Jeg liker å tenke på barndommen min. Jeg liker å tenke tilbake på den gangen jeg alltid holdt bamsen min i et fast og godt grep, uansett hvor jeg var eller hva jeg gjorde. (*) Jeg holdt så godt fast at han antagelig hadde blitt kvelt om han hadde levd på ordentlig. Det gjorde han ikke, men det var jeg overbevist om i mange år. Bamsen min levde, og bamsen min kunne å gå. Vet du hva? Bamsen min gikk helt fra gangen til badet og satte seg på do. Helt alene. Jeg så det selvfølgelig ikke, for både jeg og resten av familien var ute da han gjorde det. Typisk. Men han gjorde det. Han gikk. Det var jeg overbevist om, for når jeg kom hjem fant jeg ikke bamsen på krakken i gangen hvor jeg hadde forlatt ham. Nei, da jeg kom hjem satt bamsen min på do.
(* bildene er ikke av bamsen min. Denne bamsen er Kaj sin. Min er antagelig gjemt vekk en eller annen plass hjem til mamma, så i stedet for å ta bilder av min vakre bamse, ble Kajs bamse den heldige modellen.)
Det var ikke før mange år etterpå at mamma, til min store forskrekkelse, innrømte at det var hun som hadde flyttet bamsen min. Jeg forstod plutselig hvorfor så mange av de litt eldre barna hadde himlet med øynene og ledd hver gang jeg oppspilt fortalte om den spesielle bamsen. Tenk å gjøre noe så ondskapsfullt. Lure barn på den måten. Få meg til å overbevise både meg selv og alle andre rundt meg om at bamsen min kunne gå. Det er litt ondskapsfullt, men hvorfor ikke lyve om en gående bamse når det «finnes» både påskehare, tannfe og julenisse?
Har du noen gode bamsehistorier?
UPDATE: Hahahahahahaha. Mammaen til Kaj ringte og fortalte oss at Kaj var svært kreativ som liten. Vet du hva bamsen heter? Den fikk det orginalet navnet «Gulbamsn.» HAHAHA. Huff. Orginalt.>
