Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg må ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting må skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

Det forbauser meg i blant hvor gammeldagse vi fremdeles er, på tross av likestillingskamp og brente bh´er i lang tid nå. Likelønn kan forhandles frem. Like arbeidsforhold kan forhandles frem. De fleste forskjellsbehandlinger mellom menn og kvinner kan endres. Men, synet vårt er ikke like enkelt å endre. Idealene er printet fast i oss som brennmerking på kyr, og er ikke lett å fjerne. Jeg tror faktisk de styrer hva vi tenker om folk oftere enn hva vi selv tørr å innrømme.

Tenk på dette med sjekking. Når to mennesker, i dette tilfellet en mann og en kvinne, kommer så langt at de har det kos i senga uten at det blir noe forhold ut av det, så får de fleste en viss oppfatning av greia. Ofte tror man automatisk at det er mannen som har vært en luring, som har lurt denne kvinnen til å bli med på morsommheter hun egentlig burde være litt grådig på. At han har spydd ut lovnader om livet og fremtiden i hytt og pine for å få det han ville, og deretter bare kastet henne vekk. Det er så og si alltid kvinnen som blir sett på som offeret. Mannen er jegeren. Kvinnen er byttet. Mannen er dritsekken, kvinnen er… vel, bare dum og godtroende. Men er det sånn? Eller er det bare lettest for alle parter at det tilsynelatende er sånn? Menn skaper en eller annen form for status for seg selv, og jenter unngår et dårlig rykte. Det er jo tross alt bedre å være naiv, dum og godtroende enn å være en frøken som knuller som en mann.

Mora til ei venninne av meg sa en gang til henne at «jeg tror du blir litt lett sjarmert av disse mannfolka, jeg.» Hun kunne liksågodt sagt «du er naiv som tror han virkelig liker deg. Dumme, uvitende jente…» For det er synet vi har på jenter fremdeles. «Sjarmert» blir brukt negativt, og burde egentlig stått sammen med «lettlurt» i synonymordboka. I folks oppfatninger av andre mennesker finnes det sjelden noe midt i mellom. Spesielt ikke om man hever stemmen og sier at man faktisk ikke var verken dum, godtroende eller et offer i en situasjon. Da går man fra Sydpolen til Nordpolen på et blunk. Ingen ser ut til å tenke over at man ikke nødvedigvis er billig, løssluppen og lett å få i senga om man ikke tar offerrollen. For folk flest er det enten eller. Billig eller dum er valget vi får, og da er det ikke rart at vi jenter senker blikket, sparker i en stein, holder kjeft og velger dum, men takk for at det faktisk finnes jenter som løfter blikket stolt og velger å ikke velge mellom to så idiotiske alternativer. Noen lar rett og slett steinen ligge akkurat der den er, selv om alle rundt løper som tullinger og sparker den så langt vekk fra sannheten som overhodet mulig.

I går så jeg Avatar. Ja, det var kanskje på tide. Jeg er ikke den som ser mest film. Jeg er mer på serier, jeg. Korte episoder man rekker å se ferdig kjapt nok funker veldig greit. Anyways, i går så jeg Avatar, og med skyhøye forventninger så må jeg nesten være så ærlig og si at jeg ble litt skuffa. Ikke for at filmen er dårlig laget, for det er den jo absolutt ikke. Effektene, lydene, gjennomføringen – alt er jo rimelig imponerende, men så er det noe som får meg til å lure litt på om filmen er ordnet av to helt ulike mennesker. To helt ulike amerikanske mennesker. Filmen er så amerikansk som du kan få det – «spennende» kampmusikk, intense blikk og småharry kommentarer. Gjerne samtidig. Men så har du den andre parten. Den som velger side i kampen. Den som får oss til å skille mellom hvem som er de onde og hvem som er de gode. Det tok ikke lange stykket inn i filmen før jeg begynte å tenke på Israel og Palestina. Irak og USA. Eller Pocahontas. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke bare er en eventyrfilm, men at det faktisk er ganske så virkelig også. Om vi ser bort fra en god del detaljer, selvsagt. Som kjempedrager man kan ri på foreksempel.

Men tilbake til poenget. Til tross for at filmen er så amerikansk som du kan få det, så er den ikke så veldig amerikansk politisk. Ja, for som sagt – dette er ikke bare en eventyrfilm. Det er om krig, fred og politikk og sånn også. Og ikke minst; religion. Hadde den vært amerikansk tvers gjennom så hadde vi blitt manipulert til å sympatisere med motsatt side, og da kunne filmen liksågodt het «Soldier» istedet for «Avatar.» Det er derfor jeg med ett begynte å lure på hva det amerikanske folk mener om denne filmen. Ser de egentlig hvem som er hvem, eller går de ut fra kinosalen uten å ense den litt dypere meningen som ligger bak hele greia? Tenker de ikke over det engang når den sterkeste militære av «the sky people» (som forøvrig liksågodt kunne vært spilt av Arnold Schwarzenegger) sier «vi skal bekjempe terror med terror»? Lyder ikke det veldig kjent? Har vi ikke sett denne filmen før – både i kinosalen, på nyhetene og i media?

Grunnen til at jeg fant filmen så skuffende er for at den er amerikansk nok til at jeg etter et kvarter skjønte hvor det bar hen. Jeg skjønte hva som kom, og jeg skjønte hvordan ting kom til å ende. Og hva sitter man igjen med da? En ekstremt dyr film med masse effekter og høyt volum. Og det trenger ikke være så ille det, om man ikke har et ønske om å formidle en dypere mening som man så åpenbart har her. Man kan selvfølgelig velge å ikke tenke over noe av det, kose seg med filmen og popcornet, hoppe rundt i sofaen og fekte mens man roper «dø, motherfucker, DØ!», men faktum er at dette er noens liv på ordentlig også. Hver dag. Og at det blandes med musikk som får alt til å virke mer pompøst enn Ari Behn, istedet for å skape disse sterke, uttrykksfulle øyeblikkene de så hardt prøver å få frem, blir rett og slett litt for enkelt. Det er mulig jeg er litt streng, men for meg var ikke dette annet enn gammelt nytt i ny forpakning. Over og ut.