtanker ofte er en del av depresjon er jo absolutt ingen hemmelighet, men å prate om det? Nei, det skal vi helst ikke. Kanskje er vi redde for stigmatiseringen. Kanskje er det flaut. Kanskje er det bare… Sånt man ikke snakker om.

Uansett. I samtalen et ble sagt ting jeg ikke har tenkt på før. Ting jeg rett og slett ikke har evnet å tenke på midt oppi det. Legen var veldig ærlig. H*n sa «Vi vet alle at du kan ta livet ditt. Du er smart nok til å holde en fasade for oss så du lurer oss trill rundt, og du er smart nok til å klare å holde den lenge. Vi kan ikke hindre deg i det. Men jeg har et tips til deg, og det er at du utsetter det valget nå. Ikke ta valget om å leve eller dø akkurat nå, for livet ditt kan du avslutte når som helst. Når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.»

Utsette valget. Så enkelt, lissom. Utsette valget, for det valget kan man ta når som helst. Det er et valg uten forfallsdato. Men når man først har valgt det, så får man aldri vite om man gikk glipp av at ting faktisk ble bedre – sånn på lang sikt. At livet generelt faktisk ble bra nok i forhold til forventningene. Sånn har jeg faktisk aldri tenkt på det. Det valget kan jeg også ta om et halvt år, lissom.

Hjernen min forstår jo det. At det er fornuftig. At det «maker sense» (som har blitt et uttrykk jeg fremdeles sier fra videregående, hah), og at h*n har rett i det h*n sier. Jeg skjønner jo det. Det er derfor jeg syns det er så rart at det ikke er enklere å bare…. Slutte. Slutte å tenke på valget. Slutte å tenke på selvmord. Slutte å tenke på å dø. Selvmordstanker har blitt tvangstanker. De er der konstant, selv om jeg ler og har det bra. Selv om jeg skjønner det som sies om at jeg bare kan velge å ikke ta det valget nå. Ser jeg en bil, tenker jeg på å hoppe foran den. Kjører jeg bil selv, så… Ja. Ser jeg en strikkepinne, tenker jeg mitt om den og. Skjønner du? Det er automatisert. Det er der hele tiden, og det plager livet av meg.

En del av meg er også litt redd for å gi slipp. Det høres kanskje enda sykere ut enn selve tankene. At man er redd for å gi slipp på tanker som bare skaper kaos og frustrasjon og smerte. Men jeg er altså redd for at jeg skal miste… «evnen» til å ta det valget. At om jeg venter i et halvt år, og er klar for å ta det valget, så må jeg enten gjennom den samme, langvarige smerten og det samme kaoset som  jeg har vært nå – enda en gang! Og at jeg da kanskje ikke klarer det heller, og forblir der, midt i ingenting med masse vondt og drit. Det frister ikke noe særlig, kan jeg røpe.

Men. Dette er bare tanker. Det er viktig å huske på. Det er tross alt bare tanker. Tanker som absolutt ikke er lett å prate om, selv om det er ganske så vanlige, og uten at de nødvendigvis trenger å være så farlige i alle tilfeller. Slitsomme er de. Og kaotiske. Og man føler seg til og med ganske dum som tenker de – og ikke minst forteller om de, men jeg velger å skrive om det allikevel. Kanskje får noen andre noe godt ut av det og. Eller kanskje kan jeg være med på å fjerne stigmatiseringen. Jeg er kanskje psykisk syk, men sprø, dum, feig eller en fare for andre er jeg ikke. Selv om jeg tenker på døden. Og hvis ikke det at jeg skriver dette gjør noen av delene, så hjelper det i alle fall meg selv til å sortere. Til å tenke godt gjennom ting som har blitt sagt. Ordentlig ettertanke, lissom. Som ikke er like destruktivt og slitsomt som ellers. Det er da noe. Det er fremskritt bare der. Kanskje finnes det faktisk andre og bedre løsninger på kaoset, after all.

Depresjon, mani, hypomani, innleggelser, selvmordstanker-og forsøk påvirker ikke kun den syke. Det påvirker også de rundt. Jeg har ikke tenkt så mye på de rundt i det siste. Det høres kanskje veldig brutalt ut, og det er det vel også, men i min verden har ting vært veldig… Følelsesløst. Jeg har vært likegyldig i flere uker, og ingenting har gjort inntrykk. Overhodet. Tanker og følelser har ikke hengt på samme knagg. Og det er ikke før først nå at det har gått opp for meg at det kanskje ikke har vært så lett for de rundt meg heller.

En samtale her for et par dager siden, med et par ansatte, gikk veldig inn på meg. Hun ene var med på et samtale med brosjan og meg etter en hendelse, og på den tiden var jeg kanskje veldig likegyldig. Og veldig følelsesløs. På samtale to, som var noen uker senere, fortalte denne ansatte meg at det virkelig hadde gått inn på henne hvor likegyldig jeg var mot broren min under samtalen. I det jeg sa til ham, og hvordan jeg var mot ham.

Deretter sa hun at jeg var helt annerledes på den andre samtalen hun var med på. Og at det var stor fremgang på meg. Og at det var veldig positivt! Først og fremst; jeg syns det er så viktig med denne tilbakemeldingen! Jeg syntes det var så bra at hun observerte det og sa det til meg! Det er virkelig bra jobba av henne som miljøkontakt.

For det andre; jeg må innrømme at det stakk litt ganske mye. Nå når er følelsene mer på plass, og samvittigheten er mer på plass. Jeg begynner å tenke på hva jeg fikk brosjan til å føle den dagen. Hva mamma (og resten av familien og venner) føler på jevnlig basis, på grunn av meg. På grunn av likegyldigheten min. På grunn av sykdom – når det står på som verst. Bekymringen de bærer på døgnet rundt – på grunn av meg. Alt de må i gjennom. Alt de må tåle. På grunn av meg.

family

Det er ikke bare-bare å være pårørende, heller. Jeg kan prate mye om hvordan jeg har det, og hva jeg føler, men nå som jeg faktisk ikke er like likegyldig og følelsesløs lenger, så vil jeg prate litt om familien min. Og om vennene mine. Om de som bryr seg rundt meg. De som gråter på grunn av meg. De som er redde, og som må oppleve masse drit på grunn av meg. Til dere vil jeg bare si; unnskyld. Virkelig. Jeg mener det fra alt jeg har i kroppen. Unnskyld for alt jeg får dere til å gå gjennom. Det er absolutt ikke meningen å gjøre livene deres vanskelig med alt dritet mitt. Jeg vet jeg kan være frekk mot dere. Jeg vet jeg kan være en byrde i blant. Og jeg vet at dere så gjerne vil hjelpe og at dere ønsker å se meg frisk.

Jeg aner ikke hvordan ting blir, men jeg vil si at jeg aldri ønsker dere noe vondt. Ever. Uansett hva jeg har sagt eller gjort, så har det aldri vært en mening der med å såre dere. Eller skape vonde situasjoner og minner for dere. Det er jeg virkelig veldig, veldig, veldig lei meg for. Og jeg vil si at jeg jobber på høygir for å bli friskere. Og da skal jeg ikke lenger være den byrden for dere som jeg er i dag. (Og nei, dere trenger ikke si at jeg ikke er en byrde. For det er jeg. Og det har jeg godtatt. Det skal bare endres.)  Jeg prøver så godt jeg kan å rette opp ting. Så jeg på sikt ikke lenger blir en bekymring for dere. For å på sikt ikke være en grunn til tårer dere feller.