>

I går var jeg borte. Jeg var på hyttetur sammen med fire herlige jenter, og jeg trengte virkelig en slik sladderkveld med grilling, godteri og (i mitt tilfelle) brus. Etterhvert ville selvfølgelig knotten også være med på moroa, og tåka kom sigende. Dette var mer enn vi jenter kunne takle, så vi gikk innendørs og fortsatte med sladring og fråtsing der. Alt i alt en super kveld, på tross av store mengder knott og kald tåke.

I dag har jeg og Kaj vært hos jordmor, og vet dere hva? Lyden av hundreofemtifem små hjerteslag i minuttet fikk meg til å glise bredere enn hva jeg trodde var mulig. Jeg gliser enda. Alt står bra til. Nei, alt står utmerket til. En slik følelse er vanskelig å forklare. Jeg er lykkelig. Og litt trøtt. Det sistnevnte gjør ingenting, for nå ser det ut til at sola er på vei gjennom den tykke tåka som har hindret oss i å se solen på to døgn. Da er det kanskje mulighet for at jeg kan sleike mer sol, og lese videre i den særdeles spennende boka jeg har begynt med. Kanskje jeg også finner noe gøy å ta fler sommerbilder av. Sommerbilder blir jeg aldri lei av. Ha en fin dag!
>

Nå sitter jeg her. Rufus ligger ikke mange centimetrene unna meg, og det gjør forsåvidt ikke Sala heller. Jeg er en dyremagnet i kveld, men for min del er ikke dyrenes nærvær nok. Jeg vil ha Kaj her, og jeg vil ha ham her nå! Uansett. Kaj kommer vel straks hjem fra jobb. Han burde vært her ti over ti, som vanlig, men han måtte jobbe litt ekstra. I mens sitter jeg her med intense ryggsmerter som kom fra ingensteds, og kveldskvalmen jeg nå har blitt ganske så vant til. Morgenkvalme er et begrep jeg ikke helt forstår. Kvelskvalme derimot – jeg er et vandrende leksikon når det gjelder kveldskvalme. Okei, jeg overdriver. Igjen. Det gjør jeg ofte for tiden. Jeg er aldeles ikke så kvalm som jeg skal ha det til. Jeg er bare lettere uggen, og det bør man vel kanskje ikke klage så høyt over. Det sitter faktisk gravide jenter rundt omkring og spyr as we speak.

Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.

Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.>

Nå er det ordentlig sommer. Duften av solkrem sender meg rett på stranda – selv om det ikke er strand å finne på mange, mange mil. Lukten av sol og varme er herlig, spesielt om kveldene. I går luktet det syden ute. Sol, varme og grillukt blandet seg sammen, og ga meg en følelse av å gå i en av de mange varme, hyggelige gatene på Kreta. Jeg hadde lyst til å løpe til nærmeste badevann, og kaste meg uti. Følelsen av å treffe den sjokkerende kalde vannflaten er i virkeligheten en mye bedre følelse enn det høres ut som. Kuldesjokk er undervurdert. Det finnes nesten ikke noe som er bedre enn disse frysningene man får av å hoppe rett ut i det kalde vannet. Frysningene som beveger seg fra toppen av hodet til tuppen av tærne på en-to-tre. Ah, det er deilig med sommer.

Nå skal jeg kose meg videre i sola med Da Vinci-koden, og jeg skal toppe det hele med ei skål Corn Flakes med syltetøy og melk. Eller «korn flækks» som jeg alltid har kalt det, og som jeg fremdeles kaller det. Dessuten heter det Kindelegg, ikke kinderegg, hånføner, ikke hårføner, og skitt hau, ikke skitt au, også. Jeg har alltid hatt rett. Haha, jeg glemmer aldri den gangen jeg sa til mamma: «jaja, skitt hau.» Mamma så forundret på meg, og svarte forferdet: «hva var det du kalte meg?» Jeg var omtrent seks-syv år, og skjønte ikke hvorfor hun ble så sinna på meg for at jeg brukte et ordtak jeg hardde hørt alle de voksne bruke. («Skithau» er et trøndersk ord som kan oversettes med dritthode. Altså, ikke særlig fint å kalle sin mor.)

>