Bagateller.

Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

Del

10 Kommentarer

  1. juni 16, 2011 / 23:47

    Denne var bra =)

    Får meg til å tenke på ungdommen når jeg leser dette. Det var mange stup da også, men man bare hoppet i det uten å tenke. Og – badevannet var alltid varmt =)

  2. juni 17, 2011 / 08:03

    helgen er ikke bare burde burde :)

  3. Nathalie
    juni 17, 2011 / 08:42

    Sykt bra! :D Så vanskelig kan det faktisk føles å ta en telefon innimellom;)

  4. Maylinn
    juni 17, 2011 / 10:14

    Haha huff! Kjenner meg så godt igjen, fikk jo neste hjertetrøbbel. Jeg hadde også telefonskrekk før, til jeg ble journalist og MÅTTE komme over det. Huff.

  5. juni 17, 2011 / 12:16

    God beskrivelse! kjenner igjen følelsene..

    Ha en deilig helg med eller uten bading og vg ;)

  6. Kine
    juni 17, 2011 / 12:49

    Åååh, man må bare tørre å ta det hoppet!! Men det er krevende!

  7. juni 17, 2011 / 17:20

    Veldig bra beskrevet. Du kan virkelig bli en god journalist!

  8. Bjørg
    juni 17, 2011 / 22:54

    Kommer du i helgebilaget til VG, eller misforstår jeg totalt? ;-)

  9. Drea
    juni 17, 2011 / 23:52

    Bjørg: hihi, jeg er nok ikke i VG helg, nei! ;D Ikke så vidt jeg vet i alle fall.. :b

  10. juni 18, 2011 / 21:22

    Høres ut som meg! :) Tror mange kjenner seg igjen i denne. Jeg og søstra mi bruker «peppe» hverandre opp før slike «skumle» ting, og det hjelper «å være to» :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.