Åpningstilbud!
Da er det klart for åpning av studioet! Og da trenger man selvfølgelig et åpningstilbud. Fra og med i morgen av så får du med 10 ekstra bilder på din cd (som koster 3000,-) uten ekstra kostnad! Det vil si at du får hele 25 bilder på en cd til fri bruk for en latterlig lav sum. Bestill time i dag! Det står forresten ikke så mye om tilbudet på www.sjarmfotografene.no enda, men det kommer etterhvert. Siden er i alle fall oppe og går nå. Anyways, i dag skal faktisk jeg og Vilja, Gina og William til studioet for å teste litt, så snart får dere se litt bilder tatt der! Knall.
Konsert – Kaizers Orchestra, Samfundet 25.02.11.
Bilde nummer tre er tatt av Gina, og da står jeg enda midt inni klynga der, rett foran Janove omtrent. Måtte overgi meg etterhvert, og jeg joinet Gina på tribunen istedet.
I går var det altså Kaizers Orchetra-konsert på Samfundet, og jeg måtte jo selvfølgelig dra på tross av at jeg kanskje heller burde vært hjemme. Bihulebetennelsen har visstnok blitt en hel del bedre, men når jeg er på Kaizerskonsert til vanlig så trenger jeg virkelig en helt frisk kropp og masse energi. Da det allerede ble knuffing og bruk av skitne triks midt i folkeklynga lenge før konserten begynte, så skjønte jeg kanskje at dette kom til å bli nok et mission impossible. Noen kan kanskje si det er litt av sjarmen med konserter å bli dratt i hestehalen, spyttet på, sølt øl på, bli svettet på og alt som følger med en ordentlig konsertopplevelse, men jeg må si meg uenig. Sjarmerende er det ikke. Spørsmålet er om det er verdt det. Mitt svar; helt klart. Helt fuckings klart.
Det er fint å være en del av Kaizerfamilien. Nå var jo jeg bare elleve år når Kaizers først begynte, men jeg har allikevel tidlige minner fra Kontroll på kontinentet og Ompa til du dør. Med andre ord så har jeg vært fan ganske så lenge. Jeg husker jo ekstremt godt den gangen jeg ikke kom inn på Samfundet (jeg var jo ikke gammel nok), og ble stående utenfor og grine helt alene istedet. Ekstremt triste greier. Men tilbake til poenget jeg prøvde å nærme meg ved å si at det er fint å være en del av Kaizersfamilien. For du skjønner, selv om jeg syns det er fine greier at Kaizerfamilien bare blir større og større, så er det en liten del av meg som blir litt… satt ut (og småsint) når jeg ser andre mennesker være (nesten) like engasjerte og ivrige som meg selv på konsert. At det finnes så mange andre som elsker bandet mitt (nesten) like mye som meg er… rart! Det er jo mitt yndlingsband. Mine yndlingssanger. Haha, sært.
Så. Tid for en liten konklusjon. Jeg syns konserten var bygd opp helt fantastisk. Gutta sparker i gang stemninga med gode, gamle låter, og fletter inn litt nytt underveis, før de avslutter med enda fler gode, gamle. Prikken over i´en; å avslutte med Kvite Russer. Ah, fantastisk. Kaizerskonserten i går var like fantastisk som alle andre Kaizerskonserter jeg har vært på (og det begynner jo å bli endel!), men jeg fikk liksom ikke utnytta det på samme måte som jeg bruker. Jeg bruker jo å stå fremst. Alltid. Derfor blir det ikke helt den samme stemninga av å stå på tribunen. Heldigvis skal jeg på fler Kaizerskonserter i år, og da skal jeg være kvitt både slapp form og bihulebetennelse! Da blir det ordentlig saker igjen. Da skal KaizerDrea stå på første rad – like always. Iiiiiih.
Store klisjeer og store, rosa elefanter.
Når det blir sagt noe fint blir jeg ofte så veldig jentete. Jeg er ikke så veldig jentete av meg – om vi ser bort i fra antall kilo toalettmappa mi veier, mengder kjoler i klesskapet og antall skopar som er plassert… overalt. Jeg er ikke så veldig jentene og flåsete av meg. Ikke er jeg dårlig på å ta imot komplimenter, ikke er jeg usikker på meg selv nitti prosent av tiden (jeg er kanskje bare usikker i tjuefem), ikke liker jeg Sex and the City 2 bare for at jeg føler jeg må, ikke ser jeg One Three Hill og slike greier. Jeg har jo alltid vært en av gutta. Poker, fotball, Sopranos og øl. Der har du mer meg. Men så blir det altså sagt noe fint, og vips! Jeg er mer flåsete enn selveste Bridget Jones. Det skal ikke mer til. Et lite vink i riktig retning og jeg blir rosa helt inn til hjerterota. Etter ei stund viser det seg selvfølgelig at det som i øyeblikket var så fint og enkelt i virkeligheten er mission impossible, hvor jeg er en av hovedrolleinnehaverne, og bare for ordens skyld; Tom Cruise er ikke motspilleren i dette scenarioet.
Det er nesten litt sånn… sånn som med den rosa elefanten. Du vet, den rosa elefanten som er vanskelig å ikke legge merke til, spesielt når noen peker på den mens de febrilsk hopper opp og ned og roper «se, se!» I neste sekund snur personen ryggen til, trekker kort på skuldrene, himler med øynene og sier «jeg aner ikke hva du prater om». Da begynner man jo å lure. Står det faktisk en rosa elefant i rommet, eller er det bare man selv som lurer seg selv inn i de teiteste klisjeene som finnes?
