Tjohei! Selv om Vilja er syk så prøver jeg å få jobba litt hjemmenfra, og jeg har derfor fått ordna en nettside til studioet vårt. På www.sjarmfotografene.no vil dere etterhvert kunne finne oss! Der skal vi ha endel informasjon og linker til portfolioene våre. Stas! Men, før vi i det hele tatt kan begynne å lage den siden så trenger vi en logo til SjarmFotografene, og det er der dere kommer inn. Konkurransen går ut på å lage et logoforslag til oss, og alt vi krever er at ordet «SjarmFotografene» er med. Så er det fritt spillerom. Bruk gjerne «sjarm» som et stikkord! Her kan man virkelig bruke kreativiteten og få til noe bra, og vi skal selvfølgelig ha en fin premie til den vi mener har sendt oss det beste bidraget, pluss selvfølgelig både link og god omtale på bloggen min. Forslaget sendes på mail til meg (dreakarlsen@hotmail.com). Konkurransen varer helt til vi har mottatt en logo vi mener er midt i blinken for oss. Lykke til!
I mors fotspor.
Det er veldig dårlig lys på disse bildene. Vindu på høyre side, ganske så langt oppe, så det kommer liksom ikke så veldig mye lys inn. Så derfor ble det høy ISO og stygge farger og skygger. Anyways, se hårbåndet! Det er kjøpt inn til studioet! Jeg har kjøpt inn litt søte ting og tang. Jeg elsker å kjøpe rekvisitter til fotograferinger! Og det verste er at jeg finner ting jeg vil kjøpe all the time. Sånt blir man fattig av. Jaja.
Ikveld har jeg både fått trent og jobba litt, så nå orker jeg ikke bruke så mange krefter eller mye tid på blogging, dessverre. Istedet skal jeg ordne meg en kopp kakao og se et par episoder av Modern Life. Om du ikke har sett det før, og mangler en serie du kan se på i ny og ne; check it out! Det er ganske så gøy. Perfekt underholdning på slitne kvelder. Hugs!
It’s getting dark, too dark to see.
Canon EF 50mm f/1.4 – f/2.2 – 1/80 sek – ISO 4000.
Bare for at hun er så vakker. Og for at jeg plutselig har fått både ideer, inspirasjon og motivasjon til å hele tiden prøve å ta de beste bildene jeg har tatt. Er ikke det et godt utgangspunkt så vet ikke jeg. Bildet ovenfor er tatt på stua på kveldstid, og av belysning har jeg brukt lommelyktappen på iPhone. Ikke så veldig fancypants, med andre ord. Og før vi går i gang med en debatt i kommentarfeltet om hvor grensa går på hvilke bilder man kan poste av barn; om du tenker å reagere på dette bildet vil jeg at du først skal tenke på et par ting. 1. Om Vilja hadde vært en gutt på to år, istedet for ei jente, hadde du reagert på samme måte da? 2. Slik går Vilja i bassenget. Og antagelig også på stranda i sommer. Altså i full offentlighet! Og 3. Ta en titt på bilder tatt av Sally Mann. Der finner du bilder mange vil påstå er drøye. Jeg reagerte også veldig i begynnelsen, men etter å ha både lest mer om Mann og diskutert litt med andre så har jeg fått et litt annet syn på det, og syns nå det er ganske så interessant hvorfor jeg med en gang reagerte negativt på mange av bildene. Men så har du den andre siden av meg; mammaDrea som føler for å beskytte alle barna mot voksne mennesker som får seksuell nytelse bare av å se bildene. Siden av meg som fremdeles skriker «hei, dette er ikke så veldig lurt, dessverre!» Usj.
Anyways, bildet ovenfor er jo faktisk litt Sally Mann-inspirert også. På en litt… myk måte. Og ja, sånn btw. Tittelen er ikke mer enn et qoute fra Californication. Eller fra Knocking on heavens door om du vil. Take your pick!
Hair, flow it, show it.
Takk til flinke Marie Strand Tverbakk på H2-skolen som farget håret mitt så fint!
Hei, jeg er her jeg også. Jeg har jo lagt merke til at jeg ikke akkurat har postet bilder av meg i det siste. At all. Så hei! Her er jeg. Med relativt ny farge på håret og greier. Sideskill har jeg plutselig igjen også, etter å ha hatt midtskill ei god stund. Og ja, jeg bruker 50mm, så jeg må jo strekke armene så langt frem som overhodet mulig for å i det hele tatt få med nesetippen på bildet. Okei, overdrivelse once again (jeg er god på overdrivelser), men dere skjønner tegninga. Det ser allikevel like teit ut. Men sånn er det når man ikke har tid til å hente stativet for at ungen våkner og griner i senga si.
