Det er mye man ikke vet

Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle “god morgen”-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker “Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!” Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker “det er så mye man ikke vet.Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.

deterså

Ink, baby. Ink

tattisoh

På tide å vise frem min nyeste tatovering også, siden har grodd og allting nå. Den er tatt av Julie på Onkel Henrys i Trondheim. Jeg er superfornøyd! Grunnen til at beina mine (og tatoveringen) ser litt skeiv og.. bølgete ut, er for at jeg ligger og koser meg i stampen da dette bildet ble tatt. Så det er litt bevegelser i vannet. Men ja. Jeg elsker den! Jeg har så lyst på fler tattiser med en eneste gang, haha. Jeg kommer jo til å bli fulltatovert til slutt, jeg… Fnis.

Pinkalishious

changed2
changed4

changednyyy

changed3

Jeg har plutselig rosa hår! Og jeg digger det. Planen var egentlig å farge det lilla, men så var de tom for den fargen, så da ble det rosa istedet. Dette er altså sånn farge som er semipermanent, som vil si at det går ut etter x antall hårvask. Og det som er så fint, er at man blander fargen inn i balsam, så jeg har jo ekstremt masse farge igjen! Jeg kan farge håret mange, mange, maaange ganger! Woopwoop! Vad tycks?

I heart Etsy

sowantthisbag

Oh my god. Jeg har så enormt lyst på denne veska! Perfekt! Den har plass til både macen og kameraet, pluss alt annet dilldall jeg løper rundt med til enhver tid. Perfekt til å ha på reise, så jeg slipper å bære tre kollier inn på flyet. Haha! Koster 913 kroner på Etsy (link her), og er i alle fall herved satt på ønskelista mi. Ciao. 

Sit down and breathe

stampbad

Etter at jeg kom hjem fra Cannes-turen, har egentlig alt gått i ett. Uka etter jeg kom hjem ble brukt på å flytte ut fra huset jeg leide på Frøya, og flytte alle tingene mine til garasjen til mamma – hvor de fremdeles står nå og. Jeg flytter jo som nevnt til Trondheim etterhvert, men siden jeg ikke har et sted å bo der enda, så bor jeg hjemme hos mor og mannen for en stund. (Den største fordelen med det er selvfølgelig fri tilgang til jacuzzien, ref. bildet. Og gratis tak over hodet. Og middag servert! Hoho.) Så kom Vilja hit, og vi hadde en fin innehelg i høststormen, og først i dag har jeg fått satt meg ned og roet kroppen noen hakk. Deilig. Men ja, altså, derfor kommer innlegget fra Cannes først nå i morgen eller noe. Bilder og litt stories! Det blir, det blir. Enn så lenge får dere glo på rævva mi! Enjoy. Hoho. Ciao!

Cannes, here we come

cannes1

Da er vi på tur! Jeg og bror. Vi kommer frem i fin tid i Cannes i dag, så da har vi hele kvelden til å bare gjøre akkurat det vi vil, før jeg skal bli ordentlig seriøs og spille første dag av pokerturneringen Unibet Open. Iiiik, som jeg gleder meg! Varma opp med ei turnering i Trondheim i går, hvor jeg følte jeg spilte ganske bra og hadde godformen inne. Det lover godt! Så krysser vi fingrene! Jeg gleder meg i alle fall veldig til å spille. Og jeg skal selvfølgelig oppatere med masse bilder både her og på Instagram. Hejdå!

Mammabyrden

– Hvor mange kalorier er det i denne?

Jeg ser opp på henne. Vantro.

– Hva sa du nå?

– Hvor mange kaloli… Kalorier er det i denne, gjentar hun og peker fremdeles på kjeksa hun holder opp mot meg i hånda si.

Jeg får klump i halsen, klump i magen, vondt i hodet, jeg blir kvalm og uvel, og aner ikke hva jeg skal svare – alt på samme tid.

