Frozen

is2isis2

You’re frozen, when your heart’s not open, synger Madonna. You’re broken, when your heart’s not open, synger hun og. Jeg har alltid vært veldig redd for å være naiv og for godtroende. Faktisk så redd at jeg har blitt helt motsatt. Jeg har blitt kynisk og nesten paranoid istedet. Jeg tror ikke på det gode i folk, jeg ser skjulte motiver og baktanker bak alt som blir sagt og gjort, og det verste av alt – jeg bryr meg ikke om det er sånn heller. Jeg bryr meg ikke om jeg har rett i paranoiaen. Det er hva det er, folk er folk, life is life. Jeg prøver alltid å bare ta ting for hva de er, uten å investere så mye mer i det. Og før du tolker det dithen at jeg er helt skada og har trustissues så det holder, så tenk litt nøye over det. Å stole på folk er jammen ikke lett. Er man egentlig frozen eller broken selv om man er litt tilbakeholden? Hvor mange har du rundt seg som du virkelig stoler på? Hvem kan man egentlig stole på? Og kan man stole på noen… Vel. For alltid? Eller kan man stole på enkelte mennesker kun i perioder? Og kanskje viktigst – trenger man egentlig noen man kan stole på?

Jeg sier ikke at jeg aldri tror på det gode i folk. At jeg aldri treffer mennesker jeg åpner meg for uten at det føles ukomfortabelt eller tvunget. Jeg bare sier at det skal ganske mye til. Skyldig til det motsatte er bevist, lissom. Istedet for å buse ut i ting og angre etterpå. Men jeg innrømmer at jeg kanskje er vel kynisk til tider. Jeg blir ikke dramatisk eller noe, jeg bare går ut i fra at ting menes som jeg tolker det, og tar ting for å være overfladisk og med enkle motiv. Uten at det verken plager meg eller har noe å si – jeg ser jo hva det er, tar det for hva det er og kan bare gå min vei. Men, det er da vel ikke så rart om man er litt kynisk? Vi lever i et overfladisk samfunn. Folk gjør opp mye av meningene sine om folk basert på det de ser. Vi tror vi kjenner hverandre etter å ha bladd gjennom facebookprofilene til hverandre. Ser man bra ut, er man et bra catch til det motsatte er bevist. Er man ikke like heldig med det ytre, er det motsatt. Da er man et dårlig catch til det motsatte er bevist. «…Men han/hun er jo jævla snill og kul, da!» Jeg syns ikke det er rart at man blir litt kynisk, jeg. Jeg tror det er sunt og – til en viss grad. Så lenge man har evnen til å faktisk slippe ned «guarden» før man jager vekk de få som er verdt å slippe inn.

Del

3 Kommentarer

  1. februar 24, 2014 / 15:59

    Kjenner meg så godt igjen i dette.

    Fine bilder av deg. :)

  2. februar 24, 2014 / 18:09

    Haha, jeg er så alt for naiv og godtroende.. sikkert bra med en balanse ;)

  3. cecilie
    februar 27, 2014 / 12:21

    den her var litt vrien å kommentere på, fordi jeg føler meg verken spesielt kynisk eller naiv. for min del går alt av mellommenneskelige relasjoner på hvordan jeg leser mennesker, ikke på om jeg på forhånd er skeptisk eller veldig godtroende. jeg ser det gode i mennesker til det motsatte er beviste, men samtidig er jeg jo fullstendig klar over at det finnes en hel drøss med jævlige mennesker i verden. det er ofte ekstremt vanskelig å skille mellom disse, og gjett om jeg har erfart det! (kort oppsummert: eks-stefaren min, som jeg så på som en far, viste seg å være psykopat) men jeg mister jo ikke helt trua på folk av den grunn, og gidder ikke å ha en negativ innstilling (inni meg) til alle jeg møter fordi jeg er redd for å bli såra eller whatever. ei heller en «alle i verden er mine beste venner»-innstilling. jeg ser an situasjoner og folk, forventer mye av venner og familie, men vet også at livet innebærer at man ofte blir såret, og sånn er det bare. det viktigste for meg er at jeg gir folk en sjanse, uten å forvente hjerter eller spiker tilbake :) fordi det er jo sånn jeg vil at andre skal møte meg!

    ..tankeoppkast, håper noe av det er forståelig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.