Men altså, nå ER jeg på overtid. Jeg hadde gitt meg selv lov til å redigere bilder i en halvtime før jeg skulle hoppe på sykkelen og sykle helt til jeg nesten dør, men nå har det snart gått en time. Så nå får jeg bare takke… ja, i grunn for alt, i og med at jeg skal sykle til jeg nesten dør. Vanskelig å vite akkurat hvor grensa går vet dere, så… Å, hey, nå er jeg seriøst så morsom at «Nytt på Nytt» må være neste stopp for meg. Guuuuud… Jaja, sykkelen it is! Hugs.
Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet.
Slik så gårsdagen ut. Det var nydelig vær ute, men siden feberen fremdeles lå på 40,4 så måtte jeg og Vilja holde oss inne. Litt kjedelig og stusselig, spesielt når Vilja plutselig forsvinner i gangen og kommer inn på stua igjen med både lue og sko på, mens hun peker på ytterdøra og sier noe som kanskje kan (om man legger godviljen til) minne om «barnehagen». Jaja. Forhåpentligvis blir hun feberfri i dag!
Oj, nå kom jeg på at jeg har glemt å gjøre det jeg tenkte jeg skulle gjøre rundt bursdagen til Vilja. Jeg skulle jo poste et bilde av henne for hver måned! Så får man liksom se utviklingen fra ettårsdagen til toårsdagen i ett og samme innlegg, slik jeg gjorde fra 0-12 måneder. Ja, da får jeg gjøre det etterhvert istedet, da. Men NÅ skal vi våkne til litt her, og finne på et eller annet gøy. Begynner snart å gå tom for ideer nå, etter tre hjemmedager. Ha en fin dag, alle! Hugs.
Sick and tired. Literally.
Guess what? Vilja er syk – igjen. Hun er seriøst syk hver uke jeg har henne. I dag har feberen vært oppe i 40,4 og hun har hostet seg selv til oppkast et par ganger. Pluss diarè. Så her har vi det gående, dere. Jaja. Det ene som er positivt med det er jo at vi får være mye mer sammen, og det får jo meg til å tenke ekstra mye på hvor heldig jeg er som er mamma til akkurat henne. Og at jeg er mamma til noen i det hele tatt. Altså, om andre barn snakker til meg så aner jeg jo aldri hva de sier. Det blir mye «hæææ?», mye «ja, sier du det, du!» og mye «det har du helt sikkert rett i!». Men når Vilja «prater» så skjønner jeg alltid hva hun mener. Sier hun «mannan» så vet jeg at hun har lyst på banan. Sier hun «mommo og mosse» så vet jeg at hun tenker på mormor og morfar (altså mamma og Brynjulf). Sier hun «Kaize» så vet jeg hun vil høre Kaizers. Sier hun «bitte» så vet jeg det er Drømmehagen hun mener. Jeg forstår (nesten) alltid hva hun mener, og det føles faktisk ganske så fantastisk! Det gjør meg bare så… glad. At vi forstår hverandre mer og mer. Ingenting gjør meg så stolt som når jeg ber henne om å gjøre noe, så skjønner hun hva jeg mener uten problemer og gjør det med et ivrig og stolt uttrykk i ansiktet. Hjerteknuser!
Sjefen i huset – bildeserie.
Vilja ble hjemme fra barnehagen i dag (igjen på grunn av feber og kjempefæl hoste), men siden formen hennes var ganske så bra fra morgenen av, så hadde vi en liten shoot. Ut av det ble det en liten bildeserie som poengterer hvem som (som regel) er sjefen i alle småbarnforeldres hus. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye under en fotografering før. Vilja er seriøst den rareste jeg vet om, og jeg fikk henne heldigvis til å gjøre slik jeg ville ved å love henne en kjærlighet på pinne. Kanskje litt dumt å fortelle det nå da, med tanke på tittelen på bildeserien. Ehe. Jaja. Håper dere liker dem! Nå skal jeg spise kveldsmat og se søppeltv. Heldigvis er det ikke omvendt. Søppelmat og kveldstv altså. Fnis. Kos!
Sushi.
Sånn ser det ut når jeg sniker meg med på studentfest! Hihi. Når man ikke er student selv, men allikevel har et behov for å være litt med. Og JA; se på det nye håret mitt, da! Ser det ikke mye bedre ut enn før? I like it! Anyways, tilbake til sushi og studenter. Sushi eeeeer så godt! Gud, jeg har jo blitt avhengig. Og takk for en fin kveld, dere! Jeg hadde det knall. Hugs!
Viljas toårsfeiring i bilder.
Her kommer det noen bilder fra Viljas toårsfeiring! Jeg glemte jo igjen kameraet på Heimdal før helgen, så jeg har ikke fått blogget noen av bildene før nå. Det vil med andre ord si at det kommer litt bilder fra sushikvelden også etterhvert. Hurra, jeg har faktisk kommunisert litt med Mr.Canon igjen i det siste! Not bad. Not bad at all. Og jeg har skrevet et innlegg med tekst også. Ordentlig tekst. Impressed, anyone? Jeg er i alle fall. Very much so. Men altså, nå skal jeg sove. Natta, allesammen!
Table for one, please.
«Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.» Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som «kanskje det er deg». Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.
Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en «deg» for en annen.
Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.