Søndag etter ei travel helg brukes på nettpoker, te og jobb. Enkelt og greit og veldig godt. Så. Svarthvitt eller farger?
Ups and downs.
På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.
Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et «utskudd»?
Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. «Den siste tiden» er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.
Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.
Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er «alt ordner seg etterhvert»-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.
Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig «spesiell», og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.
Old ones.
Jeg har bestemt meg for å ta fler bilder av meg selv fremover. For vet du hva – når man ser på bilder av seg selv som man tok for en stund siden, så syns man alltid at man faktisk så bedre ut enn hva man følte seg der og da. Derfor tror jeg det kan være sunt å se tilbake på seg selv og innse at man antagelig ser bedre ut enn man føler seg nå også. For sånn funker det, nemlig. Uansett hvilket nivå selvtilliten ligger på. Det har ikke noe med det å gjøre. Det har med detaljer å gjøre. I øyeblikket legger man merke til småting å plage seg over, rett og slett for at det er sånn vi fungerer. Vi er perfeksjonister, uten å egentlig tenke over det. Alt har forbedringspotensiale. Men så ser man tilbake, og da er disse småtingene glemt. De er i alle fall ubetydelige, og man liker det man ser mer enn hva man kan huske man gjorde. Høres det fornuftig ut? Eller bare… sein nattebabbel? Uansett. Her er noen gamle bilder av meg selv. Bare for å gi meg selv en liten egoboost.
Fylleangst?
Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.
1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.
Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.
Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? «Hei! Eh… Ja.» Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.
Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. «Æsj, så full jeg var i går!» 2. «Damn, jeg er så fyllesyk.» 3. «Hva skjedde egentlig i går?» Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier «aldri mer.» Standard.
I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; «dagens ungdom, altså. Sukk.» Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem.
Flo Rida… Who?
Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… «insert another famous artist here» har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg «Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?» Neida. Så ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.
Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite «Hey, what´s up?» var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.
Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. «Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.» Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: «Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!» Hahaha. «Sånn er jeg», svarer jeg. «Klarer aldri å holde kjeft.»
I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!
Random.
Bare for at jeg savner tøysko og tørre gater.
Usexy ting med menn, del 2.
For en stund siden skreiv jeg et innlegg hvor jeg listet opp 6 usexy ting med menn. Guess what? I got more! Jeg går for samme stil som sist; ei liste. Here we go – again! Bare for at det er gøy. Og sant.
1. Menn som maser.
Dette går sikkert begge veier. Vi jenter er sikkert ikke så veldig mye mindre plagsomme når vi maser vi heller, men nå var det jo «Usexy ting med menn» innlegget heter, og derfor; menn som maser er usexy. Jævla usexy.
2. Stygge joggesko – som brukes som hverdagssko.
Det er litt greit med litt stil. Jeg mener ikke at man trenger å bruke like mye tid på å velge outfit som Jan Thomas altså, men… Å bruke slitne, stygge, hvite joggesko som hverdagssko er rett og slett usmakelig. Usj.
3. Bleika hår.
Menn med platinahår ala Kristian Valen er… not so good. Trenger jeg si mer?
4. Menn som mener de kan noe, og som gjør alt de kan for å vise at de kan det…
…uten hell. Be a man og innrøm at du ikke kan det istedet! Mye mer mandig gjort av deg, og kanskje får man gjort unna det som skal gjøres litt raskere også. Og ikke minst; korrekt. Hey, kanskje jeg kan gjøre det istedet?
5. Sjalu menn.
Noen mener kanskje det er gøy å få typen sin sjalu, eller at det bare viser at han bryr seg. Vel, jeg syns det er usexy. Stol nok på deg selv og forholdet til å holde sjalusien der den hører gjemme; bortgjemt!
6. Feminine menn.
Her skal det ikke mye til. Ser jeg ett eneste feminint trekk på en mann så er jeg long gone. Seriøst.
7. Menn med dårlig musikksmak.
Jeg kunne aldri ha vært sammen med en fyr som synger høyt til Vikingarna (som jeg forøvrig alltid har trodd het «Viking-garna») eller Shania Twain. Det er bare så… feil.
8. Menn som ikke klarer å ta imot komplimenter.
Om jeg først gir deg en kompliment, så for all del; ta i mot det! Det hender jo ikke altfor ofte.
Det var det jeg kom på denne gangen. Om jeg kommer på mer etterhvert så kommer det selvfølgelig en del 3, og kanskje skal jeg snu litt på det og fortelle hva jeg mener er sexy hos mannfolk etterhvert også. Kan jo ikke bare dra mannfolka ned i gjørma uten å gi noe positivt for dem å leve på. Det går jo bare ikke. Ciao!
Gamle Viljabilder.
Babypics!
Her kommer en liten oppsamling av babybilder jeg har tatt i det siste! I januar gir jeg 500 kr i rabatt på alle babyfotograferinger. Ciao!
The war against terror.
Etter å ha sett den fenomenale tv-serien Homeland (som forresten anbefales på det sterkeste), så har det ikke vært mulig å unngått å tenke på «the war against terror.» Det er egentlig ganske så sinnsykt hvor ekstremt påvirket vi er av USA på alle mulige måter. Hører man ordet terrorist har man (i alle fall helt frem til i fjorsommer med Utøya og Breivik) alltid lett sett for seg hvor denne terroristen er fra. Hvordan han ser ut. Hvor ond han er. Hvor hjerteløs han er. Hvor hardt han slår kona si og hvor redde barna hans er for ham. Ikke ofte har det falt oss inn at disse terroristene ikke er noe mer terrorister enn mange andre som velger å tro at angrep er det beste forsvar.
Tenk på alle uskyldige barn i Irak og Afghanistan som har blitt drept av amerikanske soldater, bomber og såkalte angrep mot terror. Det er ikke få, og det er minst like fælt å tenke på disse barnas skjebne som å høre om barna som ble drept i terroraksjonen i USA for over ti år siden. Eller på Utøya i sommer for den del. Jeg mener ikke at Al-Qaeda ikke er noen terroristgruppe, eller at det ikke finnes terrorister fra Irak, Saudi-Arabia, Afghanistan eller hvor det nå enn skulle være, men man blir ikke mindre terrorist så fort man bærer en stram uniform med et amerikansk flagg på brystet. Å bombe hele landsbyer fulle av uskyldige barn som er på vei til skolen er ikke noe mindre en terroraksjon enn det som skjedde i USA. Det er krig. Begge veier. Det er krig, og uskyldige mennesker er de som taper mest.
Så hører man plutselig om en ettåring bli disiplinert til døde av sin mor ved å bli holdt opp ned i ei bøtte med vann. I Oslo. Det er ondskap, det. Pur ondskap. Og det gjør meg så kvalm at jeg… ikke har ord.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 9
- 10
- 11
- 12
- 13
- Eldre innlegg