Barn er så herlige. Nå snakker jeg ikke om at de er søte å se på, at de sier morsomme ting eller… Ja, noen av de andre grunnene til at barn er herlige. Jeg tenker på ærligheten. Barns ærlighet er noe av det beste som finnes. Og barns empati og omsorg. Som for eksempel da jeg, Vilja, mamma og Brynjulf var på Egon og spiste pizza her en dag. Vilja fant en ballong som hun tok med seg. Etter noen minutter kommer en jevnaldrende gutt og sier at ballongen var hans. Vilja nekter å gi den tilbake, og gutten begynner å gråte. Jeg sier til Vilja at hun må gi tilbake ballongen til gutten, noe hun gjør svært motvillig. Så kommer surleppa frem, og nå er det Vilja som bryter ut i hikstegråt. Ikke mange metrene unna sitter en litt eldre gutt, rundt syv-åtte år tenker jeg, med ryggen til foran en pc og spiller spill. Han har fått med seg hva som har skjedd, tar pause fra spillet, snur seg mot Vilja og sier; «Du kan få min ballong.» Så gir han Vilja den oransje ballongen sin. Guttens pappa får med seg dette, gir tommel opp, skryt og ros. Svært velfortjent sådan.
Jeg ble så glad. Ikke for at jeg slapp å høre på Viljas grining, men for at et barn gjør noe sånt. Hvor lett hadde det ikke vært å bare oversett hele situasjonen? Hvor mange voksne hadde gjort det samme i en lignende situasjon (men kanskje litt mer «voksen» utgave der ballonger kanskje ikke var helt den store greia)? Og ikke minst; jeg ble glad av å se en pappa gi ros og skryt. Der er det gode verdier, tenkte jeg. Der er det god oppdragelse. Der har man et godt grunnlag som jeg kjenner igjen godt fra min egen barndom.
Man kan på mange måter si at barn er enkle. De sier det som det er. De gråter om de slår seg. De forteller oss hva de vil ha. De er rett frem, uansett. Mange vil kanskje påstå at barn velger enkle løsninger. Vel, om det er så enkelt – hvorfor fortsetter man ikke med det etterhvert som man blir voksen? Barn er modige. Barn sier i fra. Barn overser ikke. Barn reagerer. Barn viser følelser. Barn er ekte, og om det er å velge enkle løsninger så lurer jeg litt på hvorfor tilsynelatende minst åtti prosent av verdens voksne del av befolkningen velger å gjøre det totalt motsatte. Det er rart at det som er så enkelt og naturlig for barn, er så vanskelig for oss voksne. Barn, som ikke engang har det samme ordforrådet som de fleste voksne, har på merkelig vis lettere for å uttrykke seg i blant, uten å gjøre ting vanskeligere enn de er.
Jeg har mange ganger tenkt tanken «Åh, jeg vil tilbake til barndommen, til da alt var enkelt og bekymringsløst.» Før tenkte jeg ikke over hvor enkelt det egentlig er å ta et par steg tilbake, men allikevel fremover. Vi blir ikke voksne for at ting ikke lenger er bekymringsløst, men livet blir ikke lenger bekymringsløst for at vi blir voksne. Jeg måtte lese den setningen der fire ganger selv for å se om det kom ut slik jeg mente det. Skjønner du hvor jeg ville? Jeg mener… Alt kan ikke alltid være bekymringsløst og enkelt, men vi kan helt klart velge å gjøre det mye enklere og mye mer bekymringsløst enn vi gjør det til selv. Være litt enkle. Være litt «barn». Det er i alle fall min nåværende livsfilosofi. I´ll let you know how it works out!
Å, dette minte meg om en gang på flyplassen med Ryanair – hvor ingen har fast seteplass, og derfor blir køen for boarding veldig lang fort. Så kommer det en familie på fem, to foreldre, to tenåringsbarn og en mindre gutt, og sniker ganske åpenlyst et godt stykke frem i køen, for så at den lille gutten sier «Men mamma, det sto jo andre mennesker her» ble hysjet ned av samtlige andre i familien, ymtet det samme en gang til til samme hysjing som tidligere, før han ga seg. Ærligheten selv, altså.
Du skriver så evig bra og reflektert. Det der har jeg tenkt på mange ganger, og sett selv, det med barn og hvor ekte, herlige, enkle og brutalt ærlige de er.
For en herlig historie! Og fantastiske bilder. Enig om det du sier om barn, det er mye vi har vokst fra, men som vi burde beholde mer av.
Herlig skrevet, Drea! Og som alltid: fantastiske bilder! Vilja er supersøt!
For en herlig historie, og herlig tekst, Drea!
Nydelige bilder, og veldig bra tekst. Vi kan nok lære av barn, ja, så hvorfor gjør vi ikke det? Kanskje jeg skal begynne en dag snart? :D
For et nydelig innlegg! Som å ta ordene ut av min munn jo! Herlige bilder av Vilja, og ja, barn er ekte og fantastiske! Gleder meg til å se jenta mi vokse opp og kan ha slike historier som den ovenfor å fortelle :)
Åh det her innlegget likte jeg skikkelig godt! Det er akkurat dette jeg mener også, barn er herlige – rett og slett.
Er så utrolig enig i det du skriver!
Det der med at foreldre gir ros, er noe jeg har opplevd selv når jeg har gjort noe uten å tenke over det. Jeg, mamma og pappa var på ferie i Bulgaria, og da vi skulle hjem var flyet fire timer forsinket. Hallen var stappfull, og antall sitteplasser var minimal. Etter et par timer fant vi oss tre seter hvor vi satte oss ned. Etter en liten stund kommer en liten familie, der hvor en gammel mann står krokrygget. De yngre slektningene hans satte seg ned ved en blomsterpotte, mens den gamle mannen måtte stå. Jeg fikk så utrolig dårlig samvittighet for at jeg, som er ung og rask, og som tåler å stå en stund, hadde tatt en sitteplass hvor litt eldre folk kunne hvile seg. Jeg ymtet derfor frampå til en av damene som stod sammen med han, at han kunne få plassen min. Jeg flyttet meg derfor og satte meg ned på gulvet, og det å se ansiktene til damen og den gamle mannen gjorde dagen min mye bedre. Mamma og pappa tittet på meg i forundring, og til slutt sa pappa til meg «Det der var utrolig snilt av deg. Jeg er stolt». Slike ting glemmer jeg aldri, og det gjør så godt for både kropp og sinn å få skryt av folk du er glad i, når en har gjort en forholdsvis god gjerning.
Så utrolig vakre bilder!! Du er så utroolig flink bak kameraet!!!