Når tida ikke står stille, eller kanskje enda verre – når den går så fort at det plutselig går litt for fort i svingene – prøver jeg i blant og stoppe den, om så bare for en liten stund. Om det enten er ved å bare ligge på stuegulvet med høy musikk på, uten å tenke på annet enn akkurat det jeg hører på, eller om det er å slå av både Facebook og mobil, slå på en hjernedød tv-serie som ikke krever så altfor mye av meg, men som allikevel krever akkurat nok til å holde fokus og konsentrasjonen på plass. Slik at tankene ikke plutselig hopper over på hva jeg skal ha på meg i morgen eller hvordan jeg skal gå løs på ukas nye utfordringer og oppgaver, eller hvordan livet blir om fem år fra nå. Eller hvo… Vel, Du skjønner kanskje tegninga.

Men, å stoppe tiden på ordentlig er jo ikke mulig. Jeg skulle virkelig ønske det gikk an. Det er så mye jeg vil gjøre. Så mye jeg vil rekke! Da er det ikke så lett å bare stoppe tiden for seg selv, og samtidig vite at alt annet og alle andre fortsetter uten en. Tenk på alt som skjer rundt omkring i verden den halvtimen jeg ligger på stuegulvet og hører Susanne Sundfør synge om å hoppe ut fra vinduet og angre seg midt i mellom åttende og syvende etasje, da. Eller mens jeg sitter og ser på at Dr.Phil, en tilsynelatende oppegående doktor, mobber gjestene sine foran en sal som raskt fylles med hånlig latter. Eller ikke minst; mens jeg sitter her og bruker bloggen som et sånt pausemoment ved å rable ned masse uviktig babbel ingen får noe som helst ut av. Vel. Jeg fikk i alle fall det lille avbrekket fra alt annet som faktisk betyr noe. Noe i meg sier at det faktisk kan være så ganske så viktig, det óg.