Hun er fem år. Fem år, og har allerede spurt meg om hvor mange kalorier det er i kjeksa hun tygger på, selv om hun ikke var helt sikker på uttalelsen av ordet. Jeg aner ikke om hun vet hva det betyr, heller. Men hun spurte om det. Jeg tenker meg om. Har jeg noen gang snakket om kalorier i nærheten av henne? Er det min feil? Har jeg påvirket henne til å tenke på sånt allerede? Er jeg en grusom mor? Har jeg feilet i den viktigste jobben man noen gang kan ha – allerede nå? Med ett føler jeg byrden veie tungt på skuldrene mine. Byrden av hvorfor hundretusenvis av jenter under femten år sliter med spiseforstyrrelser. Byrden av fokuset som er. Restylane, hår, sminke, klær, trening, muskler, kropp. Er jeg et forferdelig menneske? Er jeg kanskje bare dum og overfladisk allikevel, uten verdier som virkelig betyr noe? Har jeg blitt et forferdelig forbilde?

Av og til føler jeg det å være mor er en fryktelig vanskelig oppgave. Jeg føler jeg mestrer mye av det. Pedagogikk er ikke mitt svakeste felt. Oppdragelse har til nå gått som en lek. Vilja er ei superflott jente. Hun er flink, snill, god, omtenksom, takknemlig, glad og ansvarsfull. Jeg koser meg alltid når vi er sammen, og er sikker på at hun gjør det samme. Men allikevel så føler jeg at det er en håpløs oppgave. Jeg er redd. Jeg er dritredd for alt det vanskelige som kan komme. Jeg er redd for at jeg gjør feil som får store, fatale følger senere. Jeg er redd for å mislykkes og jeg er redd for å ikke takle utfordringer i fremtiden. Jeg er redd for å svikte Vilja. Uansett på hvilket plan. Jeg er redd for å ikke se noe jeg burde se, ikke høre noe jeg burde høre, ikke være der da jeg burde være der. Jeg er livredd for at jenta mi skal oppleve ting ingen fortjener, og jeg er redd for at… Vel, for å si det rett ut; hun skal bli som meg. Når man tenker på å bli mor, så tenker man at “bleier, dritt og gulp tåler jeg da lett! Å bli mor er ingen sak.” Men alt det andre – det tenker man ikke på. All frykten, alle bekymringene – alt det ingen sa noenting om.

Blondie

bloggen dreaaaaa blondie

Jeg har blitt blondere! Og kortere. I håret altså, ikke lengden på hele meg, lissom. Greit nok at jeg har kommet halvveis til femti, men så gammel at jeg krymper har jeg vel ikke blitt helt enda. Men blond – det er jeg altså igjen. Jeg skal bli enda lysere, da. Skal bli helt hvit! Det rocker. Gleder meg! Hugs.

More pastels

morepastells2
Mer pasteller! Jeg er tydeligvis ikke helt over den rosaperioden min, jeg. Tar igjen for mange år som unge I guess, da jeg nektet å gå i kjole, lot heller fugler lage reir i håret mitt enn å flette det, og hatet rosa. I dag? Elsker kjoler, elsker fletter og elsker rosa. Sånn kan det gå…

Men uansett. Ting skjer! Jeg er på flyttefot. Skal være ute av huset her ut måneden, faktisk. Trondheim, here I come! Gleder meg veldig til å komme meg tilbake til byen. Skal faktisk ta turen til Trondheim allerede i morra, men da står tatovering + hårfarging på tapetet. Jeg skal gjøre ferdig tatoveringen jeg har begynt med på lårene, og jeg skal bli platinablond! Awzum! Hugs.

Pastels

rosa2
rosa3
rosa1
rosa4

Sånn! Nå har jeg fått ny MacBook i hus, og jeg har endelig fått installert Photoshop på den og. Så nå blir det lettere å blogge fremover. Starter det hele med en liten rosaserie. Pastellfarger, altså! Jeg elsker pasteller! Og nei, jeg har ikke en greie for sauer, jeg bare digger den maska der på bilder. Så vet dere det og. Ciao!