Ah, damn. Jeg er fanget i den ene store klisjeen etter den andre.
Jeg som aaaaaldri blir syk…
Hej. Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde en bjelle jeg kunne riste i hver gang jeg trenger noe, så kommer det en eller annen løpende med det til meg. Men jeg har verken en slik bjelle eller en slik person som kommer løpende. That sucks. Jeg var hos legen i dag, og som jeg trodde; bihulebetennelse. Veldig kraftig bihulebetennelse, og i dag har det faktisk vært vondere enn i går. Du vet, slike smerter som du bare vil sovne bort fra, men som gjør det umulig å sovne. Som gjør det umulig å gjøre noe annet også. Til og med å se tv blir for hardt arbeid. Ja, bihulebetennelse suger hardt. Forhåpentligvis fikser pencilinkuren meg rimelig kjapt, så jeg kan bli i god nok form til å ta meg av fineste Vilja som jeg savner så ekstremt mye. Det er jo min Viljauke igjen i morgen, og jeg sitter fremdeles på Frøya. En reise i dag hadde vært som å ha blitt kastet inn i et torturkammer. No kidding. Jaja, nå kommer smertene tilbake, så jeg skal legge fra meg macen og heller prøve å sove litt igjen. Før det blir for vondt. Hugs!
So am I good or bad?
Machine Birds – One last tryMadrugada – Majesty
Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.
Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør «oppdage» og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre «går glipp av». Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke «the best that I can be», som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.
Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.
Viljabilder fra her og der.
Litt fler Viljabilder fra her og der. Jeg har fått bihulebetennelse, så i natt sov jeg ikke akkurat mange timene. PAIN og uten smertestillende gjør ikke det å sove til en lett jobb akkurat. Men anyways. Tenkte bare jeg skulle blogge litt allikevel, og da finnes det jo ikke noe bedre å blogge om enn Vilja. Snart får jeg se henne igjen heldigvis! Savnsavnsavn. Hugs!
William.
William, tantebarnet mitt, har blitt så stor! Han blir bare herligere og herligere for hver dag som går, og har blitt en storsjarmør allerede. Fine, fine William! Hugs!
Things I like to do when I got nothing else to do.
Nynappa bryn og Spotify på ørene. Det ene brynet ser mye tykkere ut enn det andre på grunn av lyset.
Som de fleste andre, har også jeg ting jeg liker å gjøre når jeg er for meg selv eller rett og slett bare ikke har noe annet (les: bedre) å gjøre. Jeg har ting jeg syns er gøy å gjøre, selv om det kan virke sært for andre. Og nå har jeg faktisk tenkt å røpe noen av disse tingene. Ting man egentlig ikke nevner for andre. Ting man bare har for seg selv. Vel, here it goes.
1. Min ting nummer en er napping av bryn. Jeg elsker faktisk å nappe bryn! Jeg kan sitte ganske så lenge med et speil foran lyset fra macen sent på kvelden og nappe bryn. Heldigvis har jeg arvet pappas buskebryn, så jeg har som regel alltid noe å fikse der. Suits me perfect!
2. Ting nummer to er ikke så veldig spennende, flau eller interessant. Det er rett og slett å høre musikk på Spotify og fikle med et eller annet i Photoshop. Det er veldig typisk meg. Men, som sagt så er jo det veldig kjedelig å høre om, så derfor hopper vi over på punkt…
3. som er liiiiiitt flauere, teitere og mer interessant. Når jeg er hjemme alene har jeg en greie jeg gjør for å motivere meg selv til å trene. Hver gang jeg går forbi et speil er jeg bare nødt til å løfte opp t-skjorta og se på magen min. Haha, jeg vet hvor teit og sært det høres ut, men… Hva skal jeg si? Det er bare en greie. Og så lenge jeg faktisk ikke begynner å grine av synet som møter meg så er det greit. Den dagen det skjer er det jammen på tide å trene litt ekstra…
4. Jeg elsker å børste håret mitt og fjerne sminke med en sånn god skumgreie som gjør huden myk og glatt, og deretter smøre inn ansiktet med en herlig fuktighetskrem. Det er også en sånn greie jeg kan gjøre gjentatte ganger i løpet av en dag. Haha, jeg ler seriøst av meg selv nå, for jeg høres jo ekstremt shallow ut her jeg sitter, men seriøst. Det får meg til å føle meg så mye bedre, og om man sitter alene en kveld med trist musikk og uten noe å gjøre så hjelper det virkelig på både humør og selvfølelse!
Ja, nå kommer jeg ikke på så mye mer i grunn. Det var da ikke så altfor ille, var det vel? Derfor lurer jeg; hva er dine greier? Hva bruker du å gjøre når du er alene, som kanskje er litt flaut eller sært?
Old but new.
Nå skal jeg fortelle dere noe typisk. Veldig typisk. Jeg har vært innestengt i leiligheten med smittefaren selv (altså Vilja) i ei hel uke uten å ha blitt syk selv. I går var det byttedag igjen (altså, Kajs Viljauke), og tror dere at jeg våknet frisk i går? Niks. Not at all. På siste dagen ble jeg selvfølgelig syk! Så nå ligger jeg hos søstersen med ei nese som er så tett at den er umulig å bruke til noe som helst fornuftig og en hals som klør og svir om hverandre. Ja, nok klaging nå, men dere skjønner tegninga. Det er så typisk. Jaja, jeg skal komme meg opp på to nå allikevel, og dra meg selv bort til Ila en tur, før jeg løper tilbake hit og slenger meg under dyna. Ha en fin dag, alle! Hugs.
- 1
- 2
- 3
- Eldre innlegg