An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope «Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!» eller «jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.»

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope «hva stirrer du på, fuckface!?» så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Del

11 Kommentarer

  1. april 1, 2011 / 00:59

    hahahaha, elsker disse innleggene dine, drea!
    særlig nummer to, ikke for å være slem, men den ene venninna mi er sånn. og til tider er det helt forfeeerdelig plagsomt. men hey, nå har du gitt meg noen ideer til hva jeg kan finne på neste gang – bare se for meg det du skrev og kanskje litt til, så blir det nok litt lettere, haha ;)

  2. april 1, 2011 / 09:12

    ok, nå lo jeg. Bra skrevi, tror det var dagens!

  3. april 1, 2011 / 13:17

    Jeg følger med deg! Ikke bare folk som snakker tregt, men folk som går tregt, eller bare er treige er irriterende! ;@

    Jeg hadde en i klassen min som gikk SINNSYKT seint, det irriterte meg skikkelig og jeg hadde lyst til å rope til han » KAN DU IKKE BARE GÅ Å SETTE DEG!?!» ehehe ._.’

  4. april 1, 2011 / 13:21

    Haha, helt enig med deg ;D

  5. april 1, 2011 / 14:04

    Jeg er også ei av de som liker å ha personlig space i fred! liker ikke å kjenne ånden fra samtalepartneren og lure på hva lunchen bestod av istedenfor å høre etter.. Forstår ikke at å rygge bakover gir dem hintet altså. Makan!

  6. april 1, 2011 / 15:17

    Hahah, den nummer to kjenner jeg meg så sykt igjen på!

  7. april 1, 2011 / 15:44

    Hehe må si meg enig i disse punktene, mamma er liiiitt sånn som nummer to, hun snakker forsåvidt ikke sakte, men hun utbroderer noe voldsomt(!). Flott innlegg, morsomt å lese, for jeg er så enig.

  8. Ida Karoline
    april 1, 2011 / 19:36

    Liker! :D

  9. april 1, 2011 / 23:40

    Må flire, er veldig enig i dette her..
    Er blitt fast leser av bloggen din, og elsker bildene dine ! Fortsett sånn!

  10. april 2, 2011 / 00:13

    Åh, så enig! Spesielt nummer 1 og 2. Sjefen min er en såkalt «close talker», han er kjempehøy, så når han står tjue centimeter fra meg føles det på en eller annen måte som om jeg blir spist og fordøyd. Jeg visste faktisk ikke at jeg hadde personal space før jeg møtte sjefen, seriøst, det er helt grusomt!

Legg igjen en kommentar til Monajenten Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.