Hvordan skal man leve livet sitt om man ikke tror man noen gang kommer til å bli lykkelig og fornøyd? Jeg er tilbake dit. Dit hvor store spørsmål om livet og meningen med det, styrer nittiåtte prosent av hjernekapasiteten, døgnet rundt. Søvn er omtrent ikke-eksisterende. Hjernen tar aldri pause. Jeg har kommet frem til at jeg er av typen menneske som det ikke er mulig å tilfredsstille. Jeg går rundt og venter på de spesielle øyeblikkene i livet som plutselig hender en sjelden gang i blant, i stedet for å klare å leve i dag og være fonøyd med det. Jeg ser enten tilbake eller fremover, med savn, nostalgi, motløshet og utålmodighet. Kan ikke noe spennende skje meg nå snart, lissom?
En god venn har spurt meg om jeg ikke forventer for mye av livet. Kanskje gjør jeg det. Kanskje håper jeg på store, urealistiske ting konstant. Kanskje drømmer jeg om å være noe mer enn jeg er eller kan bli. Eller kanskje føler jeg bare at jeg ikke har eller er hva jeg syns jeg fortjener. At jeg ikke bruker mitt potensiale til å være den jeg vil være. Hvem vet? Det er egentlig ikke viktig. Poenget er det samme. Jeg er ikke god på å leve glad og fornøyd i hverdagen. Jeg velger kortsiktig moro fremfor langvarig stabilitet ved hver eneste mulighet jeg får, og ender opp med å ha kortvarig moro som skaper minner jeg lengter tilbake til når jeg egentlig skal leve det virkelige livet.
Det slår meg hvor selvbevisst jeg egentlig er. Hvor klar jeg er over mine feil, mangler og dårlige valg, men uten evne til å forandre på det til neste gang. Forventer jeg virkelig for mye av livet? Er det ikke mulig å leve et liv med en hverdag med fler av de store, spennende øyeblikkene jeg lengter så fælt etter? Skal jeg bruke hele livet mitt som jeg gjør nå – i ingenmannsland uten noe å gjøre, uten en plan og uten noen muligheter til å følge drømmer? Skal jeg være låst i en hverdag hvor jeg går rundt og ønsker meg enten frem eller tilbake i tid? Jeg vet jeg kan få til mye. Jeg vet jeg duger til noe. Jeg vet at jeg kan få en meningsfull hverdag om jeg bare fikk muligheten til å vise hva jeg er god for. Det er bare veien dit som er så jævla uklar og diffus.
Jeg tror ikke på mirakler. Jeg tror ikke på at ting faller ned i fanget på en uten at man løfter en finger. Jeg har alltid tatt initiativ. Jeg gir aldri opp. Å få et nei gjør ikke annet enn å ikke forandre det man allerede har. Nå vet jeg bare ikke hvor jeg skal spørre eller hva jeg skal spørre om. Jeg har et ønske om hva jeg vil gjøre, men det er ikke bare-bare å få det til. Det er ikke bare-bare å kreve en plass i et miljø man ikke har annen kompetanse å komme med enn arbeidserfaring. Det er ikke lett å overbevise en arbeidsgiver om at man faktisk har det som trengs på tross av manglende utdanning via noen ord på et papir. Faen, jeg vil jobbe! Jeg vil vise verden (og meg selv) at jeg kan få til noe! At jeg duger. At jeg kan bidra. At jeg kan være meningsfull. Jaja… Vi får se, vi får se. Det skal nok ordne seg. Skal det ikke..? Nå får jeg komme meg i seng. Morgendagen blir i alle fall ikke særlig meningsfull uten søvn. Hugs.
«Let me tell you something you already know. The world ain’t all sunshine and rainbows. It’s a very mean and nasty place, and I don’t care how tough you are, it will beat you to your knees and keep you there permanently if you let it. You, me, or nobody is gonna hit as hard as life. But it ain’t about how hard you hit. It’s about how hard you can get hit and keep moving forward; how much you can take and keep moving forward. That’s how winning is done! Now, if you know what you’re worth, then go out and get what you’re worth. But you gotta be willing to take the hits, and not pointing fingers saying you ain’t where you wanna be because of him, or her, or anybody. Cowards do that and that ain’t you. You’re better than that! But until you start believing in yourself, you ain’t gonna have a life.»
