Musikk – livets forsterker.

Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper «hysj!» til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.

Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.

Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.

Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke «nothing» faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.

Del

9 Kommentarer

  1. Thea
    april 9, 2011 / 11:12

    Er så utrolig enig med deg! Noen sanger er vonde å høre på, mens andre gir meg en skikkelig bra følelse. Merker spesielt etter at en av mine beste venner gikk bort, at sanger minner om så mye du hadde glemt og følelser du hadde en gang. Sterke saker!

  2. mamma
    april 9, 2011 / 12:26

    Kjære. den genseren var egntlig Gina sin. dev var blå, grønn og rød og av acryl! ikke akkurat pen med andre ord!Den ble kastet pga av sltasje……også er det noen sanger vi deler….ha ein fin helg!

  3. mamma
    april 9, 2011 / 12:28

    ja, ja….å ligge på sofaen å skrive gir ikke akkurat den beste rettskriving! :)

  4. line
    april 9, 2011 / 13:18

    her må jeg bare si at du traff spikeren rett på hodet for min del. har det på akkurat på samme måte, men jeg klarer ikke å beskrive det. så bra du gjorde det for meg:) på en måte. haha. det er følelsene jeg ofte husker, kanskje ikke situasjoner en gang, men følelsene. og de er så sterke, og kommer med en gang jeg setter på en sang. det kan være teite sanger, klisje sanger, stygge sanger. jeg må bare høre på allikevel for de skaper så mange følelser.

  5. april 9, 2011 / 14:12

    Åh, kjempebra (be)skrevet, musikk har virkelig mye å bety for følelser! :)

  6. Drea
    april 9, 2011 / 14:17

    mamma: hihi! :D Genseren var sikkert dritstygg! :b Hihi! :D

  7. Oda
    april 9, 2011 / 16:04

    Kjempebra skrevet! Jeg har også samme følelsen om enkelte sanger – bl.a den Kylie Minouge sangen som du skrev om. Jeg har tenkt det samme som du, men har ikke klart å sette ord på det like bra som du. Ha en fortsatt fin helg! :>

  8. april 9, 2011 / 18:46

    Nå måtte jeg bare høre de sangene! :)

    jeg og har det på den måten med sanger. Jeg blir for eksempel fortsatt kjempetrist av å høre nesten alt som har med Saybia å gjøre. Ganske enkelt fordi jeg forbinder de med min første store forelskelse, og også min første store kjærlighetssorg.

  9. .m
    april 10, 2011 / 23:50

    og vips! =D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.