Mange har spådd at 2012 er året for dommedag. På ordentlig denne gangen. This is it. Nå stopper alt. Nå er det snart slutt på moroa. Alle som kjenner meg (in person, gjennom bloggen eller bare… fra andre steder) skjønner sikkert at dette er noe jeg har ledd høyt av i evigheter. Jeg har nesten rullet rundt på gulvet med et så svært gapskratt at øynene kun har vært som tynne streker godt gjemt inni øyehulene. Du vet… Av og til ler man bare så mye at øynene lukker seg automatisk. Kniper seg igjen liksom, samtidig som man heller hodet bakover og åpner kjeften så man flekker hver eneste colgatehvite tann. Du har sikkert sett et eller annet bilde av deg selv hvor man ser nesehår, snørr, drøvvel og hele pakka. Ja, du skjønner i alle fall tegninga. Nesten sånn har jeg sett ut. Helt til nå. Gradvis har øynene mine kommet til syne igjen, og munnen har lukket seg i samme takt. Herregud, dere. Herregud. De har rett. Spådommene ser ut til å være skremmende korrekte. Jeg har gått fra å le av noe jeg så på som rein dumskap, til å bli mer og mer overbevist om at dommedag faktisk er rett rundt hjørnet.

2012. Om vi overhodet overlever så kommer i alle fall året til å være betraktelig viktig i historiebøkene. 2012. Året da humor ble forbudt i Norge. Året da humor forsvant. Året da det å tråkke andre uskyldig og såvidt på så mye som stortåneglen ble dødssynd nummer åtte. Året med store hendelser som Mokkaslaget på Spellemannutdelinga og det O´store jødevitseslaget etter tv-programmet Brille. Året da det rett og slett ble bredere strafferamme på humor enn på voldtekt.

Rasistvitser, homovitser, svenskevitser, samevitser. Vitser som påpeker forskjeller med oss blir slått hardt ned på av kvalmende moralsk-korrekte samfunnsvoktere, som sitter på sine høye hester med brillene på nesa og pisken klar. (Briller? Kun for at jeg vil stereotype folk. De med brillene langt ned på nesa har som regel nesa høyt i sky.) «Likeverd og likestilling!» roper de med nevene knyttet. «I dagens moderne samfunn bør ikke rasisme eksistere! Skam dere!» Beklager, kjære bedrevitere, blottet for humor, ironi og sarkasme; humor og rasisme hører ikke lenger sammen i samme setning. Har du noen gang tenkt på at det blant annet er du som, på ubevisst vis, er med på å holde liv i rasismen? At det er du som er med på å peke ut forskjellene på folk på en negativ måte? At det er du som krever at samfunnet skal bli mer tolerant og aksepterende, men som samtidig er med på å få til det motsatte? Det er som med den ene kvisa man alltid får på haka dagen før en fest man har gledet seg lenge til. Ingen hadde sett den om det ikke hadde vært for at det første du sier når du ankommer festen er «Æsj, jeg har fått ei svær, stygg kvise akkurat her!», mens du strekker hodet frem og setter en finger mot haka så alles blikk er rettet mot den stakkars minioritetskvisa i det ellers så feilfrie ansiktet ditt.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg har fått frem poenget mitt ganske klart nå. Og jeg har sikkert tråkka nitti prosent av Norges befolkning på tærne i samme slengen, men det passer seg egentlig utmerket. Jeg sier JA til tykkere hud og mer selvironi. JA til et fellesskap hvor man faktisk kan anse hverandre likeverd nok til å tørre å spøke med forskjellene på hverandre. JA til at man ikke er nødt til å være svart selv for å klaske en neger på ryggen og si «Bro´» eller «Yo, niggah». JA til et samfunn med rom for latter, smil og humor – selv i de vanskelige situasjonene. JA til ærlighet fremfor å si hva man tror gir flest likes i det virkelige liv. JA til ærlighet fremfor påtatthet. For ja, å være moralsk korrekt til enhver tid er påtatt og kun en fasade. For å avslutte rimelig politisk ukorrekt (på flere måter, med tanke på at vedkommende tilhører partiet jeg selv stemmer på) så skal jeg til og med avslutte med å nevne navn; det gjelder også for deg, Snorre Valen. Og resten av gjengen med politikere (og folk ellers) som alltid sier og gjør det som er korrekt, prektig, ordentlig og fantastisk.

Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si «søkeren» har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si «jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil» i stedet for å si «jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.» Eller «jeg er rettferdig, og deler likt» istedet for å si «jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…» Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si «hei». Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)