Du skriv at du ikke e så flink te å lev glad og fornøyd i hverdagen. Men veit du ka? Det e heilt GREIT! Det e trist å ikke vær glad, men det som kan bli vær; det e å vær trist, og lat som om man e glad. No snakke æ ikke om den slitenheten som hver og en kan føl tristhet av, men den tristheten som aldri går vekk. Vi kan snakk år. Og man veit kordan det e å vær glad, for det har man engang vært, og det gjør ikke saken nå bedre, men man må lær sæ og lev med det og VIT og ha TRUA på at det bli, ikke bedre, men: BRA! No veit ikke æ om det her traff dæ, men æ hadd et behov for å del det med dæ ☺️☺️ Æ har ikke opplevd at ting bli bedre og det rassere hverdagen mer og mer, MIN egen hverdag, mens æ sitt på sidelinja, og greie itj å gjør nå med det. Men sånn e det. Det va/e ikke min feil. But what to do. Det blir jo selvfølgelig bedre endag, sjøl om man ikke greie å sjå det. Så bli det bra! Floken bli gredd, osv osv
Du er skaperen av din dag, hver dag! Alt av tid er nå. Din tanke, ord og handling. Din fortid eksisterer kun i ditt hode. Fortid og Framtid eksisterer ikke. Det som eksisterer er alltid nå. Å leve nå er ikke alltid enkelt, og at man leter etter sannheten fordi man har glemt hvorfor man er her. Når man mister tråden og ikke skjønner meningen med livet blir man ulykkelig, og ofte kommer depresjon som er en mangel på forståelse for hvorfor? De 2 største øyeblikkene vi har i livet er fødselen, og når vi forstår hvorfor vi er her. Lytt til følelsene dine, det er de som blandet annet guider deg i livet. Det er mye jeg kan skrive, men dette er kanskje nok. Gjerne spør hvis du har noe på hjertet
Jeg er også helt sikker på at du duger, og at du kan få til ting! Selv om man skal ta initiativ og jobbe for ting, så liker jeg å tenke at det ordner seg til slutt, jeg. For det gjør det, selv om det kanskje ikke er en trøst akkurat her og nå. Dette innlegget var superfint om ikke annet <3
Hei du, jeg kjenner ikke deg, men jeg kjenner i gjen mye av det du skriver om. For meg er nøkkelen å akseptere at å leve et liv uten stabilitet og faste rammer, er det som gjør meg rolig og stabil. I det å ikke vite hva som gjemmer seg rundt neste sving gir meg energi, glede og nysgjerrighet (og en god del angst når jeg våkner om natta og lurer på hva høsten skal bringe, men det er en produktiv angst, ikke en lammende!)
Jeg sørget lenge over manglende evne til å leve A4 -livet, og følte at jeg ikke lykkes med å møte forventningene til hva et meningsfullt liv skal innebære. Jeg beundret de ‘kjedelige’ venninnene som hadde klart å slå seg til ro, finne en mann, få barn og jobbe med ettellerannet for å tjene til livets opphold. Hvorfor skulle det vise seg å være så vanskelig for meg? Jeg hadde da ressurser i massevis, er ikke direkte stygg, har en utdanning og en relativt normal oppvekst.
Jeg prøvde meg på normalen, men jeg ble GAL! Jeg ville ut, slippes fri, åpne alle dører og vinduer, skrike høyt; DET MÅ DA VÆRE NOE MER ENN DETTE!!! Og det er det, hvis du tør å akseptere at for noen er utrygghet den beste medisin. Jeg har jobbet i TV-bransjen, som fisker, som lærer, skal til Svalbard i to måneder i sommer, men aner ikke hva høsten vil bringe. Og det er det som holder meg i gang. Meningen med livet for meg er prosessen, veien jeg går, opplevelsene jeg ikke ante at jeg skulle få. Erfaringene som gjør meg litt klokere. Minnene som gjør meg litt sterkere. Lykke til!
Tusen takk for at du tok deg tid til å kommentere! Kommentaren din var faktisk litt oppløftende. Den ga meg litt håp! Kanskje kan jeg finne en måte å leve på som passer meg. Hvem vet… Lykke til på Svalbard! :D Og lykke til med høsten!
Det vet jeg at du kan, det er bare et spørsmål om å tørre å frigjøre seg fra sine egne forventninger eller ideer om hvordan man trodde livet skulle bli. Det kan føles skummelt, selvfølgelig, men etter ei stund er det utrolig befriende. Og du virker som ei som ikke er redd for akkurat det, stol på deg sjøl og følg impulsene dine. Og tro for all del ikke at livet handler om å finne ‘riktig hylle’. De som maser om den hylla (min mors venninner f eks) lever sånn fordi de er satt sammen sånn – et lite område man beveger seg innenfor og det føles trygt og forutsigbart. Sånne som oss opplever det bare som å falle ned hver gang hylla blir for smal. Drit i hylla, drit i veggen, åpne taket og ‘let the sky be the limt’ :)
Hei Drea!
Vi har vel alle vært litt der du føler deg nå, livet er litt opp og ned. Å Gjøre det beste ut av de erfaringene vi får på veien, er vel det beste som kan gjøres. Noen utfordringer er for store, så da må man starte på nytt igjen og det tar tid. En tanke som har forandret mine tanker i det siste er: «If you always do what you’ve always done, you’ll always get what you’ve always got» og vi vet hva Albert Einstein definer galskap.
Du har da så mange høydepunkter i livet ditt og et kjempe miljø med så mange kontakter som sikkert vil hjelpe deg, med og uten kort:) Det er lov å spørre om hjelp noen ganger:)
Lykke til !!!
M
Dette blogginnlegget traff meg rett i hjertet. Det er som om jeg skulle skrevet det selv. Takk som deler med oss:)